Når en døde, la man en mynt på øyelokket for å holde det igjen. Det blei kalt «riming». Penger som blei lagt slik, lot man følge med i graven. Noen brukte dog slike penger til å helbrede med. Helst skulle en ikke unødig røre et lik. Ville en se på et lik, skulle man først ta på liket ved føttene og så oppover. Blei man plaget av at en så den døde som gjenferd (fegd), skulle man gå til liket igjen, ta til føttene og si: «Ta bort plagen». Var den døde begravet, måtte en til graven og si det samme.
Hvis en sjuk spiste godt like før han døde, ville det gå tilbake med gården han bodde på, og det ville bli bare fattigdom. Man sydde strømpetuppene sammen hos en død så han ikke fikk gå igjen. Salmebok blei lagt under haken til den døde eller stukket mellom de foldede hendene. Man hengte hvit duk for speilet og for vinduene i dødsrommet. Når den døde var båret ut, blei alle dører stående åpne en stund. Sengehalmen blei brent, og det hendte at man også brente klærne, særlig arbeidsklærne.
Utfor Kvesmenes var det et berghol de kalte «Dauingsgropa», hvor man la lik om vintrene, til våren kom og likene kunne bli ført til kirkegården og begraves. Seinere blei det bygd et likhus.
Kilde: Lyngen bygdebok
Olderdalen, bygda vår 