GAMME/GOAHTI llu. foto: Torunn Olsen Wernberg

Av Per Henning Olderdal

Jeg sto ved siden av en liten bro på E 6 ett sted midt på Sennalandet. Jeg så mot sørøst, og kunne tydelig se en nokså stor hytte 2-3 hundre meter unna. Broa gikk over ett elveføre ved navn Okselv. Elva er vel heller for en bekk å regne, og på sensommeren er det ikke rare vannføringa å oppdrive. Nå er det likevel slik her på det langstrakte, flate Sennalandet, at mange små bekker renner på kryss og tvers mellom mange små vatn, og både ørret og røye finner du over alt. Jeg sto der på begynnelsen av åttitallet. Hytta tilhørte en av norges rikeste kvinner: Turi Josefsen fra Hammerfest. Turi, som i 1960 fikk jobb som au pair i USA, fant etterhvert lykken på mange områder i det forjettede land. Men dette kan dere google mer om, om interesse finns. I dag er Turi tilbake i Hammerfest og er blitt 88 år.

Når jeg stirret forbi hytta kunne jeg ane en aning av en dalbunn så langt jeg så. Det går en sti i denne bunnen, men myr med mose og vidjekjerr gjør det ikke enkelt å gå der. Derfor forflytter jeg meg vel 500 meter mot sør, mot Alta, nå er jeg midt i en svak li, men her kan du gå tørrskodd i litt over en mil-retning sørøst, og da er du kommet til øverst i en fasjonabel nasjonalpark, med uante muligheter om du bare har helse og krefter til å utforske området: Stabbursdalen nasjonalpark. På ca.tre timer når du inn til Stabburselva, den øvre delen. Elva er jo ca. 6 mil lang, og både laks og ørret fins i rikt monn. Jeg kan like godt først som sist innrømme en ting, at jeg, makelige Per, ikke hadde til hensikt å gå den gangen. Jeg hadde i mange år hørt om både ørreter og annet i dette området, og på noen år modnet tanken, det var liksom som å «mainne» seg opp, bare. Jeg kjørte moped innover i et flatt, tørt område, og da gikk det radig unna. Med meg hadde jeg bl.a. en liten øks, en liten sag, og rikelig med spiker, samt en stor pressening. Samt kokeutstyr, så som kasserolle stekepanne og kaffekjele, pluss andre nødvendige ting. 

Både sennalandet og stabbursdalen er sommerbeiteområde for rein. på sennalandet er det hele åtte samefamilier som har sommerbeite. Innen disse familiene er det ikke alltid stor enighet, og de omgås ikke hverandre mye. Jeg kan nevne her at noen river ned reingjerder bare for at de er uenige om grenser. Jeg kjenner enkelte av disse samene, og har fra tid til annen kjøpt reinkjøtt av dem. At uenighetene var stor passet meg utmerket den gang for rundt førti år siden. For nå kjørte jeg terrengmoped innover, og på skrå over brystet hadde jeg en lassotaurull, og finnkniven hang på venstresiden i beltet. Møtte jeg på f.eks. andre samemopedister ville de lettvint anta at jeg var dreng hos noen av familiene, var min tanke. Og ja, jeg var tilsammen tre ganger der med moped, og aldri var det noen som spurte meg ut om noen ting. Jeg, som ikke hadde noe med reindrifta å gjøre, hadde selvsagt ikke lov å benytte motorkjøretøy inn i nasjonalparken. Men jeg gjorde det for å gjøre ting mer lettvint ettersom min hensikt var å bygge en liten vidusløs gamme på en forsvinnende måte inn i terrenget. Det lykktes jeg svært godt med, du måtte nærmest snuble over gammen for å finne den. Og det var ikke naturlig for en fjellvandrer å legge kursen akkurat i den retningen. Dette var nøye planlagt.  Her inne var små, krokete bjørkestammer et fint reisverk, og så strekkte jeg en stor pressenning over det hele. Oppå der igjen la jeg store torvflak som dekkte hele byggverket. Borte, vekk, i terrenget! Også en innoverlutende dør var dekt av torvflak, bare et lite dørhåndtak av tre var synlig, om du kom helt nær.  En liten gamme. Ca to ganger tre meter stor, og ikke mer enn ca. en og en halv meter høy. Nok for meg. Her inne var jeg kvitt mygg og regn. Og når så en forseggjort sovebrisk var over to meter lang, og ca.åtti cm. bred, hadde jeg det jeg trengte. En liten bordplate med kokeutstyr og gassprimus under bordet kom også på plass. Jeg la drøssevis av små bjørkekvister på kryss og tvers på samisk vis på brisken. Med to reinskinn oppå ble det som en fjærende madrass, som var god å ligge på. Da kunne jeg de neste gangene komme gående inn dit, med mye lettere bør å bære, da jeg omtrent bare bar proviant. Og tro meg, jeg var svært nøysom i kostholdet. Ett brød skulle vare en hel uke. Smør, salt og mye kaffe var det nødvendigeste. Lite pålegg. Blåbær og multebær kom godt med. Det hele var bassert på kokt og stekt ørret hver dag.  Gammen var bygd ca. hundre meter fra elva, selveste Stabburselva, øvre del. Kulper på rekke og rad gjorde at det aldri tok lang tid å sikre seg både frokost, middag og kveldsmat i form av ørret i fin størrelse. 

Lenger nede i Stabbursdalen vokser verdens nordligste furuskog. Bjørk fins i hele dalføret, selv om det øverst er heller småvokst bjørk. Men det er nok til brensel. Av storvokst furu er noen av trærne hele femhundre år gamle. Dyrelivet er mangfoldig. I tillegg til rype fins det også både orrfugl og tiur. Om sommeren hekker utallige arter fugler her, og dette skal jeg komme mer inn på litt senere, da i en annen setting. Å reise denne miniatyrgammen var fort gjort. Og for framtiden slapp jeg å bære bl.a. telt innover. Joda, som årene gikk var jeg der oppe utallige ganger, men de siste tyve årene har jeg ikke vært der, det av naturlige, helsemessige årsaker. Særlig slitasje i rygg er blitt for besværlig. Etter den første dagen var presseningtaket på plass, og jeg kunne sove der inne, men første natta på et liggeunderlag. Andre dagen gikk med til å telje til en fin brisk i sittehøyde, samt telje til dørrammen hvor jeg monterte hengsler på. Avslutningsvis foretok jeg torvtekkingen av hele byggverket. Jeg hadde med meg en god pute å ligge på, samt to varme ullpledd, jeg foretrekker det foran sovepose. Da jeg mot sen kveld skulle legge meg andre dagen ser jeg over elva mot øst at det ligger skodde i toppene på gaissene, et godt stykke unna. Gaissene er samisk for høye, spisse fjelltopper. Den høyeste toppen heter cohkarassa, og er hele 1139 meter høyt. alle gaissene er blandt finnmarks høyeste fjell.

Det var tidlig i juli, og derfor lyst hele natta. I tre tida om natta våknet jeg og hørte for første gang ropet fra gaissene. Skriket! En sår, hes, anklagende stemme som kom nærmere etterhvert. Til sist stoppet lyden opp ett sted rett over gammen, og flyttet seg ikke på lenge. Jeg visste hva som «sto i ro» rett over meg, og tok i øyesyn min gamme. Den karen kjente sitt terreng til klørspissene, og alt nytt måtte inspiseres og enn videre kommenteres, selvsagt! Fjellvåken! En nokså stor fugl i haukefamilien. Den hadde helt sikkert rede og unger på en fjellhylle i en av gaissene. Forresten, om du vil se mange fine villmarksvideoer kan du gå inn på you tube og søke etter Torgeir Dahl Han har filmet bl.mye annet «elva fra gaissene». Torgeir, en gammel kompis, bodde vegg i vegg med oss her i Forsøl i en årrekke. Han var rektor på skolen her. I dag bor han i Harstad, og har etterhvert blitt pensjonist. På min første tur til stabbursdalen hadde jeg ikke med meg «sov i ro»,til å putte i ørene. Men for all ettertid sørget jeg for å ha det. Det er jo mye småskog omkring der,og det borger for mange småfuglearter. Selvsagt er norges mest utbredte småfugl her: løvsangeren. Den synger jo vakkert alene men her fikk den selskap av mange andre arter. Her nevner jeg nå svart hvit fluesnapper. Så langt er alt vel, men når så også en art nummer tre er her: blåstrupen, da blir det spetakkel av en annen verden!  Blåstrupen er ekspert på å herme etter andre fuglearters sang,og gjør det ofte!  Du kan tro det blir lurveleven i småkrattene når blåstrupen hermer etter fluesnapperens sang. Da blir den svarthvite vill i blikket når den flyr rundt og leter etter en rival som ikke finns! Når dette levenet starter tidlig om natta,må du gjennom en tilvenningsperiode,før du får sove,selv om du bruker sov i ro. Jeg betrakter denne korte historien som en slags introduksjon,for hva som senere kan komme. Dette var med andre ord mine første dager i Stabbursdalen…