I følge sagnet skulle den siste hedning i Lyngen være en same som ble kalt Bunki. Han var en gammel-ungkar og hadde sitt tilhold på holmen. Presten hadde beordret han til kirka på Karnes, noe som angivelig var påbudt ved lov den gang. Dette skulle ha skjedd mens kirka sto på Karnes (1731-1740). Da Bunki ikke kom beordret presten lensmannen til å hente han med makt. Tre søndager på rad måtte Bunki stå i gapestokken utenfor kirka. Etter dette sa Bunki: «Nå har jeg vært tilstrekkelig i kirka i min tid». Så reiste han tilbake til sin holme i Lyngenfjorden og fikk siden være i fred.
Da Bunki følte at døden nærmet seg var det ingen som ville eller kunne begrave han på på hedensk vis. Derfor måtte han gjøre det sjøl. I nærheten av der han bodde var det en steinur hvor det var en hule under en stor stein. Her la han seg da han innså at døden nærmet seg og der døde han i sin egen grav. Mange har prøvd å ettergå dette gamle sagnet, og det meste stemmer, kirkegang var påbudt med lov og det eksisterte gapestokk ved kirka på Karnes.
Professor Povl Simonsen ved Tromsø museum er vel den som har gått skikkelig til for å undersøke fenomenet Bunki. Allerede da han foretok utgravninger på gården Elvejord i 1961 fikk han høre sagnet om Bonki. Og at det skulle finnes et menneske-skjelett på en holme i nærheten av Årøyholmen.
Simonsen hadde flere oppdrag i Lyngenområdet. En søndag var han på vei med fire studenter til Strupen-breen i en åpen motorbåt. Under turen dit passet det godt med en stopp på Bunkholmen.
Båtens eier påviste graven. «Han ligger under der,- men hodet mangler, den lekte vi med som barn»,sier han og pekte på en stor stein.
Det viste seg å være riktig. Det hadde vært en stort hulrom under steinen, men den hadde delvis rast sammen. På sidene var det små åpninger hvor man kunne komme inn. Sammen med studentene grov han seg ned på begge sider av den sammenraste hula. Og ganske riktig. Inne mot fjellveggen fant de skjelettrester av et menneske, urørt med føttene inn mot fjellveggen og hodet utover. Det vil si det var ikke noen hode. Det var det eneste som manglet ellers var skjelettet komplett. De fortsatte å grave og etter litt vansker viste det seg at det lå et skjelett til.., av en Bjørn. Under utgravingen konstaterte de at mannen og bjørnen lå sammen inne i hula. De ble gravd ut og skjelettene ble tatt med til Tromsø Museum.
Bjørne-skjelettet kan ikke ha ligget der før mannen blei begravd. Den lå ytterst og det formodes derfor å være kommet dit omtrent samtidig med mannen. Det utelukkes at bjørnen er kommet inn av seg sjøl. Den må ha blitt drept på fastlandet og fraktet over til Bunken og lagt inn i hula. Mulig det har vært en form for hedensk rituale, siden han forberedte sin egen grav på.
Den finske professoren Helmer Tegengren har hørt beretningen. Han mener at navnet Bunki, uttales på finsk som «Punki», er et finsk uttrykk som betyr utøy, lopper, små sorte dyr. Det har i hundrevis av år brukt i nedsettende betydning på samer. Særlig på dem som ikke var kristne. Det kan være kvænene som kom til Lyngen som har satt dette navnet på eneboeren Bunki på Bunken.
Kilde: Lyngen bygdebok
Olderdalen, bygda vår 