Jakt og fangst i tidligere tider.

De eldre snakket om «å sitte reven«. Det var en form for jakt der man la ut «åte» som lokkemat. Det kunne være rester av slakt, døde dyr og lignende. Jegerne satte seg i skjul i en gamme eller sommerfjøs. Når reven ble fristet av maten var den på godt skuddhold. Og da smalt det… Men, det kunne være en tålmodighetsprøve å sitte der i time etter time. Det var en jaktform som helst skjedde sent på kvelden og natta, gjerne i fint måneskinn, eller om våren i lyse netter.

På vinteren var «sporing» av rev en mye brukt metode. Jegerne fulgte ferske spor til revens skjulested.

En vinter var det mye snakk om en «trefotingen.» En rev som hadde slitt av seg det ene benet, antakelig i en saks. «Trefotingen» satte spesielle spor i snøen som var enkelt og kjenne igjen. Den samme reven var en smarting som overlevde den første vinteren.

«Det er her skoen trykker, sa bonden, da han fikk foten i ei revesaks.«

Revesaks var et fryktet fangstredskap. Saks eller fotsaks er en fangstmetode (felle) som består av to metalldeler som klapper sammen under stort trykk, som regel i den hensikt å fange et dyr. Slike sakser påførte dyret store lidelser og ble forbudt allerede i 1932. I mange deler av landet fortsatte imidlertid bruken av saks til langt utpå 1950-tallet.

En annen fangstmetode var bruken av sovemidlet Veronal. Denne måten å jakte på var meget omstridt. Giften blei stappet inn i ei åte som kunne være sild, småfisk el. Når reven spiste åta ble den døsig og måtte raskt finne seg et sted å hvile. Jegerne fulgte sporene og det sovende dyret ble et lett bytte. Veronal ble tidlig forbudt.

I ettertid kan man si at bruk av saks og Veronal var lite humant. Men vi må huske på den tiden de levde i. Skuddpremien på rev var 50 kroner.

Skuddpremien på rev varierte fra år til år. Vil huske den lå på ca. 50 kroner på slutten av femtitallet. I tillegg fikk jegerne godt betalt for gode vinterskinn.

I gode år kunne småviltjakt gi gode inntekter. Viltet ble solgt til Manndalen, Lyngseidet eller handelsmann Beck i Skibotn. Fikk man solgt til Tromsø var det gjerne til en høyere pris.

Høstjakta i Olderdalen kunne være et slit. Opp og ned de bratte fjellene. Det skjedde ofte at jegerne skremte opp en flokk ryper på Gavtavárre. I beste fall fikk de løsnet ett skudd før fuglene fløy tvers over dalen. Jegerne fulgte nøye med hvor flokken satte seg. Så gikk de etter-ned fjellsiden og opp på andre sida av dalen.

Sent på høsten samlet rypene seg i store flokker nede i dalen. Der blandet de seg seg med fugler på trekk mot kysten. Nede i dalen ble jakta mye enklere. Minnes spesielt Čoardaura som et godt jaktområde. Čoardaura ligger like nedenfor Olderdalsvannet.

Jakta i Lyngstadlandet, ytterst i Lyngenfjorden, kunne være svært innbringende. I gode år kunne jegerne komme hjem med hundrevis av ryper. Husker fortsatt eple-kasser fulle av ryper.

«Andre sida» eller Nordnesfjellet var et yndet jaktområde. Som regel rodde de over fjorden tidlig på morgenen. Geværet var ladd med «storhaggel» i tilfelle det skulle dukke opp en oter eller rev. Så var det å sikre båten før klatringa opp lia ved Ladjejohka startet. Hele dagen gikk med til å «tråle» fjellet på kryss og tvers. Når lyset ble dårlig var det på tide å ro hjem. Slik var det før veien rundt Nordnes kom.

Gaupejakt har aldri vært en stor greie i Olderdalen. Helt fram til 1970 var gaupa et sjeldent dyr i dette området.

Nise er en liten hvalart som kan bli 1,5 meter lang. På grunn av sitt velsmakende kjøtt og næringsrike spekk var nisene svært ettertraktet. Folk i Kåfjord har lange tradisjoner med fangst av nise. I riktig gamle dager ble det brukt harpun og garn, men etter hvert ble det brukt rifle. Niser har vært fredet i mange år.

Jakt på alke, skarv, ærfugl og ender var ganske vanlig og gav et godt tilskudd til kostholdet.

 Historisk har det vært mange dyktige bjørnejegere i Olderdalen. Den beste av dem alle var Jacob Olsen, Storslett. I 1806 la han fram to bjørneskinn, begge skutt i Manndalen. For disse to fikk han tre riksdaler i skuddpremie. (ca.kr.13.000 etter dagens verdi) I 1810 fanget han en bjørn med saks på Nordnes. Og i 1825 og 1826 fanget han et ungdyr og et fullvoksent dyr.

Mons Aslaksen, adresse Vinterdalen, var også en dyktig bjørnejeger. I 1844 skjøt han en bjørn med selvskudd. Det skal visstnok være den siste bjørnen som er skutt i Olderdalen.

Oterskinn var svært ettertraktet og det foregikk en intens jakt på dette mårdyret. Spesielt ytterst i Lyngenfjorden og innerst i Kåfjorden. Nordneslandet var et godt jaktområde. Der spesielt Kvitura på Nordnes er nevnt.

En stor han-oterskinn ble betalt med 7-800 kroner. Det var god pris like etter krigen.

Husker godt den første elgen jeg opplevde i Olderdalen. Vi hadde lest og hørt mye om dette store dyret – skogens konge. Plutselig en sommerdag i 1959 gikk meldingen om at to elger var på svøm over Kåfjorden, fra Nordnes til Olderdalen. Folk hastet seg til sentrum. Og riktig nok, to elger var på svøm, med kurs for Olderdalen sentrum. Store folkemengder samlet seg for å ta imot nykommerne til vår fauna. Hundre meter fra land snudde elgene. Heldigvis var det noen båter i nærheten som fikk snudd elgene mot land igjen. Mellom de to fergekaiene kom de i land. Store elegante dyr i full firsprang, forbi forskrekkende turister og opp etter veien, forbi samvirkelaget og rett til skogs.

I dag er det ca. 50 elger som beiter i Olderdalen. Jaktlaget tar årlig ut 4-5 dyr i vallet som strekker seg fra Nommedalen – Dorrunelva.

Kristian Mathisen fra Storslett i Kåfjord var en dyktig rypejeger, kjent for å begi seg ut på jakt i alle slags vær i det røffe terrenget rundt Nommedalen.

Høsten 1953, på en av sine mange jaktturer, skulle han få oppleve en uventet hendelse som gjorde ham kjent langt utenfor bygdas grenser.

Etter å ha kjempet seg gjennom det tette, uframkommelige terrenget av bregner og småkratt, nådde Kristian endelig fram til jaktområdet. Etter en stund kjente han behov for å gjøre sitt fornødne. Han tok av seg ryggsekken, satte geværet ved siden av seg, og satte seg ned bak en stor stein.

Mens han satt der, uforberedt med buksene nede, skjedde noe helt uvanlig. Et stort, brunt og lodden dyr beveget seg målrettet mot ham. Først trodde Kristian det var en hund, men etter hvert som dyret kom nærmere skjønte han at dette var noe helt annet. Dyret viste ingen tegn på å skifte retning.

I et øyeblikk av panikk og instinkt, grep Kristian geværet. Med buksene fortsatt nede, avfyrte han et skudd på nært hold. Dyret falt til bakken. Kristian gikk nærmere for å se hva han hadde skutt. Det var et dyr han aldri hadde sett før, det måtte være et svært sjeldent dyr…

Kristian bestemte seg straks for å avbryte rypejakten. Han tok dyret på ryggen og begynte nedstigningen til bygda. Nyheten om fangsten spredte seg raskt. Folk strømmet til for å se det sjeldne dyret, og mange spekulerte på hva slags skapning det kunne være. Forslagene var mange, men det var først da en av guttene løp hjem og hentet en naturfagboka, de fikk bekreftelsen: Kristian Mathisen hadde skutt en jerv. Forsamlingen var forskrekket – jerven var et sjeldent syn i Kåfjord, det året ble det kun skutt 20 jerver i hele Norge.

Kristians uventede jaktfangst ble belønnet med en skuddpremie på hele 3000 kroner, en sum som tilsvarer rundt 35 000 kroner i dagens verdi. For familien Mathisen var det som å vinne i lotto, og med premiepengene kunne de feire. Kona fikk til og med en fin nattkjole som en påminnelse om suksessen.

Historien om Kristian Mathisens møte med jerven spredte seg raskt, og nyheten om den sjeldne fangsten vakte oppmerksomhet langt utenfor Olderdalen. Dette ble et uforglemmelig øyeblikk som fremdeles blir fortalt i bygda den dag i dag.

Rypesnarer og røyskattfeller var en spennende fangstmetode for oss guttunger. Men, det var hardt arbeid, først på skolen, og deretter ut for å røkte feller. Ofte kunne det være mørkt før man kom hjem. Gleden var stor når man en sjelden gang fikk fangst.

Min første røyskatt fikk jeg som 13-åring. På siste fella i Čoardaura. Det var stor stas. Jeg flådde den sjøl og solgte den til Manndalen for 7 kroner.

En historie fra 1953. En gutt jeg kjenner hadde ca. 20-30 feller langs hele fjellsiden. I januar dette året skjedde et dramatisk forlis utenfor Skjervøy. Fire unge gutter fra bygda omkom. I drømmene kommer den yngste gutten: «Du må ta ned alle fellene, det er grusomt å dø». Det han våknet gikk han opp og tok ned alle fellene. Og de kom aldri opp igjen.

Haresnare var en mye brukt fangstredskap i «gamle dager». Selve snaren laget man av av messingtråd. En stor løkke ca 30 cm i diameter ble plassert på en egnet plass i skogen. Det var viktig å finne spor og tråkk der haren gikk. Sannsynligheten for at dyret ville benytte samme sporet flere ganger var stor. Personlig har jeg aldri brukt haresnare. Det var noe med harefangst som aldri fascinerte meg. Mulig det kom av fortellinger om harer skriker som et lite barn når den blir skadet eller fanget.

Om våren kom det ofte store flokker med snøspurv. Det var en spennende tid for oss guttunger. Fangstmetodene var en kasse, med en pinne, som var festet til et langt tau. Vi strødde høyfrø under kassen. Når det var kommet nok fugler under kassen – rykket vi til.

En annen fangstmetode var mange små snarer festet til en stokk. Snarene var laget av hestetaggel. (halen til hesten). Det funket det også.

Snøspurv ble brukt som mat i husholdningen før og under krigen.

Vi solgte det som kattemat. Fikk gjerne 10 øre pr.stykk.