Pakkhuset / Dampskipskaia.

Dampskipskaia var selve livsnerven ut til den store verden. Lokalbåten anløp Olderdalen 2 til 3 ganger i uken. Før kaia kom måtte folk ro ut til lokalbåten, der de hentet og leverte passasjerer og gods. Også salg av diverse produkter ble gjort fra skutesida. Da kaia ble bygd ble alt mye enklere. Da kunne folk komme ombord å selge sine varer. I tillegg fikk man kjøpt kioskvarer og lesestoff. 

Hans Pedersen («Hanno») drev butikken og posthuset. «Hanno» hadde humoristisk sans og gjorde postutleveringen til en artig seanse.

Allerede på 1930-tallet ble den første kaia bygd. Den var liten og dårlig egnet til den store trafikken som skulle komme. Da den nye kaia kom, like etter krigen, hadde tyskerne allerede bygget et stort pakkhuset som skulle komme til stor nytte.

Henrik Albrigtsen forteller : Pakkhuset var innredet med reoler for bygningsartikler til gjenreisningen. Lagersjefen het Thommassen (Johan P?) og var fra Djupvik. I tillegg hadde han en stilling i kommunen. Alfred Johansen og jeg var 15 år den gang og skulle debuterte i arbeidslivet. Da båten med brakke-flak skulle losses, tok vi tak i hver vår ende. Da flakene skulle løftes på brygga, glapp taket. Det ble et voldsomt smell, kan du skjønne.. Ingeniør Gundersen som ledet lossinga gav oss sparken på stedet. Slik var starten på arbeidslivet vårt…

Hugo Jensen disponerer pakkhuset i dag og gjør en god jobb med å holde bygningen ved like.
Ikke mye igjen av den gamle damskipskaia
Ser forfalt ut, men det gjøres stadig små forbedringer. Viktig å bevare slike bygg.
Pakkhuset og litt av kaia igjen. For vel 70 år siden var det stor aktivitet i området. Landet skulle bygges etter flere år med krig. Foto: Ranveig Soleng

Jens Johansen forteller om bær-salg til lokalbåten :

-Herregud, for en tid. Og den bæra – det plukka vi. Så selte vi…plukka vi bær, så selte vi ombord i lokalbåten, så rodde vi med spissa eller båten ut til lokalbåten – ved sida av lokalbåten, og dem kjøpte bær, selvfølgelig, og dreiv forretning, når dem kom til byen selte dem videre. Eg huske en gang – da va vi gifte – eg og…det va en tidlig morran, i tretida, visstnok om natta, dem va no små de ungan då, eg trur vi hadde visst bare han Ragnar då, eg huske ikke. Så gikk vi opp i fjellet der oppe i Rundura… der oppe… og så begynte vi å plukke bær – eg og ho. Og så va vi der oppe og plukka – eg huske ikke kor mange liter vi plukka, men eg trur vi plukka omkring tyve liter. Bringebær – ja, ikke tyttebær.

-Når vi såg at lokalen gikk innover, så måtte vi komme ned. (kona) Vi måtte passe når lokalen kom. Ja, når klokka va en syv-åtte, så måtte vi komme ned, når den kom utigjenna, så kom den hit.

-Ja – og då va det å selle det, det va 50 øre literen, og 12 liter bringebær…12 gange 50…det blei mange krone det, då i den tida. Ja, det va god betaling.

-Det var bringebær, tyttebær og blåbær. Var det andre bær?,spør Gurli. Nei, andre bær va det ikke. Det va blåbær… og bringebær og tyttebær, men tyttebær, den va no sånn at den va no…den va no altså… det va meir utav den. Bringebær – det va heller lite…mindre utav bringebær. Men så va det også kostbarere. Herregud – som vi plukka bær…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: