Historien jeg skal fortelle, kunne ha endt fryktelig galt. Det hele begynte da vi så en annonse i avisen om en organisert brevandring i Lyngsdalen. Etter å ha lest annonsen i Nordlys, bestemte Trond og jeg oss for å melde oss på. Sammen med fire svensker møtte vi opp utenfor Furustua på Furuflaten, spente og klare for eventyret.
En brefører tok imot oss og ga en rask gjennomgang av turen. Han anslo at vandringen ville ta omtrent åtte timer, slik at vi skulle være tilbake klokken 18.00. Deretter fikk vi utdelt hver vår isøks – og det var alt. Han understreket imidlertid at isøksen var den viktigste redskapen på isbreen, noe vi snart skulle få erfare.
Været var nydelig og alle så fram til en fin tur.
Vi skiftet om til fjellsko, lett turantrekk. Samtidig som vi hadde mat og drikke til en 8-timers tur.
Fikk gode råd fra Thorleiv Michelsen før vi startet.
Lyngsdalen var ny for meg. En fantastisk fin dal med et stort elvedelta innerst i dalen.
Vestbreen så fin og hvit ut i solskinnet, så vi valgte den. Om det var så lurt kan en stille spørsmål om i ettertid. Jeg registrerte to-tre turgåere nede i dalen som snudde seg flere ganger. Akkurat som dem sa: «Skal dem virkelig opp der»
Vi fikk en brå start opp en bratt kløft. Det dryppet fra isen så vi ble både våt og kald. I tillegg løsnet det flere isklumper fra brekanten. Vi hadde ikke hjelm.
Den svenske vennegjengen begynte å stille spørsmål: «Har du kontroll«. Breføreren bekreftet at det hadde han. Stol på meg, sa han.
Vi (Trond og jeg) oppfattet ikke dette som farlig. Men vi så at svenskene var redde og det signaliserte de til breføreren
Antall sprekker ble etter hvert flere og dypere.
De fire svenskene var nå skikkelig redde og ønsket og komme seg på fast grunn.
I et forsøk på å finne veien ut av isen, mistet breføreren isøksa i en sprekk.
Vi var kommet nesten ut av isbreen da noen store sprekker stoppet oss. Vi snudde og ville gjøre et forsøk på komme ut på motsatt side av breen. Trond som hadde gått bakerst i tauet, måtte nå gå først. Uten isøks var føreren sterkt redusert. Det var heller ikke vanskelig å se at han var preget av situasjonen.
Vi fant en vei ut på motsatt side, men det var ikke uten dramatikk. En av jentene ble stående skrevs over en sprekk fordi tauet var for kort. To av de yngste i følge var livredd, nesten i sjokktilstand. Da vi endelig fikk fast grunn under føttene satte de seg rett ned og gråt sine modige tårer. Samtidig som de takket oss for hjelpen.
-før og etter glasieren-
En av de svenske jentene jobbet på Regionsykehuset i Tromsø. Det var hun som hadde invitert vennene sine med på denne opplevelsesturen. Og det var også hun som til slutt konkluderte: «før og etter glasieren«
Da vi endelig kom ut av breen, ba breføreren Trond løpe ned til bygda for å avverge en eventuell redningsaksjon. Resten av oss nådde bygda først klokken 02.30 om natten – utmattet, men trygge.
En dramatisk tur som lett kunne ha endt galt.
Olderdalen, bygda vår 