Barndomsminner fra etterkrigstiden og 50 årene i Olderdalen. 

Av Sverre Albrigtsen

Jeg er født i 1940.  Som barn hadde vi mange aktiviteter som barn i dag ikke opplever.  Vi hadde 14 dager skole, og 14 dager fri.  Om vinteren på fridagene hadde vi rypesnarer, haresnarer og røyskattfeller i dalen.  Vi fikk ikke så mye, men det var en fin og sunn aktivitet. 

Vi hadde flere hoppbakker, og den mest brukte var i Kelemelli.  Der hoppet vi opp mot 25-28 m.  Hver søndag gikk Torbjørn og jeg opp til Lilledalen og bygde en større hoppbakke hvor vi trente.  Der kunne vi hoppe større lengder, og vi var der i mange timer.  

Skøytebane hadde vi på Leibodammen.  Når det hadde vært uvær og stort snøfall, kunne vi måke en hel dag for å få skøytebanen klar.  Der spilte vi også ishockey.  Når det var is på veien, gikk vi på skøyter på veien.  Husker en gang jeg og en annen gikk helt til Djupvik (2 mil).  Så strødde de vegen, og vi måtte gå tilbake. 

Vi hadde også langrenn, men hopp var mest populært.  Det var mye ski etter tyskerne etter krigen.  Noen var litt bred og tung, og var fine å hoppe med.  En gang vi hadde langrenn, hadde Egil Olsen også veldig lyst å være med.  Problemet var at han ikke hadde beksømsko.  I kjelleren vår fant vi et par gamle sko som passet han, og han kunne være med.  Da jeg studerte i Oslo i begynnelsen av 60 tallet, traff jeg han igjen i Oslo.  Da var han i Garden, i fin uniform.

Vi drev mye sport, så lekser ble det mindre av.  Leksehjelp var det aldri snakk om, men det ble folk av oss også.  På hjørnet av fjøset vårt var det et verkstedrom.  Der filte vi skøytene våre.  Vi hadde en flatfil som var fin til å file skøytene. 

Vi monterte bindinger på bakenden av tønnestaver, og brukte dem i bratt terreng i fjellsida.  Ble det for stor fart, var det bare å trykke ned føttene på skiene for å minske farten.

Vi brukte også å fange snetitinger.  Vi laget løkker av hestetagl, og festet dem på en fjøl, og deretter strødde vi høyfrø på fjøla. Når snetititingene kom for å spise frø, bar de fast i snarene.  Snetitingene ga vi til en som hadde revgård. 

Etter krigen var det mange bilvrak etter tyskerne.  Vi unger brukte skjermene til sklibrett i bakker.  Kjempebra.  Alt som ble gjort, gjorde vi sjøl.  Vi hadde ingen hjelp av voksne.

Sommeren var også full av aktiviteter. Vi hadde en fotballbane oppe på eiendommen til Fina Johan.  Der var vi nesten hver kveld og sparket fotball.  Alltid var det diskusjoner når vi delte lag. Første kampen vi hadde, var en guttekamp mot Karnes i 1956. Vi drev også mye friidrett i forskjellige øvelser.  Av en eller annen grunn ble vi interessert i stavhopp. Vi laget selv staver, og som 15 åringer hoppet vi opp mot 2,60. 

Det var populært å ta fisketurer til Olderdalsvannet og ellers i elva. 

Men størst aktivitet hadde vi på sjøen.  Det var populært å dorge småsei. Ellers hilte vi etter storsei, og vi fikk torsk på juksa.  Vi rodde lange strekninger, men da vi fikk påhengsmotor, ble det lettere.  Evinrude var det første merket.  Jeg husker da lille Lars kom og ville at vi skulle dra på sjøen og prøvekjøre med den nye påhengsmotoren.

Vi badet i sjøen nesten hver dag.  Det var fullt av barn på kaia og i fjæra.  Vi trengte ikke svømmebasseng.

Selvfølgelig var vi også med på arbeid, som slåtta, bærplukking, torving og annet arbeid.  

Bærplukking var også inntektsgivende for ekstra lommepenger.  Vi plukket og solgte bær til lokalbåtene fra Tromsø.  

Sauesanking om høsten var vi også med på.  En fin måte å komme seg ut i naturen, og i slaktetida spiste vi blodpølser.

Offisielt hadde vi ikke idrettslag.  Olderdalen idrettsklubb ble stiftet i 1958.

Senere hevdet vi oss godt.  Blant annet fikk vi to norgesmestrer i langrenn, og dessuten var det mange gode fotballspillere.  Mange tok utdannelse, mange maritim utdannelse. 

Men Olderdalens store sønn var ikke idrettsmann. Han var 45 turer over Nordsjøen med Shetlandsgjengen under krigen. 

Navnet hans er Hilmar Angel Olsen.

Utenom sport og arbeid, skjedde det mye annet.  Blindeforbundet var ofte på besøk, med underholdning og loddsalg.  Vi hadde også besøk av Ursus, verdens sterkeste mann.  Vi unger fikk fribillett mot at vi hjalp til å få avviklet arrangementet. Ursus løftet blant annet en bil.   

Det var spennende når skrepphandleren kom på besøk.  Han hadde mye forskjellig i kofferten.  

På skolen var det ofte unge kvinnelige erstatningslærere sørfra med gymnas.  De hadde initiativ til å få i stand teater og lignende.  Som tolvåring meldte jeg meg på spørrekonkurranse.  Røk ut på første spørsmål.  Jeg visste ikke hva velosiped var.  

Juletrefester var årlige innslag i Romjula.  Der var det alltid stor stemning, med deltakelse av både barn og voksne.  På skolen hadde vi det trivelig med Peder Soleng som lærer. Han hadde bursdag 19. mai, og da kom hans kone Valborgs og lagde selskap med boller og kokt sjokolade.

Hjemme i stua hos oss hadde vi av og til spørrekonkurranse med spørrebøker om sport, geografi, historie og annet. Det var stor interesse, og vi lærte også mye av det.

Det var også populært om sommeren å sykle til Bergan å se midnattssola. Der var det ofte mye folk fra bygda.  

På bygda var det læstadianske forsamlinger om søndagene, men ikke alle deltok der.  Som barn var vi av og til innom, spesielt i matpausen, for det var brødskiver med godt pålegg.  

En gang leste jeg i en bok at Mozart var kattemusikkens oppfinner.

Einar Gerhardsen besøkte Olderdalen med interessant foredrag i en fullstappet sal. Bestefar sa til Gerhardsen at han hadde vært fiskermann i over sytti år.

Osvald Harjo var også og holdt foredraget: Moskva kjenner ingen tårer. Han hadde vært i russisk fangenskap under krigen.

Sverre Stenersen holdt foredrag og viste lysbilder fra sin karriere.  De hadde ikke sponsorer, og måtte tjene penger for å drive sport.  En ting husker jeg fra foredraget.  Han sa flere ganger:

«og jeg flaksa som en kråke».

Sankthansaften var en stor begivenhet for oss barn.  Litt godter ble innkjøpt, og langs fjellsida var det bål og telt hele veien.  Vi besøkte hverandre, og også voksne feiret, dette er det helt slutt med.  Jeg vil påstå at det var mye artigere før.  Det er skrevet bok om de glade 50 åra, og jeg vil underskrive det som står der.

Litteratur leste vi lite.  Det hadde vi ikke tid til, men noen bøker lånte vi likevel på skolen og biblioteket.  Til ferga over Lyngenfjorden var det ofte lange bilkøer.  Å skrive opp bilnummer var populært.

TV hadde vi ikke, men vi satt klistret til radioen når det var sportssendinger.  Da ble til og med mellomtider og stilkarakterer notert.

Fra før vi evakuerte husker jeg som fireåring at de ga kleba (brød) til russefanger, og vi tigde sukkertøy av tyskerne.  Hast du bonbon.