Hvorfor kven?

Mine besteforeldre Sofie og Aksel skreller poteter til søndagsmiddagen.

Tre av mine fire besteforeldre var kvener. Den fjerde, Erik Olsen, registrerte seg som sjøsame i folketellingen fra 1910. Han døde 4. juni 1948, året etter at jeg ble født. Hans kone, Rasmine Lindvall, hadde sine kvenske røtter fra Nikkala, rett utenfor Haparanda.

Det andre besteforeldreparet mitt, Sofie og Aksel, var begge helkvenske. Sofie hadde slektsrøtter fra Pello, Pajala og Övertorneå, mens Aksel stammet fra Tornefors i Pajala og Øvre Kalix i Sverige.

Hjemme hos Aksel og Sofie ble det snakket svært lite om det kvenske. Noen kvenske sanger tidlig på søndagsmorgenene og enkelte gloser var alt vi fikk høre. Men det lå alltid noe usagt i luften – noe vi ikke skulle vite om eller spørre om…

Da jeg som voksen begynte å interessere meg for slekten min og hvor jeg kommer fra, ble det naturlig å fordype meg i det kvenske. Og der åpnet det seg en verden full av spennende oppdagelser.

Men hvem var egentlig kvenene?
Kvenene regnes som en egen etnisk gruppe og har status som nasjonal minoritet i Norge. I 2005 fikk kvensk anerkjennelse som et eget språk. Professor emeritus Einar Niemi forklarer at begrepet «etnisk gruppe» er utviklet av samfunnsforskere og rett og slett betyr en folkegruppe. Ifølge ham er det noe man både kan sosialiseres inn i og selv velge å identifisere seg med.

Kvenene i middelalderen nedstammet fra finskkulturelle grupper som bosatte seg langs Bottenviken. Opprinnelsen til ordet «kven» er usikker, men én teori peker på en sammenheng med det finske folkegruppenavnet «kainu». En annen forklaring er at det stammer fra den nordnorske formen «kvein» eller «kven», eller fra det gammelnorske ordet «hvein»/»hvain», som beskriver fuktig, lavtliggende jord – et treffende bilde på kystområdene rundt Bottenviken, det som ble kalt Kvenland.

Det var mange strabasiøse turer mot norskekysten. Foto:NRK

Spor etter kvener i Norge kan spores helt tilbake til 1500-tallet. På den tiden ble birkarler – handelsfolk som besøkte de såkalte «lappmarkedene» – ofte omtalt som kvener. Det finnes også dokumentasjon på at enkelte kvener slo seg ned i norske fiskevær allerede da.

Den første virkelig store bølgen av kvensk innvandring kom i første halvdel av 1700-tallet. Mange kvener bosatte seg ulike steder fra Ofoten i sør til Tanadalen i øst. Særlig store bosetninger oppsto i Lyngen og Alta, men også i områder som Porsanger, Karasjok og Polmak slo mange seg ned.

Kvenene kom naturligvis ikke til øde land. De etablerte seg i områder hvor det allerede bodde samer, og det oppsto tidlig kontakt mellom de to gruppene. Ofte måtte kvenene tilpasse seg samisk kultur og rettsforståelse. Et resultat av dette samspillet, særlig i innlandet, var at mange kvener etter hvert ble integrert i den samiske befolkningen. I løpet av relativt kort tid skiftet de etnisk tilhørighet – de ble samer.

Mot slutten av 1800-tallet hadde den kvenske bosettingen i Nord-Norge vokst betydelig. I folketellingen fra 1875 fremgår det at kvener utgjorde omtrent en fjerdedel av befolkningen i Finnmark, og nær ti prosent i Troms. I enkelte lokalsamfunn var mellom 30 og 50 prosent av befolkningen av kvensk bakgrunn.

Etter hvert opplevde mange kvener stigmatisering i lokalsamfunnet. Begrepet «kven» kunne få en negativ klang og ble ofte brukt nedsettende, noe som ikke er uvanlig i møte mellom majoritet og minoritet – mellom «innsidere» og «outsidere». Nedsettende uttrykk som «kvenfaen» og «rekerkven» ble vanlige. Slik stigmatisering utviklet seg ofte til stereotype forestillinger og fordommer. Når dette kombineres med en diskriminerende minoritetspolitikk, forsterkes de negative virkningene ytterligere.

På norskekysten var det mat nok til alle.

På den ene siden ble kvenene ofte omtalt som flittige og dyktige i arbeid og næringsliv. De ble også sett på som renslige, med badstukulturen som et særlig positivt trekk.

Samtidig finnes det mange beskrivelser som trakk frem negative karaktertrekk:
Kvenene ble gjerne fremstilt som listige og slu, med rykte for å være raske til å gripe til kniv – og med en seksualmoral som ble ansett som «løs», for å si det mildt.

(Sitat og beskrivelse hentet fra Einar Niemis artikkel «Hvem er kvenene».)