Planlegginga med å bygge en kopi av det gamle «finnekapellet» på Barslett har tatt tid. Mye tid og krefter er brukt. I det siste har det stoppet helt opp. Sametinget forlanger en seriøs eier av prosjektet, og pekte samtidig på Nord Troms Museum eller Kåfjord kommune. Nord Troms Museum sa tidlig nei. Kåfjord kommune er heller ikke begeistret for å eie noe. Da «senter for nordlige folk» kom på banen, trodde vi at saken var løst, men dessverre viste det seg at de var kun interessert i formidlings-biten. Så der sto vi..
Så kom Kautokeino videregående skole på banen. Rektor Ellen Inga Hætta fortalte om EU – prosjektet Kolarctic og de muligheter som finnes der. Ny optimisme ble tent.
Kan opplyse at Kautokeino videregående skole starter bygginga av et «finnekapellet» som sto i Masi (1721). Kapellet skal innvies i september 2021.
Det overordna målet til arbeidsgruppa har vært å ha kopien ferdig til jubileet i 2022. Planen er at vi skal innrede bygget som et informasjonssenter, der vi vil fortelle om 1700-tallets Nord-Troms. Måten vi vil informere på er bygget opp på samme måten som Hekse-museet i Vardø. Ubetjent med informasjon plakater Vi håper Kåfjord kommune og menighetsrådet tar seg av selve jubileet, slik de gjorde det i 1972, i forbindelse med 250 års jubileet.
Siste: Etter diverse møter har «senter for nordlige folk» tatt eierskap til prosjektet. Kåfjord kommune har sagt seg villig til å ta seg av tomt spørsmålet. Saken ligger inne til behandling. Jeg har fått beskjed at saken vil bli behandlet i august.
250 års jubileet i 1972 ble et stort arrangement. Kåfjord kommune i samarbeid med menighetsrådet og presten sto for arrangementet. Dag Sigurd Wisløff var prest i den perioden. Han minnes en hektisk tid der han blant annet fikk i oppdrag å skrive et minneskrift om «Finnekapellet» og samtidig gi et kirkehistorisk tilbakeblikk om Kåfjord Sokn og Lyngen Prestegjeld. Han starter tilbakeblikket slik :
«Den norske bosetningen har allerede i vikingtiden tøyet seg oppover kysten til Kvaløy og Karlsøy, ja helt til Lopphavet. I det 11.,12., og 13.århundre har nordmenn bosatt seg langs hele kysten til Finnmark. Bosetningen trengte også inn i fjordene.
Etter det man kjenner til, er Lyngen første nevnt skriftlig i en skatteavtale som Håkon Håkonson gjorde med Novgorod-fyrsten i 1251 om gjeldene skattegrenser. Av disse og senere skriftlige vitnesbyrd, merker man seg at de fleste gårdsnavn og stedsnavn er norske og griper tilbake til norsk bosetning allerede i mellomalderen.
Illustrerende forteller rektor Qvigstad at det i hans guttedager ble brukt norske navn på Lyngens mest kjente fjell, Goalssevarre. Fjellet ble kalt Kavringstinden. Først da kartene fikk samiske navn, ble de norske stedsnavnene trengt til side. Av gamle norske boplasser som er bevitnet ved funn som skriver seg fra det 11.århundre kan man nevne Djupvik, Engenes, Ysteby, Skibotn, Horsnes, Pollen, Rasteby, mf. Et gammelt navn er også Kaafjord (Kogfjord, Kaatefjord).
Men, Lyngenfjorden og fjellviddene innenfor har ikke bare vært preget av norsk bosetning. Her har det vært en møteplass for ulike folkegrupper. Både samer, kvæner, nordmenn og kareler samlet seg på markedsstedene og handelsplassene.
Historien forteller at i 1666 solgte Fredrik den tredje alt krongods i Nord-Norge til en jydsk adelsmann ved navn Joacim Irgens. Det er meget trolig at hele krongodset var gammelt kirke- og klostergods, men som altså kongen solgte da reformasjonen ble innført. Til jordgodset hørte de fleste gårdene i Lyngen. Mye tyder på at disse gårdene opprinnelig var ryddet av nordmenn.
Derfor er ikke samene alene som har vært de første til å opprette bosteder i Lyngen. Det samiske fremstøtet i Lyngenområdet skriver seg fra særlig det 13.århundre da den norske bosetninga stoppet opp. På den tiden herjet karelene da de trengte seg helt fram til Bjarkøy i 1323. Russerkrigene medførte at folk ble drept og gårdene ble brent ned. I tillegg gjorde svartedauen sitt til å knekke den norske bosetningen.«
Wisløff om «Finnekapellet» :
«Selve kapellet kom straks i bruk. Det ble betjent fra Skjervøy. Derfra kom misjonærer, som gjerne oppholdt seg hele sommeren på stedet. De var ofte presteutdannet og behersket samisk og finsk. Det ble også gitt undervisning på disse språk i tillegg til gudstjenester og andre kirkelige handlinger. Spesielle lærere var tilsatt i undervisningen. Forsamlingshuset var kun tiltenkt de folkegrupper som ikke snakket norsk.»
Olderdalen, bygda vår 