Vi følger Jan Baalsruds dramatisk flukt gjennom Nord Troms under 2. verdenskrig. Tre informasjonsskilt vil ta dere med fra Hotell Savoy til endepunktet ved «Gentlemansteinen».
Den norske teksten på skiltene er utarbeidet av forfatter Tore Haug. Oversettelse fra norsk til engelsk har blitt utført av Guy Harris. Koordinering og administrativ innsats er gjort av Lars Erik Kristiansen i Jan Baalsruds Minnefond.
Hotell Savoy
Etter mørkets frembrudd den 12. april 1943, ble det gjennomført en dristig aksjon for å flytte Jan Baalsrud fra låven på Grønvoll ned gjennom bygda Furuflaten til fjorden. Der lå en robåt klar, og etter midnatt ble Jan rodd over Lyngenfjorden til denne lille koia i Revdalen av Marius Grønvoll, Olav Bakkevold og Alfon Hansen. De øvrige husene på denne ensomt liggende og forlatte lille bondegården i Revdalen hadde tidligere gått tapt i en brann. Det var 8 km til nærmeste nabo, og koia var godt egnet til å holde Jan i skjul.
Jan følte seg komfortabel i koia, og uttalte: «Dette er som å bo på Hotell Savoy i London.» Koia har siden fått navnet Hotell Savoy.
Motstandsfolk fra Furuflaten besøkte Jan flere ganger i løpet av de tolv døgn han tilbragte i Hotell Savoy. Det var her han skar av seg flere tær med lommekniven, tær som var blitt sorte med koldbrann. Jan hadde ulidelige smerter, han hadde jo løpt barfot i dyp snø, svømt i isvann og pådratt seg alvorlige tredjegrads forfrysninger.
Marius Grønvoll, Alvin Larsen, Amandus Lillevold og Olav Lanes fra Furuflaten ankom Hotell Savoy sent på kvelden den 24. april for å forberede Jan for turen opp fjellsiden. Med seg hadde de en spesiallaget skikjelke snekret av vaktmester Jensen under ledelse av rektor Leigland på Solhov ungdomsskole på Lyngseidet. Det var avtalt å møte motstandsfolk fra Manndalen på toppen av fjellet, hvor disse skulle overta transporten av Jan videre mot svenskegrensen.
Engelsk versjon
On 12th April 1943, a daring after-dark action was carried out to move Jan Baalsrud from the barn at Grønvoll down through the village of Furuflaten by the fjord. A rowing boat had been made ready and after midnight Marius Grønvoll, Olav Bakkevold and Alfon Hansen rowed Jan across the Lyngenfjord to this small hut in Revdalen. The other houses on this lonely and abandoned small farm in Revdalen had previously been lost in a fire. It was 8 km to the nearest neighbour and the hut was well suited to keeping Jan in hiding.
Jan felt comfortable in the hut, saying: «This is like staying at the Savoy Hotel in London.» The hut has since been named “Hotell Savoy”.
Resistance fighters from Furuflaten visited Jan several times during the twelve days he spent in Hotel Savoy. It was here that he was forced to cut off several toes with the pocketknife, as the toes had turned black with frostbite. Jan was in excruciating pain as he had run barefoot in deep snow, swam in ice water and suffered severe third-degree frostbite.
Marius Grønvoll, Alvin Larsen, Amandus Lillevold and Olav Lanes from Furuflaten arrived at Hotel Savoy late in the evening on 24th April to prepare Jan for the trip up the mountainside. They brought a specially made ski sled made by Mr Jensen (the Caretaker) under the leadership of Mr Leigland, headmaster at Solhov junior high school at Lyngseidet. It was agreed to meet resistance fighters from Manndalen at the top of the mountain, where they would take the responsibility for the further transport of Jan towards the Swedish border.
Revdalsstien
Rett etter midnatt 25.april 1943 startet den krevende oppgaven med å frakte/trekke Jan Baalsrud opp fjellsiden i Revdal for å overlevere ham på toppen av fjellplatået til motstandsgruppen fra Manndalen. De fire fra Furuflaten som utførte denne bragden var Marius Grønvoll, Alvin Larsen, Amandus Lillevold og Olav Lanes. To gikk foran og dro i hvert sitt fem-meter lange tau, og to gikk bak og dyttet og dro i hvert sitt halvmeter-lange tau.
De skulle opp nesten 650 høydemeter til avtalt sted, og ruten opp langs Revdalselva var svært bratt og i svært ulendt terreng. Jan var bundet fast til skikjelken og hang nesten loddrett i tauene. Han fikk voldsomme smerter i føttene og besvimte flere ganger. Karene måtte snu kjelken så hodet kom ned og føttene opp, og slik kom han til seg selv igjen. Høyt oppe i fjellsiden var ruten videre helt ufremkommelig, og de måtte traversere over mot Innerelva 200 m lenger syd. Dette var en livsfarlig operasjon, og de stod i fare for å miste fotfeste og styrte i døden.
De nådde til slutt avtalt møtested på toppen av fjellplatået en gang mellom klokken 02:00 og 03:00. Motstandsfolkene fra Manndalen var ikke på møtestedet og to av karene gikk helt opp til 1000 meters høyde for å kunne se ned i Kjerringdalen ned mot Manndalen for å se om folkene var på tur oppover. Det var de ikke.
Engelsk versjon
Just after midnight on 25th April 1943 began the demanding task of transporting / pulling Jan Baalsrud up the mountainside in Revdal, to hand him over on top of the mountain plateau to the resistance group from Manndalen. The four from Furuflaten who performed this incredible feat were Marius Grønvoll, Alvin Larsen, Amandus Lillevold and Olav Lanes. Two went in front, each pulling a five-meter-long rope, and two went behind and pushed and pulled on their own half-meter-long ropes.
They were climbing up to almost 650 meters altitude to the agreed place; the route up along the Revdal river was very steep and crossed extremely rough terrain. Jan was tied to the ski sled and hung almost vertically in the ropes. He had severe pain in his feet and fainted several times. The lads had to turn the sledge so that Jan’s head was below his feet, and thus he regained consciousness. High up in the mountains, the route was completely impassable, and they had to traverse over towards Innerelva (Inner River) 200m further south. This was a potentially fatal operation: they were in danger of losing their footing and falling to their death.
They finally reached the top of the mountain plateau sometime between 02:00 and 03:00, but the resistance people from Manndalen were not at the agreed meeting place. Two of the guys went all the way up to 1000 meters altitude to allow them to look down into Kjerringdalen down towards Manndalen to see if the people were on their way up. They were not.
Gentlemansteinen
«Peder Isaksen og Nils «Nigo» Nilsen fra Manndalen kom opp på fjellplatået via Kjerringdalen ca. kl.01:00 den 26. april 1943. På grunn av komplikasjoner og problemer med å finne mannskap i Manndalen, var de et døgn forsinket. Jan var natten før etterlatt og plassert bak en stor stein, og karene fra Furuflaten hadde måttet forlate fjellet uten å møte noen fra Manndalen. Det var avtalt kallenavnet «Hallo Gentleman» for å få kontakt med Jan. Peder og Nils ropte ut kallenavnet mens de søkte bak stein etter stein. De fant ikke Jan, for det var utallige store kampesteiner i området. Jan ble liggende bak «Gentlemansteinen» i ti døgn fra 25. april til 4. mai, begravet under halvannen meter snø.
Marius Grønvoll og Agnete Lanes gjennomførte en tur opp til steinen på natten til 29. april for å merke steinen slik at det ble mulig for karene fra Manndalen å finne rett stein. De var engstelige for at Jan var død, men gleden var ubeskrivelig da de fant ham i live. De pleide ham, gav ham mat og drikke og oppmuntret ham så godt de kunne.
Det ble gjort flere forsøk fra Manndalen på å komme opp til Jan, men uvær og snøstorm hindret dem. Den 4. mai lyktes det endelig, de fant den rette steinen som nå var merket med to skistaver i snøen, de gravde fram Jan og startet på ferden mot Sverige. Underveis ble de på nytt stoppet av snøstorm og måtte snu. Jan ble fraktet fem kilometer tilbake og anbrakt under en berghammer i Avzevaggi, en sidedal til Manndalen. Her ble han liggende i fem døgn, de verste døgn i hans liv, som Jan senere har uttalt. Natten til 11. mai ble han fraktet nedover Avzevaggi til Skaidijonni og anbrakt i en fjellhule, Baalsrudhula. Turen ned tok syv timer og var svært strabasiøst og farlig.
På samme tid ble det gjort forsøk fra Hjalmar Steinnes og John Olav Ballovarre i Kåfjord, sammen med samer på vidda i Norge og Sverige med tanke på å frakte Jan mot grensen med rein-skyss. Disse ble også hindret av det samme uværet som møtte mennene fra Manndalen, og planene ble i tillegg vanskeliggjort av tyskernes forsterkede vakthold på grensen.
Engelsk versjon
Peder Isaksen and Nils «Nigo» Nilsen from Manndalen came up on the mountain plateau via Kjerringdalen at about 01:00 on April 26, 1943. Due to complications and problems finding available persons in Manndalen, they were a day late. Jan was left alone the night and placed behind a large rock, and the guys from Furuflaten had to leave the mountain without meeting anyone from Manndalen. The phrase «Hello Gentleman» was agreed to get in touch with Jan. Peder and Nils called out the phrase while searching behind stone after stone. They did not find Jan, because there were countless large boulders in the area. Jan lay behind the «Gentleman Stone» for ten days from April 25 to May 4, buried under a meter and a half of snow.
Marius Grønvoll and Agnete Lanes made a trip up to Jan on the night of April 29 to mark the rock so that it became possible for the guys from Manndalen to find the right rock. They were anxious to see if Jan was dead, but the joy was indescribable when they found him alive. They nursed him, gave him food and drink, and encouraged him as best they could.
Several attempts were made from Manndalen to get up to Jan, but storms and blizzards prevented them. On the 4th of May they finally succeeded, they found the right stone which was now marked with two ski poles in the snow. They dug out Jan and started the journey towards the Swedish border. Along the way, they were again stopped by a blizzard and had to turn around. Jan was transported five kilometers back and placed under a rock hammer in Avzevaggi, a side valley to Manndalen. Here he lay for five days, the worst days of his life, as Jan later stated. On the night of May 11, he was transported down Avzevaggi to Skaidijonni and placed in a mountain cave later called the Baalsrud cave. The trip down took seven hours and was very strenuous and dangerous.
At the same time, attempts were made by Hjalmar Steinnes and John Olav Ballovarre from Kåfjorden, together with Sami on the plateau in Norway and Sweden to find Jan and transporting him to the border by reindeer ride. These were also hindered by the same blizzard that met the men from Manndalen, and the plans were also made more difficult by the Germans’ reinforced guards at the border.
Turbeskrivelse til Gentlemanstien
Parker bilen i steinbruddet eller en av de andre parkeringslommene rund Innerelva. Kommer du sørfra er Innerelva den første store elva du krysser etter du har kjørt gjennom Larsbergtunnellen (første tunnel etter Skibotn). Du kan også parkere ved Hotel Savoy (ingen skilting) og gå de ca. 900 meterne til starten av stien. Hotel Savoy er et interessant sted å besøke for de som er interessert i krigshistorie.
Stien starter på nordsiden av Innerelva. Den er merket med en stolpe. Stien går bratt oppover til du kommer over tregrensen. Du kommer til å merke den bratte stigningen i lårene… Det finnes ingen mulighet til å fylle vann underveis, så det er lurt å ta med seg noe å drikke. Utsikten over Lyngenfjorden og Lyngsalpan er upåklagelig! Når du er på rundt 500 høydemeter og du har passert de siste trærne, blir stien mindre synlig.
Derifra holder du deg sør-øst mot Innerelva. Ikke gå rett til Innerelva, men på skrå oppover til du kan se ned til elva. Følg elven til den blir bred – på andre siden rett under de bratte fjellsidene til Larsbergfjellet kan du nå se en stor stein med et sølv skilt – selveste Gentlemansteinen.
Du må nå krysse elva der den er bredest og gå ca. 100 meter tilbake for å komme til steinen.
Veien tilbake følger oppstigningsruta.
Tekst: Visit Lyngenfjord
På Sandeng kirkegård i Manndalen kan dere besøke Jan Baalsrud takk til sine hjelpere.
I tillegg anbefaler vi en tur til Baalsrudhula, øverst i Manndalen.
Se YouTube-video om Baalsrud-hula av Geir Ivar.
Se lenke:
Baalsrudhula – Lyngen i Troms – vandretur tett på krigshistorien
Olderdalen, bygda vår 