Av Ingebjørg Hage
I Nord-Troms hadde samene fra gammelt av bruksretten over store områder.Fra år 1600 økte antallet nordmenn, og fra 1700-tallet kom det flere finsktalende.
Dette blir ofte betegnet som «tre stammers møte», nordmenn, samer og kvener. I starten ble det konflikter med de finsktalende innvandrere, men stort sett levde de fredelig side om side. De tre folkeslagene fant sine landskaper og dannet sine bygdelag. Det var naturgrunnlaget som stod for denne fordelingen.
Nordmennene bosatte seg langs den ytre kyststripen og livnærte seg av fisket. De indre fjordene og dalene med furuskog var tiltrekkende for kvenene, der de etablerte en næringsøkonomi grunnlagt på stedets ressurser, jordbruk, skogbruk og fiske.
Sjøsamene ble værende langs fjorden i motsetning til kvenene ble de fastboende i områder som manglet furuskog, men hadde rikelig med lauvskog.
Den sjøsamiske økonomien hadde sitt grunnlag i fiske og fedrift, der også utmarka spille en stor rolle. Etterhvert ble selvsagt befolkningen i Nord-Troms blandet, noen steder mer enn andre. Men helt fram til andre verdenskrig hadde mange bygder sitt etniske særpreg i behold. også godt synlig i byggeskikken.
Tyskernes herjing og brenning i 1944 ødela en stor del av de eldre bygningene. Myndighetenes gjenreisning etterpå tok heller ikke hensyn til stedets egen byggetradisjon. De nye hus fikk overall samme innhold, planform og uttrykk.
I etterkrigstiden har Nord-Troms fulgt samme utvikling som andre utkantområder i Nord-Norge. Det etniske særpreg viskes bort og næringsmulighetene er blitt mere ensidige. Fraflytting preger enkelte bygder.
Olderdalen, bygda vår 