Idar Kristiansen – elsket og omstridt lærer og forfatter.

Av Olaus Selvaag

I denne artikkelen ønsker jeg, så godt det lar seg gjøre, å gi et bilde av læreren, forfatteren og mennesket Idar Kristiansen. Minnene og meningene om den eksentriske mannen er mange og de er delte. Derfor vil jeg ikke på noen måte hevde at det jeg skriver er den ”totale og sanne historie”. Å skape et absolutt bilde – femti år etter – krever fullstendige nedtegnelser fra flere som lærte ham å kjenne. Dette er min historie, dette er slik jeg husker ham og slik er det jeg også ønsker å minnes ham.

Idar Kristiansen var 26 år gammel da han i august 1958 kom til Knarrlagsundet for å begynne som lærer ved datidens folkeskole. Dette var hans andre lærergjerning etter lærerskolen. Han ble en person som kom til å sette mange og varige spor etter seg i lokalsamfunnet.

Allerede første skoletime skremte nylæreren ”vannet” av enkelte elever gjennom sin iltre og skremmende væremåte. Vi som inntil denne dagen hadde gått på en trygg skole under ledelse av lærer Berge, og som hadde gledet oss til å gå på skolen, fikk nå oppleve noe helt annet. Den lille mannen på 168 cm med finsk slektstavle, ravnsvart hår og gnistrende øyne, brølte utover klasserommene og gjorde det klinkende klart at det var han som var sjefen. Han ville på ingen måte finne seg i unnasluntring og forstyrrelser. Han bekjentgjorde at han hadde god informasjon om alle elevene, og pekte med dirrende pekefinger på dem han hadde negative opplysninger om. Beklageligvis var undertegnede en av de utpekte. I dag forstår jeg hvorfor, men den gangen ble jeg, på godt trøndersk, vettaskremt.

Undervisningen tok til med en intensitet som hittil hadde vært ukjent. Kristiansen gikk opp og ned i klasserommet og slo ned på den aller minste form for bevegelse og prat. Allerede den første undervisningstimen måtte jeg marsjere ut på gangen og stå med ansiktet vendt mot veggen. Her måtte jeg stå helt inntil neste time. Elever sto side om side ved kartveggen, med ryggen mot klasserommet og rørte ikke på en finger av redsel for utvidet reprimande. ”Aldri noen gang” – brølte lærer Kristiansen – ”har jeg undervist elever med mindre kunnskap! Har jeg ikke rett?”, tordnet han videre og satte de illsinte, svarte øynene direkte på oss. Og vi, redde som vi var, torde ikke annet enn å være enige og nikke samtykkende. Min søster, som var året eldre enn meg, torde rett og slett ikke gå på skolen de neste fjorten dagene. Det var hun ikke alene om.

Foreldre og foresatte begynte å møte opp på skolen for å få til en samtale med den illsinte kvenen. Samtlige ble skysset ut igjen uten mulighet for en prat. Kommunens skoleledelse ble også satt ”sjakkmatt” av den enerådende læreren og fikk klar ordre om å holde seg unna. Han godtok ingen form for innblanding i undervisningen. Der ville han være suveren. Og slik ble det.

Dagene og ukene gikk, og kveldene var besatt med lekselesing. Ikke en eneste elev tok sjansen på å møte uforberedt til skoletimene. Kunnskap om gangetabeller, prosentregning og brøk som det tidligere hadde vært så som så med ble plutselig viktig og ble ”trommet inn i hjernebarken” både på skole og hjemme. Gråt, snørr og jammer ble en del av hverdagen, og foreldre terpet fag med sine håpefulle, noe som bidro til at skolefagene satt som spikret før neste skoledag tok til. Pugging av salmevers som tidligere hadde vært svært viktig ble nå avfeid som unyttig. Grammatikk og setningsanalyse overtok. Alle elever ble små forfattere som hver eneste fredag leverte egenproduserte stiler. Når mandagen kom fikk vi dem i retur med kommentarer og røde understrekninger. Kort fortalt, skoledagen ble snudd opp ned etter at lærer Kristiansen overtok roret.

Hvordan det enn gikk til, redselen for ”nylæreren” forsvant gradvis og vi tødde etter hvert opp i takt med at vi lærte ham bedre å kjenne. Når våren kom og det første skoleåret nærmet seg slutten, tok han oss med på ekskursjoner og forklarte oss om blomster, dyr og bergarter. Gradvis fikk skoledagen en annen fasong, og i stedet for kjeft og irettesettelser begynte han å gi ros for god framgang i skolefagene. Det som tidligere hadde vært redsel forsvant og ble erstattet av usikker respekt. Elever og foreldre fant ut at det også banket et varmt og heftig hjerte under den alltid kritthvite skjorten til lærer Kristiansen. Uansett, hverdag eller helg, om vi oppholdt oss i klasserommet, i skolegården, på fotballbanen eller ute i Guds frie natur – lærer Kristiansen brukte alltid hvit, nystrøket skjorte og sorte velpressede benklær. Jeg kan aldri erindre at jeg så ham i annet antrekk. Elegant og uklanderlig kledd, til enhver tid. Og mannen som hadde skremt ”vannet” av oss viste seg å være av kjøtt og blod og ikke særlig annerledes enn alle oss andre.

”Aldri noen gang har jeg undervist elever med mindre kunnskap! Har jeg ikke rett?”

Et annerledes bygdesamfunn

Lærer Kristiansen var ikke bare lærer, han hadde også et privatliv. Lærergjerningen, på lik linje med lensmannens og prestens, skulle være lytefri. Grensegangen mellom sømmelighet og usømmelighet var trukket opp gjennom generasjoner, og den minste form for avvik fra det normale ble straks registrert og videresendt gjennom et godt utviklet meldingssystem. Et meldingssystem som ikke bare videreformidlet små og store hendelser, men som også tok seg av alle former for meningsutvekslinger og videreutviklet dem både i form og alvorlighet. Hvem kjenner ikke igjen: ”Du må ikke si at jeg har sagt det”? Den som ble omtalt var som oftest den siste som fikk høre det. Dette var hverdagen den gang og kanskje finner vi også islett av det samme i dagens moderne bygdesamfunn.

Knut Hamsun beskrev i romanen ”Mysterier” den uutgrunnelige og eiendommelige charlatanen Johan Nilsen Nagel som dukker opp i et lite kystmiljø og forarger borgerne med sine innfall og påfunn. Kanskje er det lettere å finne likhetstrekk mellom Hamsuns’ stedsbeskrivelse og Knarrlagsundet enn å trekke paralleller mellom de nevnte to herrer, Kristiansen og Nagel.

Var det Idar Kristiansen det var noe ”galt” med? Kunne det ikke også være noe med forventningene og ikke minst utryggheten lokalbefolkningen hadde til at et ukjent menneske skulle leve og virke sammen med dem? Var det ikke slik at dersom inntrengerne ikke rettet seg etter bygdas uskrevne, men godt innarbeidede regler, ble de ansett som annerledes og var dermed ikke velkommen? Ekstra ille ble det om man i tillegg gjorde krav på og hevdet sine meninger og gikk i utakt med det aksepterte. Vissheten om at Kristiansen brakte med seg noe ille- varslende og ukjent fra et fremmed og farlig storsamfunn til et lukket, og på mange måter avsondret bygdemiljø, kunne umulig aksepteres og i langt mindre bli godtatt som en gylden leveregel av de som etter hvert var blitt hans motstandere. Bygdesamfunnet som hadde hatt aksept for ulikheter delte seg – for og i mot – de verdslige på den ene siden og det vi ynder å kalle bedehusmiljøet på den andre siden.

Spørsmålet er; visste Kristiansen hva han gikk til da han valgte å bli lærer i det som kanskje kan beskrives som et snevert og trangsynt samfunn? Var det ikke så at vi inntil dags dato hadde levd i vår egen, lille verden, beskyttet og vernet på alle bauger og kanter uten kunnskap om det som rørte seg i verden utenfor? Dette var lenge før både TV og mobiltelefon. Elektrisitet og radioapparater var også noe nytt og fremmed i de fleste heimer. Vanlig hustelefon, med flere på samme linje, var heller ikke allemannseie og derfor de færreste forunt å ha. Veiforbindelsene mellom nærliggende grender var dessuten ikke utbygd slik vi kjenner det i dag. Sett ut fra et slikt ståsted er det naturlig å begripe at kommunikasjon og meningsutvekslinger ble begrenset.

De viktigste lokaliteter for nyhetshungrige var butikken og dampskipskaia. Det som ikke ble tatt opp der hadde ikke nyhetens interesse og ble ikke ofret et ord, eller sagt på en annen måte; det ble forbigått i stillhet.

Bedehuset, ungdomshuset og skolen hadde andre viktige funksjoner i lokalmiljøet. I mitt tilbakeblikk ønsker jeg i særdeleshet å sette fokus på skolen og på bedehuset og lærer Idar Kristiansens påvirkning på begge steder.

Jeg er usikker på om det som skjedde i bygda den gangen er blitt glemt. Faktisk tror jeg ikke det. Men heldigvis har vi lov til å anta at vi femti år senere, har både lov og plikt til å rette henvendelser – både kritiske og nødvendige for å få svar på enkelte spørsmål. Mange jeg har snakket med sitter tilbake med mange positive erindringer om Idar Kristiansen. Imidlertid ønsker jeg ikke å underslå at det også er enkelte som tenker annerledes og som viser til mange underlige påvirkninger han sto for rent innledningsvis, både som lærer og senere også som medborger i lokalsamfunnet

Vekkelse og omvendelse

Like etter Kristiansens inntreden som lærer gikk det en vekkelse over bygdesamfunnet. Predikant Kirkenær inntok bedehuset og startet sin misjonering hele 15 uker til ende. Nå var det ikke slik at misjonering var et ukjent begrep – snarere tvert i mot, men varigheten, gjennomføringen og intensiteten var annerledes enn tidligere. Lærer Kristiansen var ikke alene om å ha meninger om det som skjedde i bedehuset, men han var trolig den eneste som tok opp kampen og forsøkte å rettferdiggjøre at det fantes et levelsesverdig liv også utenfor bedehusets saler.

Det lærer Kristiansen ikke aksepterte var vekkelsespredikantenes metoder om vekkelse, anvendelse og pietistisk fromhet – det som har fått benevnelsen erfaringsteologi. I denne forbindelse er det viktig å vise til skildringen Korstog mot Kautokeino som Kristiansen skrev og utga i 1970. Historien er hentet fra det samiske miljøet og gir gode og korrekte beskrivelser om hvilke konsekvenser og farer unyansert vekkelse kan medføre. Historien ble filmatisert i 2008.

Mange ønsker å benevne Kristiansen som ateist, en person som tok avstand fra det kristne budskap. Dette er ikke korrekt. I følge uttalelser av ham selv så var han ikke gudfryktig, men valgte å gi sine elever en ”god, kristelig og moralsk oppseding” og derigjennom bidra til at kristendomsfaget ble en viktig del av undervisningen i skolen. Det var predikantens sort/hvit misjonering og bekjennelseslære; enten er du en kristen eller så er du fortapt, han gikk til kamp mot. ”Dette er skremselspropaganda og metoder fra Hallesby’s dager” – tordnet Kristiansen.

Artikkel i Dagbladet

Lørdag 22. april 1961 presenterte Dagbladet en artikkel som skapte et forferdelig rabalder, og Kristiansens forhold til kristenfolket ble ytterligere forverret. Jeg fikk artikkelen oversendt fra Kristiansen og han fortalte meg i etterkant at han både for egen og for bygdas del valgt å utgi artikkelen etter at han hadde forlatt lærergjerningen i Knarrlagsund. Det tror jeg var en meget klok avgjørelse. Jeg siterer:

”Et sted på kysten finnes det en skolekrets med omtrent fem hundre mennesker. For vel et år siden, like etter at et nytt mislykket sildefiske var begynt, kom en Vårherres utsending på besøk. La oss kalle ham hr. Kirkefjern. Hr. Kirkefjern er en mann i førtiårene. Hans utseende er absolutt av de bedre. Med usjarmerende ektemenn på sildefiske blir hr. Kirkefjern litt av en Gud i mange kvinners øyne. For hver gang hr. Kirkefjern forlater stedet, faller det atskillig flere kvinnetårer på kaia enn det gjorde ved Kristi kors, om mine bibelhistoriske kunnskaper er riktige.

Er det av respekt for religionsfriheten at disse sjelforkvaklerne får fortsette å håne så vel ånd som fornuft, så vel kirke som stat, så vel vitenskap som individ. Er det i religionsfrihetens navn de får fortsette å skape nevrotikere av ellers bra, sunne mennesker og at de får fortsette å skape splid mellom skole og hjem, mellom mann og kvinne, mellom foreldre og barn?

Hr. Kirkefjern er barnevenn. Han samler inn de nysgjerrige små fra veien utenfor og sørger for at de gråter seg på kne. Så sender han dem hjem for å hente mamma og pappa.

Og mamma og pappa kommer, før eller siden.

Det er så rart med det: Om ditt barn kommer gråtende og gir deg valget mellom Jesus og Satan, da kan ditt barn være vanskelig å stå for. Du gjør kanskje som de andre, dine naboer og venner, du går til bedehuset og kneler foran hr. Kirkefjern”.

Dette får være det jeg viser til fra kronikken. Det er saftig kost og jeg ønsker ikke stå inne for et ”enda ord” av det han skrev, men jeg finner ingen grunn til å verne om det skrevne ord nærmere femti år etter at det sto på trykk. Tegningen av Hammarlund (Dagbladets berømte tegner) som med skarpe streker tegner et bilde av vekkelsen forsterker teksten skrevet av Kristiansen.

En hendelse som jeg har vanskelig for å glemme er en dag i skoletiden da predikant Kirkenær’s stemme med full kraft hørtes ut over skoleplassen og inn i klasserommene. Forkynnelsen ble sendt ut fra høytalere på utsiden av bedehusveggen. Lærer Kristiansen reagerte momentant og styrtet på dør. Ikke mange sekundene senere kunne vi høre hans røst gjennom høytalerne idet han sprang inn i bedehuset og ba predikanten slutte å forstyrre skoleundervisningen. Han tok bokstavlig talt ”saken i egne hender” og røsket ut ledningene til høytalerne. Vel tilbake i klasserommet, seg han ned på stolen bak kateteret og ropte utover klasserommet med oppgitt stemme: ”Ta fri resten av dagen!”

Olaus Selvaag skriver til meg i en mail: Idar var en mangfoldig mann som jeg minnes med glede. Fantastisk lærer og forfatter. Han døde så altfor tidlig.