EUROPEISKE KONGELIGE FAMILIER STAMMER FRA ANTIKKE HERSKERE AV FINLAND, KVENLAND OG GOT(H)LAND — RURIK VAR EN FINSK RUS’-VARANGIAN KVEN FRA ROSLAGEN SJØSTAND I KVENLAND
• Kartet vedlagt: En tidlig fase av Kievan Rus’, i 862–912. De moderne folkene i Hviterussland, Ukraina og Russland hevder alle Kievan Rus’ som sitt kulturelle opphav.
• Et kart og nært beslektet artikkel – Europa i 814, ved Karl den stores død og Ruriks fødsel: http://814.kvenland.org
• Se også ‘Ingria i 1698’ (med kart)
Basert på beretninger fra middelalderen, fødte urfinske herskere i Finland, Kvenland og Got(h)land Yngling- og Rurik-dynastiene, som grunnleggere og herskere fra mange land stammet fra, inkludert – men ikke begrenset til – de regjerende familiene i England, Danmark, Frankrike, Island, Irland, Italia, Normandie, Norge, Orknøyene, Roma, Russland, Skottland, Sverige og Ukraina.
Middelalderberetninger som diskuterer slekter som stammer fra den ur-finske kong Fornjót og hans etterkommere, hovedsakelig brødrene Gór og Nór – grunnleggerne av Danmark og Norge – som fører til herskerne i de nevnte og andre land inkluderer, men er ikke begrenset til, følgende :
Beowulf (8. – tidlig på 1000-tallet) • Íslendingabók (8.–10. århundre) • Hyndluljóð (et norrønt dikt fra ca. 800-1000, ofte betraktet som en del av den poetiske Edda) som ble satt sammen senere • Ynglingatal (begynnelsen av 900-tallet) • Primærkrønike (ca. 1095) • Historia Norvegiæ (slutt på 1100-tallet) • Gesta Danorum (startet ca. 1185, avsluttet ca. 1216) • Skáldskaparmál (ca. 1220) • Ynglinga saga (ca. 1225) • Orkneyinga saga (ca. 1230) • Heimskringla (ca. 1230) • Hversu Noregr byggðist (eldste bevarte avskrift dateres til 1387) • og dets vedlegg Ættartolur (1387).
• Fornjót – Konge av Kvenland
Det er derfor ikke overraskende at det er funnet flere sverd fra vikingtiden i Finland enn for eksempel i det som i dag er Danmark og Island, tradisjonelt sett som sterke vikingregioner. Mye av det som i dag er Norge og Sverige – derimot – ble i vikingtiden en del av det finske riket omtalt i middelalderens beretninger som Kvenland.
• Europa i 814, ifølge University of Texas
Mer sverd fra merovingertiden (ca. 480–720 i Sentral- og Vest-Europa; ca. 550–800 i Fennoskandia) er funnet i det som i dag er Finland og Tyskland enn noe annet sted.
Av de 80 ringhjeltede sverdene i merovingertiden som noen gang er funnet, er 14 fra Finland. Disse sverdene var prestisjetunge, dyrebare eiendeler, som antas å ha vært reservert for konger, kongelige og høyadel.
Flere av de prestisjetunge Ulfberht-sverdene fra vikingtiden og deres vikingtidskopier er funnet i det som i dag er Finland og Norge enn noe annet sted, i begge land over 40 av totalt ca. 160 noensinne funnet.
Hva forklarer den store mengden av yngre jernalder (jernalder i Finland: ca. 600 f.Kr. – ca. 1350 e.Kr.) sverd i Finland, og det faktum at f.eks. Er det funnet flere vikingtidsmynter i Tavastland, Finland, enn noe annet sted?
Ville utenlandske raidere ha brakt til – og etterlatt i – Finland alle pengene, smykkene og sverdene som ble funnet i Finland? Arkeologiske, genealogiske og andre bevis peker på det motsatte, for det meste i det minste. Lær om den finsk-varangianske forbindelsen lenger ned i denne artikkelen.
• Vikingtidssverd i Finland
Blant middelaldertekster som diskuterer finske kongelige, gir islandske sagaer skrevet på 1100-–1300-tallet 30 referanser til finske konger fra det 1. årtusen e.Kr. Blant dem sies i Egils saga Faravid (finsk: Kaukomieli) å ha vært «kongen av Kvenland». Sagaen fokuserer på epoken i ca. 850–1000, i vikingtiden.
I følge ‘History of the Earls of Orkney’ («Orkneyinga saga»), skrevet i ca. 1230 – århundrer etter noen av hendelsene den registrerer – var den tidlige 1. årtusen-herskeren Fornjót en «konge», som «regjerte over Gotland, som vi nå kjenner som Finland og Kvenland».
Ifølge professor emeritus Kyösti Julku er det ikke funnet geografiske feil i beskrivelsene av Orkneyinga saga. Han spør hvorfor man bør mistenke eksistensen til de diskuterte personene (‘Kvenland – Kainuunmaa’, 1986.) Informasjonen støttes også av andre middelalderberetninger, og i dag av arkeologiske funn og DNA-funn.
Historiker Barbara E. Crawford sier at Orkneyinga-sagaen «ikke har noen parallell i den sosiale og litterære historien til Skottland». Kilde: ‘Scandinavian Scotland’ (Scotland in the Early Middle Ages, 2), 1987, s. 221.
I følge den middelalderske Hversu Noregr byggðist («Hvordan Norge ble bebodd/grunnlagt») var Snær den gamle («Gamle snø») et oldebarn av Fornjót og – som i Orkneyinga saga – sønn av «Frost(i) sønn av Kári» (Frosti var kongen av Finnmark, ifølge Sturlaugs saga), og Snær var far til Thorri, og Snær og Thorri var konger, og Thorri «regjerte over Gothland, Kvenland (Kænlandi) og Finland».
I følge begge beretningene ble det årlig gjort et stort offer midt på vinteren, gitt enten av Thorri (i Orkneyinga saga) eller av kvener til Thorri (i Hversu Noregr byggðist). Thorri hadde sønnene Nór, som grunnla Norge, og Gór – den påståtte grunnleggeren av Danmark –. og en datter ved navn Gói (‘Tynn snø’).
Både Orkneyinga saga og Hversu Noregr byggðist finnes i Islandic Flatey Book (Flateyjarbók), kompilert på slutten av 1300-tallet, men – stort sett, om ikke helt – av mye eldre kilder.
Den legendariske fennoskandiske kong Snær den gamle nevnes også i Ynglinga saga (ca. 1225), i forhold til Finland (Snær/Snaer på finsk: Lumi / på engelsk: Snow / på latin: Nix, Nivis / på gammelnorsk: Snærr / på østnorsk: Sniō).
RURIKS HJEM EN DEL AV KVENLAND
Prins Rurik var grunnleggeren på 900-tallet av den tidlige politikken som ble kjent som Kievan Rus’, som førte til fødslene til Ukraina, Russland og Hviterussland. Se et bilde av den tidlige fasen av Kievan Rus’, i 862–912: http://862.kvenland.org
I følge Primary Chronicle, kompilert i kyiv i ca. I 1113 var Rurik en av russerne, kjent som Varyags på gammel østslavisk, også kjent som Varangians, en finsk-varangiansk stamme som av kronikeren ble sammenlignet med dansker, svensker, angler og gotlendinger.
Imidlertid klarte ikke kronikeren – uten nok kunnskap om Nord-Fennoskandia – å forklare den finske etnisiteten til russerne mer detaljert. Varangianerne var sjøfarende krigere og handelsmenn som i tillegg til Rus også inkluderte medlemmer av andre finske folk/stammer. De spredte sin innflytelse til store territorier sørøst for Fennoskandia.
Rus’-Varangians bebodde kystområdene i Bottenviken, inkludert Roslagen-stranden der Rurik angivelig ble født, som ligger i Uppland i det som i dag er en del av Sverige.
Det generelle området og dets finske innbyggere ble i middelalderberetninger omtalt på ikke-finske språk som kvenland og kvener. Tidlig på 900-tallet, da Rurik ble født, grenset det kvenske territoriet til Roslagen, som det vises bl.a. i et kart produsert av University of Texas i Austin: http://814.kvenland.org.
Det store flertallet av det som i dag er Sverige var på 900-tallet en del av Kvenland. Navnene Rus, Ruotsi og Russland deler en felles finsk opprinnelse. Allerede på 900-tallet, og frem til i dag, bebodde finner på østsiden av Bottenviken, dvs. dagens Finland, har referert til området på vestsiden av bukten – dagens Sverige – som Ruotsi, og en innbygger i området som ruotsalainen, som betegnelsene Rus’ og Russland stammer fra.
Bare ganske nylig før Ruriks fødsel, under merovingertiden, hadde Sveas (gammelengelsk: Sweonas; latin: Suiones, Suehans og Sueones) gradvis integrert med kvenene i regionen. Merovingertiden refererer til epoken for det merovingerdynastiet, den herskende familien til frankerne i det sørvestlige og sør-sentral-Europa fra midten av 500-tallet til 751.
Basert på DNA-funn og andre bevis var Rurik en finsk kven. Han stammet sannsynligvis fra det tidlige 1. årtusen finske herskere av Finland, Kvenland og Got(h)land, og deres skandinaviske kongelige avkom. Se Ruriks påståtte fødested og folkegruppene i 840 i det som i dag er Sverige: http://840.kvenland.org
Fortsatt under sen vikingtid (vikingtid: 793–1066), og utover, utvidet Kvenland seg til de nordligste arktiske kantene av Europa, basert på middelalderske skriftlige kilder og andre bevis.
En slik kilde er en liste over land i ‘Leiðarvísir og borgarskipan’, en geografisk kronikk og en guidebok for pilegrimer om ruter fra Nord-Europa til Roma og Jerusalem, skrevet av en islandsk abbed Níkulás Bergsson i klosteret Þverá (Munkaþverá) i ca. . 1157. Skrevet omtrent tre og et halvt århundre etter prinsens fødsel Rurik, abbed Bergsson gir følgende beskrivelse av landene nær Norge:
«Nærmest Danmark er lille Sverige (Svíþjóð), det er Öland (Eyland); deretter er Gotland; deretter Hälsingland (Helsingaland); deretter Värmland (Vermaland); deretter to Kvenland (Kvenlönd), og de strekker seg til nord for Bjarmia (Bjarmaland) ).»
Basert på den beskrivelsen og andre historiske bevis hadde den sørlige grensen til Kvenland da forskjøvet seg nordover betydelig fra Ruriks levetid, men Kvenland dekket fortsatt det fennoskandiske territoriet nord for Hälsingland og Värmland.
Navnene Varangian og Varyag deler også eldgammel finsk-ugrisk opprinnelse og er relatert til de finske språkbegrepene vara, vaara, varanto, etc. Tilsvarende deler de finske begrepene venäläinen (som betyr russisk) og vene (som betyr båt) og det estiske begrepet venelane (vene, på talespråk, som betyr russisk) felles finsk opprinnelse.
Beslektet med navnene Varangian og Varyag er også det finske språknavnet Varanginvuono (samisk: Várjavuonna; norsk: Varangerfjord; engelsk: Varanger Fjord, som bokstavelig betyr Varangian Fjord/Bay). Det er navnet på en fjord ved kysten av Polhavet, i det moderne området av Nord-Norge.
Professor emeritus Kyösti Julku diskuterer i sin studie ‘Kvenland – Kainuunmaa’ (1986, s. 113–118) kartene til Abraham Ortelius fra 1570, Gerhard Mercator fra 1595 og Adrian Veen fra 1613. I disse kartene står navnet Caienska Semla er merket inntil Varangerfjord. Ortelius- og Mercator-kartene er avbildet i Julkus studie. Caienska Semla kan sees skrevet vestover fra Vardø (finsk: Vuoreija, Vuorea) og Varangerfjord.
I følge Julku – og andre – er den finske språkbetydningen av det latinske uttrykket Caienska Semla ‘Kainuun maa’, som betyr «Land of Kainuu». I dag er historikere vidt enige om at de finske navnene Kainu, Kainuu og Kainuunmaa og det ikke-finske navnet Kvenland er synonymer til hverandre.
FINNISKE HANDELSENTER NEVANLINNA OG LAATOKANLINNA VAR ELVEPORTER FRA FENNOSCANDIA TIL ØST-EUROPA
I 1611, ved starten av Sveriges – historisk a.k.a. Sverige-Finland (i Finland) – supermaktstid som det svenske imperiet (1611–1721), festningen Nevanlinna (bokstavelig talt, «Neva Castle»; svensk: Nyenskans, Nyenschantz) ble bygget i den finske havnebyen kjent med samme navn , Nevanlinna (svensk: Nyenskans, Nyen).
Nevanlinna – i dag best kjent som St. Petersburg – ligger ved munningen av elven Neva, på den østligste kysten av Finskebukta. Det finske ordet neva betyr myr.
I Nevanlinna var det reist en festning av «Sverige-Finland» allerede over tre århundrer før, enten i 1299 eller 1300. Denne festningen, kjent på finsk som Maankruunu og svensk som Landskrona, ble ødelagt i 1301 av styrkene til Novgorod, forgjengerstaten Russland.
Nevanlinna fikk offisielle byrettigheter i 1642 da det ble det administrative sentrum for den delen av det svenske imperiet kjent som Ingria (finsk: Inkeri; svensk: Ingermanland). Fram til tidlig på 1700-tallet var Ingria nesten bare bebodd av finner og finske ingriere.
I Nevanlinna hadde det også vært en liten svensktalende minoritetsbefolkning, og en enda mindre tysktalende befolkning, før den store nordkrigen (1700–1721) da Ingria ble en del av det russiske imperiet (1721–1917).
• Ingria i 1698
Annekteringen av Ingria gjorde det mulig for tsar Peter den store av Russland – for første gang – å ha en havn på kysten av Østersjøen.Før da hadde Staraya Ladoga (finsk: Laatokanlinna) vært tsar Peters eneste havn hvor sjøgående fartøyer ankom fra Østersjøen kunne ha ankret.
Arkhangelsk ved kysten av Hvitehavet hadde gitt Russland tilgang til Polhavet, men var stengt for skipsfart i flere måneder om vinteren.
• Varangian nordlige handelsrute
– http://1004.kvenland.org (Kainuu, Hvitehavet)
DEN FINSK-INGRISKE BYEN LAAATOKANLINNA BERETTE VEIS FOR FØDSELENE TIL UKRAINA, HVITERUSSLAND, RUSSLAND
Staraya Ladoga (finsk: Laatokanlinna, Laatokankaupunki, Vanha Laatokka; russisk: Ста́рая Ла́дога; gammelnorsk: Aldeigjuborg, i norrøne sagaer) er en landlig lokalitet i Volkhovsky-distriktet i Leningrad oblast (historisk: Ingria) i Russland. På 800- og 900-tallet var det et velstående ingrisk-finsk handelssenter.
Staraya Ladoga ligger ved Volkhov-elven (finsk: Olhavanjoki), nær Ladoga-sjøen (finsk: Laatokka), 8 kilometer (5 mi) nord for byen Volkhov (finsk: Olhava) – det administrative sentrum av distriktet – og 13 kilometer (8 mi) sør for Ladogasjøen. Staraya Ladoga kunne nås med skip via ruten til elven Neva (alias Vane-elven frem til slutten av 1000-tallet) fra Finskebukta.
RURIKS ANKOMST TIL LAATOKANLINNA, DEN FØRSTE HOVEDSTADEN I DET SOM BLE RUSSLAND
I 862 ankom den finske kvensk-varangske (russiske) prins Rurik og brødrene Sineus og Truvor til den finsk-ingriske byen Staraya Ladoga (finsk: Laatokanlinna, Laatokankaupunki, Vanha Laatokka; russisk: Ста́рая Ла́дога; gammelnorsk: Aldeigju; , i norrøne sagaer) fra Kvenland.
Rurik var blitt invitert dit av de lokale finske høvdingene, for å fungere som formidler i den pågående uroen mellom medlemmer av de finske stammene som bor i området og slaviske stammer som forsøkte å spre sin innflytelse til området.
Deretter ble Laatokanlinna styrt av medlemmer av den finske kvenske-varangian – a.k.a. Rus’–Rurik-dynastiet (Rurikids). Av denne grunn blir byen ofte referert til som den første og eldste hovedstaden i Russland. Den tidligste kjente skriftlige omtalen av det er fra 753.
Prins Rurik antas å ha bodd også i Rurikovo Gorodische (finsk: Ruurikinlinna, som betyr «Ruriks slott»; gammelnorsk: Holmgård, Holmgard; russisk: Рюриково городище), ved munningen av elven Volkhov (finsk: Olhavanjoki) fra innsjøen Ilmenjoki. (finsk: Ilmajärvi).
Rurikovo Gorodische var et forgjengersenter til det som ble Novgorod, 2 km nord for Rurikovo Gorodische. Selv om Novgorod nevnes første gang allerede i 859, finnes det ingen arkeologiske bevis for dens eksistens på dens nåværende plassering fra før slutten av 1000-tallet. Novgorod er en av de viktigste historiske byene i Russland.
De jordiske restene av Rurik antas å ha blitt gravlagt på en bredd av Volkhov-elven i Staraya Ladoga, i likhet med noen andre Rurikid-prinser. Nylige arkeologiske utgravninger har frembrakt bevis på at en landsby fra 900-tallet har eksistert veldig nær der Staraya Ladoga-festningen står i dag.
• Utgravingssted i Staraya Ladoga
– http://youtu.be/qz9TEAlnMSY (video, på finsk)
KVENS FØDTE RUS’ KHAGANAT OG RURIK-DYNASTIET
Fra slutten av 800- til midten av 900-tallet var kvensk-varangene – a.k.a. Rus’ – opprettet Rus’ Khaganate, en tidlig politet sørøst fra det moderne landet Finland. Varangianere inkluderte også medlemmer av andre finske folk.
Rus’ Khaganate kom under ledelse av den kvensk-varangske (russiske) prins Rurik (ca. 830 – ca. 879), en høvding som etablerte seg i Novgorod i ca. 862, ifølge Primary Chronicle. Navnet Rurik antas å stamme fra det eldgamle skandinaviske uttrykket Rørik, som betyr «kjent leder».
I prosessen fødte Rurik Rurik-dynastiet, a.k.a. Rurikids, som var det regjerende dynastiet til russerne (Varangians). Det grunnla tsardømmet Russland og styrte det til 1598.
FINNISKE VARANGIANS (VARYAGS, RUS’) GRUNNLET KIEVAN RUS’
Kievan Rus’ var en løs føderasjon av finske og østslaviske stammer i Øst-Europa fra slutten av 900-tallet til midten av 1200-tallet, under Rurik-dynastiets regjeringstid. De moderne folkene i Hviterussland, Ukraina og Russland hevder alle Kievan Rus’ som sine kulturelle forfedre. En etymologisk sammenheng mellom Kvenland og Kievan Rus’ viser seg f.eks. i gamle Kiev-navn. Gamle navn for innbyggerne i Kyiv inkluderer Kwänen, Konae, Chonae, Kwäne, Quene, Choani, Cunni, Chuni og Hunni (som jaget bort goterne). Gamle navn for kyiv inkluderer Kiaenuborg, Kianugard, Kaenunland, Kuenaland og Hunugard.
Kievan Rus begynte med styret (882–912) av prins Oleg, Ruriks slektning og etterfølger, som i 882 våget seg sørover og erobret Kiev, og grunnla politikken til Kievan Rus. Før dette hadde Kiev hyllet khazarene.
Deretter utvidet prins Oleg sin kontroll fra Novgorod sørover langs elvedalen Dnepr, for å beskytte handel mot Khazar-inngrep fra øst, og flyttet hovedstaden sin til det mer strategiske Kiev.
Oleg, Ruriks sønn Igor og Igors sønn Sviatoslav underkastet i denne prosessen alle lokale østslaviske stammer til Kievan-styret, ødela Khazar-khaganatet og lanserte flere militære ekspedisjoner til Bysants og Persia.
Sviatoslav I (død i 972) oppnådde den første store utvidelsen av den territoriale kontrollen av Kievan Rus, og kjempet en erobringskrig mot Khazar-riket. Vladimir den store (980–1015) introduserte kristendommen til regionen, med sin egen dåp og – ved dekret – den til alle innbyggerne i Kiev og utover.
I sin største utstrekning, på midten av 1000-tallet, strakte Kievan Rus seg fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør, og fra overvannet til elven Vistula – som ligger i det som i dag er Polen – i vest. til Taman-halvøya i øst, og forener flertallet av østslaviske stammer.
Kievan Rus’ nådde sin største utstrekning under Jaroslav I (1019–1054); sønnene hans samlet seg og utstedte den første skriftlige juridiske koden, Rus’ Justice, kort tid etter hans død.
Fra slutten av 1000-tallet avtok Kievan Rus gradvis, og i løpet av 1100-tallet gikk det i oppløsning til forskjellige rivaliserende regionale makter. Det ble ytterligere svekket av økonomiske faktorer som kollapsen av russernes kommersielle bånd til Bysants, på grunn av nedgangen til Konstantinopel og den medfølgende reduksjonen av handelsruter gjennom territoriet. Kievan Rus’ falt til slutt for den mongolske invasjonen på 1240-tallet.
DNA bekrefter det – RURIK VAR EN FINSK VARANGIAN
I 2007 ble en genetisk studie av det polsk-ledede ‘Family Tree DNA Rurikid Dynasty Project’ utført på Varangian Prince Ruriks moderne mannlige etterkommere fra 900-tallet:
• Den første Rurikid-prinsen som ble testet «ble funnet å tilhøre den genetiske haplogruppen N1c1 – den såkalte «finno-ugriske».
• Senere «ble det oppdaget at N1c1 Rurikid-prinsene tilhører den såkalte «Varangian Branch» i denne haplogruppen.»
• kilde
– http://varangian.dna.kvenland.org
I Fennoskandia i dag representerer folk som representerer den «finsk-ugriske» «Varangian Branch» – dvs. de nærmeste slektningene til Rurikid-haplotypen – finnes spesielt blant det nå delvis svensktalende finske folket som historisk bor i kystområdene rundt Bottenviken, hovedsakelig i det som i dag er Finland.
Den regionen ble i middelalderens beretninger omtalt som Kvenland. Innbyggerne, kvenene, antas å ha født språket som utviklet seg til det som nå er kjent som svensk.
Frem til senmiddelalderen var den store, moderne nordsvenske provinsen Norrland bebodd utelukkende av finsk kvener og finsk-ugriske samer. Følgelig tilhører nybyggerne som ankommer Norrland fra de mer sørlige delene av det som i dag er Sverige og fra andre steder, og deres avkom, typisk ikke Y-DNA-haplogruppen N1c1 slik Rurik tilhørte.
De fleste andre nåværende innbyggere i Finland i kategorien «finsk-ugrisk» tilhører den «finsk-karelske grenen». N1c1-haplotypen er ikke mye funnet i de skandinaviske landene, men er overveldende funnet blant finsk etnisitet. Den har den særegne verdien DYS390=23, som er for sjelden i ikke-finske populasjoner i Skandinavia.
Disse DNA-funnene støtter andre bevis som tyder på at Rurik var et finsk individ, født – angivelig – ved Roslagen-kysten av Bottenviken, i det som i dag er Sverige.
På tidspunktet for Ruriks fødsel på 900-tallet representerte Roslagen den sørlige grenseregionen til Kvenland, der bare ganske nylig hadde Sveas (gammelengelsk: Sweonas; latin: Suiones, Suehans, Sueones) begynt å integrere seg med de lokale kvenene.
Rurikid DNA-studien støtter også oppfatningen om at Rurik stammet fra Yngling-dynastiet, a.k.a. Fairhair Dynasty, dvs. medlemmer av den fennoskandiske finske kvenske kongeslekten introdusert i flere middelalderberetninger, og at Rurik-dynastiet er en gren av Yngling-dynastiet.
Tallrike adelige russiske og ruthenske familier hevder en mannlig avstamning fra Rurik. Via Anne av kyiv, kona til Henry I av Frankrike, kan Rurikid-forfedre også argumenteres for en rekke vesteuropeiske avstamninger.
FORTELLINGEN OM GJENNE ÅR
‘The Tale of Bygone Years’, a.k.a. Primary Chronicle (Nestor’s Chronicle, Nestors manuskript), er en historie om Kievan Rus’ fra omtrent 850 til 1110, opprinnelig kompilert i Kiev i ca. 1113, men muligens allerede i 1095.
Kronikken er unik som det eneste skriftlige vitnesbyrdet om den tidligste historien til østslaviske mennesker. Dens omfattende beretning om historien til Rus er uten sidestykke i andre kilder, selv om viktige korrektiver er gitt av Novgorod First Chronicle. Kronikken ble angivelig forfattet eller kompilert av Nestor (ca. 1056 – ca. 1114), en munk fra huleklosteret i Kiev (dagens Ukraina) fra 1073 og fremover.
Antagelig var det flere tidligere tekster og/eller versjoner av kronikken, som ble oppdatert og kombinert av Nestor for hans arbeid. Nestors mange kilder inkluderte tidligere, nå tapte slaviske krøniker, de bysantinske annalene til John Malalas og George Hamartolus, innfødte legender og norrøne sagaer, flere greske religiøse tekster, russisk-bysantinske traktater og muntlige beretninger om Yan Vyshatich og andre militære ledere.
Den tidlige delen av Nestor’s Chronicle inneholder mange anekdotiske historier, blant dem om ankomsten til de tre Varangian-brødrene, grunnleggelsen av Kiev og mer.
CATHERINE II STOLT AV SIN FINNISKE OPPRINNELSE
Den mest innflytelsesrike talsmannen som hevdet at grunnleggerne av den tidlige fasen av Russland (senere av Ukraina og Hviterussland også), inkludert deres leder Rurik, var etniske finner, har vært keiserinne Katarina den store av Russland, a.k.a. Katarina II.
I løpet av hennes 34 år, 3 måneder og 10 dager lange regjeringstid i Russland på siste del av 1700-tallet, var Katarina II den mektigste kvinnen i verden. Både hun og mannen hennes, keiser Peter III av Russland, var Rurikid-etterkommere.
I sine skrifter plasserte Katarina II opprinnelsen til varangianerne i regionen mellom Ingria og Finland, d.v.s. i Karelia. Hun skrev til og med et skuespill om Rurik, der den døende Gostomysl instruerer sine tilhengere om å velge datterens sønn, barnebarn av en finsk prins, til å være deres hersker.
Under Catherine IIs regjeringstid ble tre utgaver av en kort gjennomgang av russisk historie utgitt av Timofei Malgin, som også var en talsmann for den finske teorien. Også et verk med lignende overtalelser ble utgitt av Ivan P. Yelagin, den litterære rådgiveren til keiserinnen og grunnleggeren av russisk frimureri. Tilhengerne av den finske teorien inkluderer – men er ikke begrenset til – følgende:
• Catherine II • Vasily Tatishchev, Rurikid-etterkommer, forfatteren av den første fullskala russiske historien • Mikhail Shcherbatov, Rurikid-prins, historiker • Viktor Paranin, historiker, 1990 • Johan Adolf Lindström, historiker, har også presentert en gotisk-varangiansk teori • A.H. Snellman, historiker, a.k.a. Artturi Heikki Virkkunen • Yrjö Koskinen, historiker • Jalmari Jaakkola, historiker • Matti Klinge, historiker • Pirkko-Liisa Lehtosalo-Hilander, arkeolog • Carl Fredrik Meinander, professor i finsk og skandinavisk arkeologi • Eero Vilho Kuussaari, historiker (1935).
I følge Vasily Tatishchev, «faren til russisk historie», var russerne finner. Han baserte blant annet sin kunnskap på Ioachim Chronicle. Den originale kronikken gikk tapt. Innholdet er kjent gjennom Tatishchevs «Russlands historie».
Ioachim (Ioakim, Joachim) Chronicle ble oppdaget av Tatishchev på 1700-tallet. Det antas å være en samling fra 1600-tallet av tidligere kilder som beskriver hendelser på 1000- og 1000-tallet, om Novgorod-republikken og Kievan Rus.
Ytterligere støtte til Tatishchevs finske teori er gitt f.eks. av ‘Chronicon Finlandiae’, skrevet av en ukjent forfatter, utgitt av Christian Nettelbladt i 1728. Etter Viktor Paranins syn var rusens hjemtrakter den finske Karelske Isthmus.
• Fortsett å lese – Catherine II
• Rollo og Vilhelm Erobreren var kvener
• Kvenland i 814 e.Kr
• Lenker til relaterte innlegg og info
Vær oppmerksom
– i Kievan Rus’.
Delt et fb-innlegg av Svein Nilsen 3. april 2015.
Olderdalen, bygda vår 