https://www.nb.no/maken/item/URN:NBN:no-nb_digibok_2011100305041/open

Forord

Denne utgivelsen er tilnærmet identisk med doktoravhandlingen med samme tittel som jeg forsvarte for graden doktor artium ved Universitetet i Tromsø i november 2003. Det er foretatt noen mindre rettelser, først og fremst av skrivefeil, i forhold til originalmanuset. Jeg vil benytte anledningen til å takke mine opponenter, professor Max Engman, Åbo Akademi og professor Knut Kjeldstadli, Universitetet i Oslo, for den konstruktive og tankevekkende tilbakemeldingen jeg fikk ved disputasen. Jeg vil også takke min veileder, professor Einar Niemi, Universitetet i Tromsø, for all hjelp og støtte i forbindelse med avhandlingsarbeidet. Sist vil jeg takke Institutt for historie og redaksjonen for Speculum Boreale. Skr(ftserie for
Institutt for historie, Universitetet i Tromsø, for at avhandlingen i skriftserien.
har muliggjort publiseringen.

Tromsø, mars 2004 Teemu Ryymin.

En fremstilling av kvener i det finske litterære offentligheten 1800 – 1939

Fremstillingen av kvenenes historie i Nord-Norge i Ruijan suomalaisia skiller seg fra den gjengse opprinnelighetsrepresentasjonen som dominerte de finsknasjonale kvenbildene ved århundreskiftet og i mellomkrigstiden. I stedet for å fremheve kvenene som Ruijas første beboere, eller at kvenene bosatte området samtidig med nordmenn, slo Paulaharju utvetydig fast at samene var den opprinnelige befolkningen i området.

Lyngen, Nordreisa, Alta og alle de andre stedene kvenene senere hadde bosatt seg, hadde i utgangspunktet hatt samisk bosetting – med unntak av Vadsø og Vardø, hvor nordmenn hadde kommet først.

Samene fikk i det hele tatt langt mer oppmerksomhet hos Paulaharju enn hos de andre finske forfatterne som skrev om forholdene i Nord-Norge. Stort sett var Paulaharjus fremstilling av samene positiv. Men, til tross for at «de skinnkladda samerna» i tusenvis av år hadde vært «de enda grannboma «Finnmarkens strandtroll», var rollen til dette «mänsklighetens fåtaliga utmarksfolk» i siste instans å berede marken for nordmenn, kvener og andre som kom for å skaulegge og til slutt bosette hele del veldige Ruija.'» Selv om Ottars gamle kvener i følge Paulaharju hadde beskattet samene like tidlig som nordmenn, fremhevet han nordmenn som de første til å bosette området fra slutten av 1200-tallet. De «finska kvenene (… ) började egentligen först flera hundra år senare bosätta sig i Finnmarken.»'» En og annen finsk ishavsfarer hadde nok slått seg ned i området tidligere, men disse hadde i følge Paulaharju blitt assimilert.

Når del gjelder kvenenes historiske rolle som sivilisasjonens pionerer i Ruija, var Paulaharju imidlertid helt på linje med de nasjonalistiske kvenbildeskaperne. Et gjennomgangstema i bokens presentasjon av kvenenes historie er deres rolle som nybyggere i området. Det var nemlig finnene som også i følge Paulaharju gjennom sin virksomhet hadde ryddet jorden og skapt betingelsene for eksistensen av egentlig kultur ved Ishavskysten. Det finnes en rekke eksempler på en slik fremstilling i Ruijan suomalaisia. Finnen Kippaisen Sammel, «urgubben» i Børselv, var for eksempel den første som «slog sig ned och brukade jorden» i området. Det var et godt sted å leve, da

man nästan bara behövde sträcka ut handen för att bärga in närapå vad slags föda som helst ur både havet och skogen. Den tiden var världen vild, och på ingenting var brist då ingen arnan var ute på fänge. Runt omkring sig hade han endast store ödemarksvidder. där bara lappar vistades sommartiden.

Den samiske tilstedeværelsen i området som Paulaharju nevner, kvalifiserte altså ikke til å beskrive dem som områdets første ordentlige bosettere. Til delte trengtes nemlig jordbruk, som kvenene brakte med seg. Med øks og jordbruksredskaper brakte kvenene kulturen og sivilisasjonen til Ruija. Da de første kvenene kom til for eksempel Tana i 1733, var området ennå jomfruelig: «Öde och orörda av yxa låg markerna den tiden ännu, endast fjällborna vandrade sedan urminnes tider med sina tusentals renar vår oeh höst mellan Tsjargasjnjarga, Varangerhalvön och Utsjokis ödemarker (… ).» Denne urørte tilstanden opphørte med de første bofaste kvenenes ankomst. Kvenenes pionergjerning var også synlig i Varanger.

Som et ekko av AKSernes kvenrepresentasjoner, sammenfallet Paulaharju kvenenes pionerrolle i Ruija i innledningen til kapittelet om jordbruk og husdyrhold:

Till stor del är det finnen som har befolka Finnmarken. Men ett ännu större verk har han utfört med att rödja på Ishavets kulna stränder så att de blivit beboeliga för folk. För det är den sega mannen från storskogarna som har odlat upp alla Finnmarkens avlägsnaste fjordslut och allra värsta stränder.

Lyngenfjorden, Reisen och Kvenangen, Alten och Porsanger, Laksfjorden, Tana älvs mynning och Varangerfjorden och Neidens bortersta ända, ja. som först av alla har låtit yxan gå även i Malangens bortersta skogar söderpå, liksom i Balsfjord. Nära nog överallt i Finnmarken, där det bara syns ett spår av åkerbruk, är det kvänen som har varit först med ell redskap i högsta hugg.

Kvenene fremstilles altså som Ruijas første ordentlige bosettere, en status de fikk i kraft av sin jordbruksvirksomhet. Som vi skal se, reflekterer denne fremstillingen også Paulaharjus oppfatning av det  finske folkets  generelle sivilisatoriske misjon  i  Nordøst-Europas «ødemarker».

I likhet med AKSeme, vektla Paulaharju sterkt den agrare virksomheten hos kvenene. Fisket ble naturligvis også inngående behandlet i boken. Men i likhet med for eksempel Turja, fremstilte Paulaharju fisket som en form for jordbruk: Torsk er havets «päävilja», det vil si hovedkorn. De finske fiskerne som så å si høster av havets åker var analoge med jordbrukerne, og dermed like høyverdige som disse. Kvenenes foregangsrolle som jordbrukere ble for øvrig understreket:

lnnan finnarnas ankomst hade finnmarkingarna inget som helst forständ på jordens bruk, de bara for till havs och åt fisk, och de rikaste levde på handel. Men så kom finnen och lärde finnmarksboma sköta jord och riktigt arbete. Detta vet och erkänner också norrmannen själva.

Det norske sannhetsvitnet Paulaharju viste til var forfatteren og ingeniøren Bjarne Hofseth, som i boken Finmarkens fremtid fra 1920 presenterte et reformprogram for landsdelen. Hofseth argumenterte blant annet for at Finnmark i fremtiden kunne livnære 250.000 mennesker. Av disse kunne hele 20.000 familier eller 100.000 mennesker skaffe «sit erhverv ved jordbruk.» I følge Hofseth hadde kvenene vist at jordbruk kunne bli en viktig næring i området: De hadde «gaat foran og vist at det er mulig å dyrke Finmarkens jord med fordel.»

I Ruijan suomalaisia ble kvenene fremstilt som pionerer også på rekke andre felt. Paulaharju hevdet for eksempel at det var kvener som hadde vært innovatører i forhold til fiskeredskaper og bruk av seil i fiskebåtene. Paulaharju mente imidlertid at også nordmenn hadde spilt en pionerrolle mange steder i Ruija, for eksempel i Lyngen, Vardø og Vadsø. Her skiller han seg ut fra AKSerne, som gjerne fremhevet kvenene som hele Ruijas pionerer, uten brysomme detaljer om norske bosettinger. Men den største ulikheten mellom Paulaharjus og AKSernes pionerrepresentasjoner ligger likevel i bruken av dem. Hos ektfinnene i AKS ble pionerrepresentasjonen ofte sammenkoblet med kritikk av fonorskningspolitikken.

En slik kobling finnes ikke hos Paulaharju. Som vi skal se, var hans kritikk av den norske minoritetspolitikken langt mer neddempet enn hos nasjonalistene i AKS.

Kvenenes egenskaper

I Ruijan suomalaisia ble kvenenes egenskaper som slitere og nybyggere, «raatajia», sterkt betont. Termen «raataa», hvis avledninger er de hyppigst brukte karakteristika av kvenene i boken, betyr på norsk både «å slite» og «å streve». Karakteristikken fikk frem to sentrale trekk ved kvenene. For det første var kvenene for det meste vanlige, ordinære slitere, i betydningen menn og kvinner av folket. Det fantes nok noen få blant dem som hadde arbeidet seg opp til rikdom, men de fleste fremstilles som «helt vanliga nybyggare som slogs med sitt hårda arbete i utskogen. De fattige sliter-kvenene var imidlertid velsignet med ekstraordinære egenskaper, i alle fall sammenlignet med sine naboer. Den andre egenskapen som fremheves med termen «raataja», er nemlig kvenenes dyktighet i slitet. Paulaharju tilskrev de fleste kvenene dyktighet i all slags håndtverk, som smiing, tømring, tjærebrenning, samt fiske og jordbruk. For eksempel var kvenene i Nordreisa «smedkunniga mark- och skogrödjare», i Porsanger «kunniga järnsmidare och över huvud taget förfarna i att tillverka de redskap och verktyg som behövdes på en gård, även båtar.» I fremstillingen av kvenenes etniske virtuositet er Paulaharju på linje med de andre kvenbildeskaperne. Bildet av kvenenes dyktighet og dugelighet ble underbygget gjennom henvisninger til anerkjennede karakteristika blant annet av Crowe, som for øvrig også Hofseth viste til i sin bok.

Kvenenes kyndighet begrenset seg imidlertid ikke til håndtverk, fiske og jordbruk. Deres dyktighet strakk seg også hinsides den synlige verdens grenser. Kvenene var nemlig mestere i å stoppe blødninger ved hjelp av «lesning» og annen magi. Fortellinger om slik virksomhet fikk stor plass i Ruijan suomalaisia, noe som viser at Paulaharjus prosjekt var mer omfattende enn bare å beskrive kvenenes materielle kultur. Det finsknasjonale kulturforskningsparadigmet, som Paulaharjus kvenbøker kan plasseres inn under, hadde siden begynnelsen av 1800-tallet vektlagt betydningen av å undersøke folkets forestillinger slik de manifesterte seg i gamle sagn, eventyr og mytologi.

De kvenske menn i Ruijan suomalaisia fremstod gjennomgående som tøffe og harde folk, som hyppig ble beskrevet med epiteter som «gammaldags skogsbjörnar». Slike karakteristika understreket ytterligere kvenenes styrke og hardførhet og deres autentisitet som representanter for det «gamle folket» som Paulaharju var så opptatt av. I boken ble den ene harde kvenen etter den andre trukket frem. For eksempel var gamle «Piera-far» av slekten Lampinen i Nordreisa «en sådan karl att han bar en tjärtunna på axeln lätt som en surmjölksåtting och kunde trykka ihop ratt stora karlar med ett livtag och stoppa dem under en bänk. «

De mest hardføre blant kvenene deltok i Ishavsfangsten. Kvenene hadde nemlig gjort det bra også i polare strøk:

Finnen som hade gett sig av från sina ödeskogar upp till Ishavet nöjde sig ingaluda alltid med att stanna på kuster och kustvatten. Hade man en gång mäktat ta sig hit till kylans städer och blivit kväar på dem, så ville mången se dem alla och drog så långt in i mörkret som en arm människa kunde komma . Och den ene finnen efter den andre hamnade ute på havsvidderna, så ofta ibland att det var hundratals ute på polarhavet varje säsong, som fyllde en viktig del av Norges stora ishavsfangst och finnmarksköpmännens kassakistor.

Ute på polhavet kom kvenenes egenskaper til rette, her kunne de utfolde seg: «Det var de sega, envetna, mot sig själva skoningslösa skogsbjörnarna som kunde ta de hårdaste nappatagen med sjöbjörnen. Därför var de eftersökta på ishavsfärderna», fremhevet Paulaharju Hardførheten kom godt med, blant annet i kamp mot isbjørner. Den kvenske harpuneren Juhannes Persa felte alene hele 18 isbjørner i en blodig batalje, kun bevæpnet med et spyd.

Fortellinger om kvenenes overlegenhet i slossing med nordmenn eller «skolper», en nedsettende betegnelse på etterkommere av straff-fanger fra Vardøhus festning, understreket også kvenenes hardhet. Fortellingen om kvenene som fysisk banker opp nordmenn som ypper til strid er, som vi har sett, et vanlig motiv i de nasjonalistiske kvenrepresentasjonene. Det kan sees på som et symbolsk uttrykk for hvordan forholdet mellom folkegruppene ble oppfattet av nasjonalistene: Det var preget av strid, men de harde finnene ga ikke etter for nordmenn, snarere tvert imot.

Så langt er Paulaharjus fremstilling av kvenene helt i tråd med de finsknasjonale helterepresentasjonene. Men fremstillingen av kvenene i Ruijan suomalaisia skiller seg ut fra de vanlige finsknasjonale kvenbildene ved at Paulaharju trakk frem også kvinnene og deres hverdagssysler i boken. Kvenkvinnene skilte seg lite fra mennene når det gjelder kapasitet til å slite. Også kvenkvinnene var først og fremst «raatajia», vant til hardt arbeid og lite betaling. For eksempel Sofia-mor i Skallelv hadde i sin tid vært «stark nok att åka skidor från Pudasjarvi till ishavskusten, og har burit mjölmattor som en karl och knogat på hövålmar där många karlar tappat orken.» Kvenkvinnenes slit kom likevel først og fremst til uttrykk i de tallrike barnefødsler. Helena Kaukonen i Kåfjord, «en arbetsam mora», fikk for eksempel elleve barn, mens en nybyggerkone i Lakselv «kunde ha fort åtta, nio barn till dåp i sina dar, och därutöver inte vetat hur många som slagit fel för det hårda arbetets skull. De tallrike barnekullene illustrerte kvenenes livskraft og vitalitet: «Det kraftiga kvänsläktet växer och förökas och uppfyller jorden med allt flere nya torvgrävare, havsroddare och torskpilkare.» Vitaliteten var stor blant kvenene, i motsetning til for eksempel hos østsamene, skoltene, Neidens urfolk, som

i århundraden förblivit samma sakta svinnande rest av ett större skogsfolk från forna tider. Ofta druknade deras män på havet, och inga bam skänktes mororna i byn, trots att kvänfolket begåvades med tiotals, där det i ett lämmeltåg kom strömmande över fjällen och myrarna och erövrade skolternas gamla ödemarker och fiskevatten.

Kvenenes etniske overlegenhet vis-å-vis de andre folkegruppene ved Ishavskysten ble postulert på ulike måter i Ruijan suomalaisia. Kvenene var både modigere og bedre til å arbeide enn nordmenn, noe som kan illustreres med følgende beskrivelse fra Tana:

Forna dagars kväner lät inte skrämma sig ens av den öde lappmarken. Också till Tanas vilda fjäll, dær norrmannens yxa och gräfta inte satt något spår, kom finnen och röjde upp en blomstrande boplats för kristet folk. På markerna som finnen rödjat har efterhand också norrmannen vågat sig in, ofta nog efter att först ha fått till mora en kvändotter som inte skyggar for arbete.

Også som fiskere utmerket kvenene seg. Paulaharju kunne blant annet fastslå at «vadsofisket nu till dags ligger nästan helt i finska händer.»

Kvenene ble også fremstilt som moralsk høyverdige mennesker. Denne høyverdigheten var nøye forbundet med deres arbeidsetos, som det fremgår av Paulaharjus karakteristika av de innflyttende kvenene fra midten av 1800-tallet:

Hederligt folk var det för det altra mesta som fjällen skickade över, ett uppväxande slikte i sina bästa år, arbetshärdat folk, visserligen medfaret av nöd och av långfärden. Men trots det utstrålade många av de landstigna envis nybyggarsisu och orygglig arbetslust. Dugande papper hade nästan alla på fickan. Där stod tydligt och klart att nybyggarfolket från Lappmarken färdades och for på rättskaffens och lagliga vägar.

Paulaharjus fremstilling av kvenene i Ruijan suomalaisia var likevel ikke entydig heroiserende. I boken løftes det også frem enkelte negative aspekter med innflytterne. En del av fiskerne drakk bort sine fortjenester fra fisket, selv om de fleste sesongvandrende fiskerne fra Nord-Finland var kjent for å leve sparsomt. Også skogsbruken som skaffet kvenene i Alta mye trøbbel på 1700-tallet, ble nevnt. Anklagene fra amtmannen Kieldsen, «en fore detta cessionerad brannvinshandlare från Kopenhamn», om kvenenes nedhogging av skogen i Alta kunne stundom ha noe for seg, innrømmet Paulaharju. De norske anklagene om kvenenes voldsomme natur og hyppige knivbruk var korrekte. Imidlertid ble slike negative trekk gjerne bortforklart av Paulaharju. Dette kunne skje med henvisning til kultur og tradisjon, som i tilfellet med nedhogging av skogen: «Komna från de ändlösa skogarna som de kvenene var forstod de inte alltid att leva så sparsamt som man borde göra i Ishavets fatliga furuland.» Anklagene om drukkenskap og voldsbruk ble nøytralisert gjennom en sosial differensiering av kvenene: «Värst beryktade blev kvänerna genom somliga landstrykare, som varje vår sökte sig upp till fiskarbyarna för att supa och slåss vid sidan av fisket. De bofaste kvenene var derimot ordentlige folk. Denne sosiale differensieringen mellom de høyverdige, bofaste kvenene og de moralsk tvilsomme løse folk var en vanlig måte å håndtere de negative norske karakteristika av kvenene på. De positive egenskapene, som den store arbeidsevnen og den håndtverksmessige virtuositeten hos kvenene, tas derimot nærmest som iboende, essensielle egenskaper ved det finske folket, som det ikke var behov for å forklare.

Religiøsitet, især læstadianismen, var et sentralt tema i Ruijan suomalaisia. Kvenene i Børselv, for eksempel, ble beskrevet som et fromt, troende folk, som holdt fast ved sin læstadianske tro. Paulaharjus fortelling om læstadianismen blant kvenene hadde et finsknasjonalt, partikularistisk drag over seg.» Læstadianismen ble sammenkoblet med finskheten: De som hadde brakt med seg læstadianismen var finner, «män ur folket, uppvuxna i ödemarken, så gott som alla finnar från svenska Norrbotten och finska Lappmarken, med en eller annan riktig lapp i skaran.» Disse «Lappmarkens profeter» fant i Ruija

ett stort förlorat folk, sin fattige broder och sysler vilka hade förirrat sig från salighetens väg och för vilka rikets kyrka sällan förkunnade Guds ord på deras eget språk. Här behövdes de allra mest, och snart nog tändes här många lägtande hjärtan och många själar brast ut i jubel. Åter hade Gud uppsökt och nalkats de sina. Snart rådde en enda tro, ett enda hopp och en enda bekännelse i de små strandstugorna vid Ishavet, och framfor allt en anda och ett språk som gjorde alla till bröder och systrar.

Paulaharju koblet slik det finske språket og læstadianismen utvetydig sammen, og antydet til og med at forkynnerne hadde språkpolitiske motiver med sin virksomhet.

En oppsummering av de kvenske dyder slik de ble fremstilt i Ruijan suomalaisia, finnes i avslutningen av kapittelet om Børselv, hvor Paulaharju fastslo at et tett etnisk felleskap, hardt arbeid med jorden og religiøsitet sørget for det gode liv.

Livet är gott i Börselvs by, isynnerhet som alla bybor är så mycket släkt och släktens säkt att hela byn är av samma blod. Om bara folket mäktar med att vända jorden, köra ut gödsel på äng och åker och tro på sin Herre, så visst står Börselv kvar.

Paulaharju plasserte seg med dette midt i det hvite Finlands verdigrunnlag i mellomkrigstiden. De nasjonale, lutherske og agrare verdier var som som tidligere nevnt kjernen i det hvite Finlands ideologi i denne perioden. Hans fremstilling av kvenenes karakter og egenskaper skiller seg da heller ikke grunnleggende fra de finsknasjonale kvenbildene med utgangspunkt i AKS.

Forholdet mellom folkegruppene i Ruija

I siste kapittel av Ruljan suomalaisia skisserte Paulaharju en slags harmoniserende tilpasningsmodell om relasjonen mellom samene, nordmenn og kvenene, hvor hvert folk tilskrives en rolle som kun dette folket ordentlig kan fylle.

Vart och ett av dessa tre kristna folk har haft sin egen kallelse, förutbestämd då välden skops, och vart och ett försöker bära sin livsbörda så gott det går. Den korte lappen, med krumma ben och hö i skorna, är satt att med sin halvvilda kamrat renen ströva i tusen år i fjäll och öde dalar. Den långe nordmannen, barn av långa kuster, vaggad sedan grå forntid vid fjärdoft och fjärdväder, är havsfararen framom andra.Men den satt och brede finnen, senig av barkbröd i sina milsvida ödeskogar, är även här på dessa trädlösa utmarker den bäste jordvändaren.

Trolig har Paulaharju fått inspirasjon til denne sameksistensmodellen fra den norske forfatteren Carl Schøyen, som han hadde brukt som underlagsmateriale til Ruijan suomalaisia. I boken Tre stammers møte fra 1918 fremstilte Schøyen nettopp en slik modell, i en forsonende, harmonisk stil. Man kan også ane en påvirkning fra Schøyens bok i tittelen på kapittelet i Ruijan suomalaisia hvor modellen lanseres, «Kolmen kansan kosketus» (i svensk oversettelse «Tre folk i berøring»).

Til tross for at Paulaharju trakk frem denne modellen, hadde kvenene i følge ham likevel en spesiell plass og betydning i Ruija: «Om alla finnarna skulle lämna delta stora ishavskustland låg det öde och tomt, en landsända som knappt längre skulle reda sig och sommånga fler skulle få lov att överge.» Også kvenenes historiske inntreden på Ishavskysten ble skissert i mer konfliktfylte termer enn hva den harmoniske sameksistensmodellen skulle tilsi.

Relasjonen mellom nordmenn og kvenene hadde i følge Paulaharju vært preget av konflikt: «Med norrmännen brukade finnarna fordom inte alltid komma så väl överens, bättre gikk det då med de små lappama.» Selv om de modige og uredde kvenene til å begynne med hadde høstet lovord fra norske myndighetsrepresentanter, ble de møtt med stadig sterkere norsk motvilje fra 1840-årene. Kvenenes seighet og arbeidsevner gjorde dem ettertraktet som arbeidskraft, noe som irriterte nordmenn kraftig. Konflikten kom også til uttrykk i magelen på interetniske ekteskap: «Forna tiders kväner och skolper gifte sig inte särskilt gäma med varandra – till det bidrog inte bara det ömsesidiga föraktet utan också bristen på kunskap i varandras språk.» Finske menn hadde da heller ikke ønsket å gifte seg med norske kvinner,«för de ansåg att norska flickor var okunniga hushållare och alls inte arbetsmänniskor på samma vis som finskoma, som högg i med vad som helst.» Samene og kvenene blandet seg derimot lettere, noe det språklige slektskapet gjorde enklere.

Det konfliktfylte forholdet mellom kvenene og nordmennene var likevel noe historisk og tilbakelagt. De samtidige etniske relasjoner fremstod i et mer harmonisk lys i Ruijan suomalaisina, i tråd med sameksistensmodellen: «Numera lever finnen i god sämja med finnmarkingen, klyftan mellan dem har blivit både grundare och smalare, och ‘kvän’ och ‘skolpe’ korsar inte längre luften som öknamn och skällsord.» Det er altså grunn til å karakterisere Paulaharjus syn på de etniske relasjonene i Ruija som ambivalent. Historisk var de preget av konflikt, mens tonen i fremstillingen av samtidsforholdene var forsonende.

De språklige forhold i Nord-Norge ble særlig ble trukket frem i de finsknasjonale kvenbildeskapernes tekster som et uttrykk for forholdet mellom folkegruppene i området. Det finske språkets stilling hos kvenene fikk også en inngående behandling av Paulaharju. Kvenene hadde i gamle dager holdt fast ved det «friske og sunne» språket sitt, de «förblev klara finnar också här på främmande botten.» I så stor grad hadde dette skjedd at nordmenn enkelte steder hadde blitt «tvungna att lära sig finska», noe som igjen hadde fått myndighetene til å frykte for norskhetens fremtid.

Sammenlignet med de ektfinske nasjonalistenes behandling av språkforholdene i Ruija, var Paulaharjus syn på det finske språkets stilling mer positiv. Selv om de norske prestene sjelden kunne finsk, fantes det mange unntak, og i de største kvenområdene hadde barna i gamle dager også fått undervisning på finsk. Likevel hadde man til slutt gått over til kun norskspråklig undervisning i skolen, noe kvenene til dels hadde støttet. Paulaharju selv var kritisk til den norske skole- og kirkepolitikken, selv om kritikken ikke ble like eksplisitt uttrykt som hos ektfinnene. Fomorskningspolitikken truet kvenenes finskhet:

Skolen har fått det till stånd, att den unga generationen överallt förstår norska mer eller mindre, och den har till och med dragit upp finska plantor som hänger så föga samman med sina fäders språk, att de inte ens låtsas förstå någon finska.

Skolen og fornorskningen hadde også fått kvenene til å forvanske sine finske etternavn, til og med fått mange «själlösa» mennesker til helt å overgi «sina fäders och sin härkomsts kännemärke och forvandlat sig till frändelösa och könlösa Jensener och Jansener bland hundratals oeh tusentals gelikar.» Gjennom tap av språk og slektsnavn var tilknytningen til det finske nasjonale fellesskapet truet.

Som vi har sett, fremholdt de ektfinske nasjonalistene fornorskningspolitikkens «avnasjonaliserende» effekt på kvenene som det fremste ankepunktet mot Norges behandling av kvenene. Varslene om kvenenes snarlige «nasjonale død» dannet også grunnlaget for nasjonalistenes appell for handling fra finsk side. I motsetning til for eksempel Väinö Salminen eller Ilmari Turja, fremsatte Paulaharju ikke noe program i Ruijan suomalaisia for hvordan finskheten blant kvenene skulle bevares. Snarere formidlet Paulaharju vemod overfor det faktum at kvenenes språk nå holdt på å forsvinne.

Man bor i främmande land, fästän kommen hit på urgamla kvänstigar, och det främmande folket och främmande språket tar i sista hand dessa fjällflyttande arbetsträlar till sig. Finnmarksfinnen förstår hell visst att hans efterkommande växer upp som norrmän och glömmer fädernas sköna språk. Gamlingen anar väl också att det är en smula sorgligt detta att finnmarkskvänerna småningom försvinner och dör, men hans förnuft säger honom också att det är vad som sker, och kanske bäst som sker. För under sin långa levnadsvandring har finnmarksfinnen fått erfara att den språkolärde ofta hamnar i underläge.

De «gamla dör, de gamlas språk försvinner.» En konsekvens var at også kulturen som de «gamla» hadde holdt i hevd, til syvende og sist kom til å forsvinne. Tegningen av gravkorset på den siste siden av Ruijan suomalaisia symboliserte slik skjebnen til de gamle kvenene og deres språk og kultur. Paradoksalt nok var dette vitnesbyrdet om døden samtidig et tegn på at kulturen ble overlevert videre, i form av de gamle kveners erindringer som Paulaharju hadde satt seg fore å redde og formidle i Ruijan suomalaisia. Paulaharju kan på dette punktet plasseres i et slags «redningsparadigme», i likhet med mange europeiske tradisjonssamlere som arbeidet for å redde de siste restene av det de så på som forsvinnende bondekulturer.

Fremstillingen av kvenene i Ruijan suomalaisia skiller seg altså fra de finsknasjonale kvenrepresentasjonene på flere måter. Allerede i bruken av betegnelsen «kven» var det forskjell. Der Turja og andre AKSere eksplisitt tok avstand fra denne betegnelsen, brukte Paulaharju den og «suomalainen», det vil si «finne», om hverandre. Han var klar over kven-betegnelsens negative konnotasjoner blant kvenene, men brukte den likevel. Bruken av denne og en rekke andre lokale uttrykk, som ble forklart for de finske leserne i en ordliste, må forstås som en måte å gi fortellingen lokal koloritt og autentisitet  samtidig som bruken av slike lokale uttrykk på sett og vis eksotiserte kvenene for den finske målgruppen for boken.

Paulaharju var imidlertid, i likhet med AKSerne, tindrende klar når det gjaldt kvenenes nasjonale tilknytning. De var finner, i alle fall frem til de mistet sitt finske språk og kultur. «Kven» var med andre ord synonymt med «finne», en bestemt lokalisering av den generelle kategorien «suomalainen». Men dette utgangspunktet førte ikke til paternalisme hos Paulaharju, slik det gjorde hos nasjonalistene. I stedet for å beklage seg over kvenenes manglende evne til å fastholde sin finskhet, uttrykker Paulaharju forståelse for de språklige valg kvenene anså som riktige for dem.

Det  finsknasjonale  innholdet  i  Ruijan suomalaisia er  mindre åpenbart enn  for eksempel i Ruijan rantaaja Ruijan merta, Turjas reisebeskrivelse fra 1928. Den kom likevel til uttrykk i boken, for eksempel i kapittelet om Vadsø, hvor Paulaharju redegjør for kvenenes innflytting til byen. I den svenske oversettelsen er dette tilsynelatende nøytralt fremstilt:

Vadsø har blivit slutpunkten för kvänfolkets ishavsvandringar, ja, det är här som finnen allra mest och manstarkast har grundat sitt rike och dragit hit upp till Finnmarksminnet ända ifrån Auras stränder.

Den finske orginalteksten formidler et helt annet inntrykk: Vadsø

onkin kveenikansan Jäämeren polkujen loppopäänä jopa suomalainen on kaikken suurimmalla voimalla ja väenpaljoudella nostanut täälla valtaasa rientäen tänne Ruijansuulle aina Auran rannoilta asti.

I siste del av setningen parafraserer Paulaharju det kjente fennomanske diktet «Suomen valta» («Nouse, riennä, Suomen kieli… ») av August Ahlqvist fra 1860, som var en av de tidligste formuleringer av Stor-Finlands utstrekning – fra elven Auras bredder i sør til Ruijan-suu», Finnmarks strand i nord. Selv om Paulaharju ikke fremmet noen påstander om Ruijas finskhet i Ruijan suomalaisia, slik nasjonalistene i AKS hyppig gjorde i sine skrifter, næret også han storfinske visjoner. Paulaharjus biograf, Marjut Harju, fremhever at Paulaharjus «inderligste ønske» var etableringen av Stor-Finland – et ønske han holdt fast ved også under 2. verdenskrig. Ruijas grunnleggende finskhet ble uttrykt i boken fra Nord-Sveriges finskspråklige områder, Kiveliöitten kansaa fra 1937 (oversatt til svensk som Ødebygdsfolk i 1966). I innledningskapittelet skisserte Paulaharju den vide ødemarken utenfor Finlands grenser som var finsk i kraft av språket, og som finnene hadde kultivert.

Kommer du bortanför Systerbäck till lngermanlands bördiga slätter – så hör du finska talas. Färdas du över gränsen ut på Olonets vida byamarker – då är munarten finsk också där. Leder dig vägen in i Fjärrkarelens dystra storskogar – visst ljuder finskan även i dem. Drar du nordvart och klättrar över fjällen till Finnmarkens kala kuster – finska ord får du höra hela vägen, ja, ända borta vid yttersta Nordkap. Ror du dig till slut över den mäktiga gränsleden Torne älv till grannriket i väster – är finska språket vad du alltjämt lyssnar tit.

Ingermanland, Øst-Karelen, Ruija og Vasterbotten var for Paulaharju grunnleggende finske områder. Et ytterligere likhetstrekk i Paulaharjus og nasjonalistenes tenkning var vektleggingen av det finske folkets rolle som nybyggere i disse områder:

Seg i ryggbastet har finnen befolkat de ingriska slätterna, rödjat i Olonets snår och Fjärrkarelens storskog. Densamme finnen har slitit ont på Finnmarkskusten och stretat fram både ang och åker – och samme sege skogsbökare har stångat sig inåt Norrbottens stora ödemarker ända bort till de snökrönta fjällen, ja, klivit upp över deras vita åsryggar. Så sträcker sig också hitåt, i frammande land, en finnarnas vida ödemark.

Områdene var blitt finske gjennom finnenes nybyggervirksomhet.

Paulaharjus finsknasjonale ideologi var likevel ikke like militant og aggressivt ekspansjonistisk som storfinskheten i AKS. 1 1928 tok Paulaharju også avstand fra og advarte mot Ilmari Turjas planer om å skape blest om kvenenes situasjon. I følge Paulaharju ville for eksempel det å arrangere møter blant kvenene, som Turja hadde forespeilet til ham i et brev, være «upassende og uinvitert inntrengning på et annet rikes område». Paulaharju var først og fremst forfatter og tradisjonsinnsamler, ikke en militant aktivist. Derfor var også innretningen i Ruijan suomalaisia tilbakeskuende, ikke orientert mot et fremtidig storfinsk rike.

Mottagelsen av Ruijan suomalaisia

Paulaharjus kvenepos fikk en begeistret mottagelse blant finske anmeldere. Hans innsamlings-og formidlingsevner ble unisont rost og takket i bokmeldingene. Anmelderen i Aamulehti tok til og med til orde for at forfatteren burde tildeles doktor- eller professortittel som en anerkjennelse av sitt virke. Flere av anmelderne hadde særlig festet seg ved bokens budskap om det finske folkets «storgjerning» i bosettingen av ishavskysten. Anmelderne uttrykte også takknemlighet for at Paulaharju gjennom sin bok hadde reddet kvenenes historie fra å synke i glemselen. I Rovaniemi ble disse momentene uttrykt slik: «Med sine undersøkelser har Paulaharju reddet ærerik finsk historie, som makeløs virkelyst og utholdenhet [tarmo ja sisu] har skapt, fra å synke til glemselen.» Bokens aktualitet ble også understreket. Den var på sin plass som et troverdig dokument om forholdene i Ruija, på et tidspunkt da Norge skapte støy om angivelige finske erobringsplaner i nord. Ruijan suomalaisia burde ha en selvskreven plass i alle siviliserte finske hjem, understreket anmelderen i Helsingin Sanomat.

Til tross for anmeldernes lovprisninger, ble boken ingen salgssuksess. Den ble heller ikke innkjøpt til finske biblioteker, en skjebne også Paulaharjus tidligere bøker hadde møtt. Forfatterens store skuffelse kom frem i et brev til forleggeren Eino Railo:

For det store gode folket i Finland ser min stakkars bok ikke ut til å duge. Jeg forsøkte i lete opp og også feste til boken den ekte sliter-finnen i Ruija, den iltre seige streveren, slik han virkelig har vært og fremdeles er der. Jeg trodde at dette ville interessere det finske folket, særlig i denne harde tiden med ektfinske rop og larm.

Skuffende var også anmeldernes neglisjering av kvenenes Spitsbergenreiser. «Etter min oppfatning er de aller stolteste av bedriftene til Ruijas finner», understreket Paulaharju.

I Norge ble Paulaharjus bok – i likhet med Turjas – nøye lest av myndighetene. Generalstaben, som undersøkte boken, kunne berolige Utenriksdepartementet med at Paulaharjus bok var «holdt i en elskverdig, undertiden kåserende tone, og omtaler alltid nordmennene godt. Den kan ikke karakteriseres som noget agitatorisk propagandaskrift», i motsetning til Turjas reisebeskrivelse. Kristian Nissen, som myndighetene brukte til å oversette finske skrifter, mente at Paulaharjus skildringer var «helt objektive og uten noen som helst finsk-chauvinistisk tendens.» Andre norske lesere var ikke like nådige. I Lofotposten angrep journalisten Hjalmar Hansen Paulaharjus «uefterrettelige historik». Særlig fortellingen om hvordan Finland hadde mistet sin andel av Fellesdistriktet og påstanden om at mange av kvenene var etterkommere av folk som hadde ankommet Norge allerede i «gamle tider», falt Hansen tungt for brystet. I og med at de første kvener «blev bosittende i Finnmark efter 1700», mente Hansen at «Paulaharjus historie om Norge dømmer sig selv» « Dyktige nordmænd og sjø- og fjeldfinner hadde nemlig befolket Finnmark lenge før kvenene fikk lov til å bosette seg der. Paulaharjus påstand om at finsk fortsatt var kvenenes daglige språk, provoserte Hansen til følgende utbrudd:

Storskryter! Hvor mange kvener i Finnmark kan lese og skrive det finske sprog? Det er kun de faa sproginteresserte, hvorav kanskje flere nordmænd end kvener. Men jeg vet av mange kvenske ungdommer som sier om kvenskingen her, som svensken sa: et språk alla andra forlorat!

Kvenene kunne i følge Hansen «være forbauset over forfatteren, som mildest talt har misbrukt deres [kvenenes] venlighet og norsk gjestfrihet. Her i landet bør det være klart, at norske kvener ikke deler forfatterens syn og meninger.» Hansen så en krigersk hensikt bak boken, som slett ikke var «et fredsbudskap». Dette ble også understreket i bokanmeldelsens tittel:

«En finsk bok om norske kvener – og en finsk løve paa kattepoter ved Ishavets strender.» Hansens utbrudd ser likevel ut til å ha vært et særtilfelle. Den forsiktige formen til Paulaharjus finsknasjonale budskap vekket ikke særlig oppsikt, sammenlignet med den militante finskhetsagitasjonen i Ruijan rantaa ja Ruijan merta.

Kvenene ser ut til å ha mottatt Ruijan suomalaisia med glede, stikk i strid med Hansens påstander. Skibotn-kvenen Johan Beck, som anmeldte boken i Tromsø, karakteriserte den som «et velskrevet og med megen grundighet utarbeidet kulturhistorisk verk, avfattet i en underholdende form.» Her bekreftet Beck også Paulaharjus betraktninger om at :kvenene selv anså det som nødvendig å lære seg norsk, noe som ser ut til å ha gått Hansen hus forbi:

«Finnene kan egentlig ikke legge oss noe til last for at vi på beste måte arbeider med å la det norske sprog, landets eget sprog vinne terreng.» I et brev til Paulaharju forsikret Beck at han ikke hadde sett noe politisk agitasjon i boken og at Hansens «sensasjonsmakeri» var ubegrunnet. Beck uttrykte takknemlighet for at Paulaharju i boken hadde bevart mange gamle historier som ellers ville ha forsvunnet. At kvenene ble fremstilt som overlegne i forhold til nordmennene, noe det i følge Beck var litt mye av i boken, var forståelig. Enkelte i Skibotn som hadde lest boken hadde riktignok ment at «også nordmenn hadde vært like gode» som kvenene, men Becks lakoniske kommentar var at «alle forsvarer sine egne».

Ruijan äärimmäisillä saarilla (1935)

Den andre av Paulaharjus bøker som omhandlet kvenene er fra Ruijan äärimmäisillä saarilla fra 1935, og ble til etter Norgesoppholdene i 1931 og 1934. På Magerøya og naboøyene, denne – sett fra finsk perspektiv – ytterste periferien fantes det fremdeles representanter for «det gamle folket» som kunne gi Paulaharju innsikt i den «autentiske» finske folkekulturen. Paulaharju selv skrev fra Kamøyvær i 1931: «Det finske folkets mest perifere sjeler lever her og sloss med sjøen og sulten og kulden. Men minnene lever likevel.

Og det var nettopp «det gamle folkets» minner som fikk hovedrollen, også i denne boken. I likhet med Paulaharjus øvrige bøker, føyer Ruijan äärimmäisillä suurillu seg slik inn i forfatterens finsknasjonale kulturforskningsvirksomhet. Denne boken vitner likevel om utvikling i Paulaharjus tilnærming til kventematikken. Det folkloristiske tradisjonsmaterialet ble her enda sterkere vektlagt, og det finsknasjonale perspektivet enda mindre synlig, enn i Ruijan suomalaisia. Forfatteren var mer opptatt av den gamle folkekulturen og naturen på Finnmarkskysten enn av de nasjonale forhold. Dette kom blant annet til uttrykk ved at enkeltindividene stod i fokus for fortellingen i større grad enn i Ruijan suomalaisia. Av de etniske gruppene er det faktisk samene som fikk et eget kapittel i boken; kvenene som gruppe ble ikke spesielt tematisert.

Enkeltindivider blant de gamle kvener, som «kongen av Paakivuono», den gamle fiskeren Mikko Loukunen, spilte en sentral rolle. I likhet med fremstillingen av kvenenes egenskaper i Ruijan suomalaisia, fremstod de også her som sterke menn og gode fiskere. I tillegg besatt de mye kunnskap om de underjordiske eller «maanalhaiset». De underjordiske og andre magiske elementer, som beretninger om gjemte skatter, var sentrale tema, noe også kapittelet  om  Krikan  Sammu,  «finnen  med  lapskt  blod  från  Lakselv»,  vitner  om.

Paulaharjus særegne, eksotiserende fremstilling av det organiske forholdet mellom de ulike verdener er betegnende:

På Krikkaudden bor man på två sidor. Sammu med sin Lisa och sina arvingar stökar på jordens övre sida, men på samma grässvallar på jordens undre sida strävar det ofta omnämnda och ofta observerade underjordsfolket, ett slags människor det också, vätternas välkanda följe, som påträffas i alla fjälltrakter. Det lever sitt liv jämsides med kristet folk och vill också ha sina visten. Detta desto mer som de vanligtvis har äldre äganderätt till sin gräsvall än de som jobbar uppe på jorden.

At de finsknasjonale perspektiver var mindre fremtredende i denne boken, vises av at tema som Mikko Loukunens finske bakgrunn og lengsel til Finland, eller Krikan Sammus kjennskap til Kalevala, kun ble kort vist til på slutten av kapitlene om «Paakivuonos konge» og Krikan Sammu.

Tendensen til å harmonisere relasjonene mellom folkegruppene i Ruijan suomalaisia fikk et tydeligere utlrykk i Ruijan aarimmäisillä saarilla, for eksempel i beskrivelsen av menneskene i fiskeværet Kamøyvær på Magerøy. Fiskernes stort sett blandede avstamning foranlediget ingen  negative kommentarer –  i sterk kontrast til for eksempel Ilmari Turjas rasistiske betraktninger om «blandede» folk. Paulaharjus beskrivelse bar tvert om preg av respekt og anerkjennelse:

Cirka trehundra havsroddare bor på Kamöyvärs stränder, och dessa trehundra på havets nåd och onåd levande själar är av en så brokig blandning, att bara den himmelske Föräldern och de allvetande äldste i byn kan klara ut det. Finnmarkssträndernas tungt trälande tre folk, lappen, finnen och norrmannen, har här i Kamöyvärs fjallskreva, om någonstans, slott ihop med varandra. Finsk frändskap och lapskt blod finns del nära nog i varje stuga.

Det er altså ikke lenger bare kvenene som ble fremhevet som harde arbeidere og slitere. Fiskerne, uavhengig av etnisk bakgrunn, fikk sympati i boken. Denne «avnasjonaliserende» og harmoniserende tendensen i Ruijan äärimmäisillä  saarilla kom også til uttrykk i behandlingen av læstadianismen, som ikke lenger ble så entydig koblet til det finske som i Ruijan suomalaisia. Både kvener, samer og nordmenn deltok i «de kristnas nordligaste bönemöte» på Magerøy, og selv om finsk var læstadianismens hovedspråk, ble tekstene tolket til norsk av de troende: «Nilsas Petter översätter de finska orden, så att de enmåliga finnmarksborna ska få föda till sin själ. Både finnar och norrmän får höra ett fullödigt budskap. Och andaktsfulla lyssnar de.» Når det gjelder oppslutningen om læstadianismen, er det ikke de etniske, men generasjonsforskjellene som er signifikante: Ungdommen, som var «fallet for denna världen», var moderne og brydde seg ikke om predikantene.

De nasjonale perspektivene var likevel ikke helt fraværende i Ruijan äärimmäisillä saarilla, for eksempel er interessen for det finske språket i Finnmark til stede. Paulaharju konstaterte nøkternt at finsken forsvinner, særlig blant de unge. Men noen særlig kritikk av denne utviklingen er det ikke mulig å spore i boken, med unntak av påpekningen av at skolens undervisningsspråk «naturligt vis» var norsk. Den nasjonale orienteringen kom klarest til uttrykk i beskrivelser av folkelig kultur. Selv om folket på Ishavskysten var etnisk blandet, og for en stor del ikke lenger kunne det finske språket, levde den gamle finske kulturen likevel videre i form av folkesanger (runo), eventyr og sagn. Disse kulturuttrykkene fikk mye oppmerksomhet i boken, ved siden av magiske fortellinger om de underjordiske. Selv om fortellerne ikke nødvendigvis lenger husket hva alt betydde, ble det fortalt finske gåter, og ungene på Magerøy fikk fremdeles høre finske voggesanger. Kvenkulturens karakter som relikt av den finske folkekulturen kom sterkt frem her: Selv om folket selv ikke lenger forstod meningen i sine kulturelle uttrykk, var de likevel bærere av den finske, gamle kulturen.

De nasjonale sympatier og antipatier som man kan lese ut av Ruijan suomalaisia, er lite fremtredende i Ruijan äärimmäisillä saarilla. De klareste antipatiene knyttet seg til fortellinger om russere, den gamle «arvfienden» som Paulaharju var sterkt negativt innstilt til i hele mellomkrigstiden. Fortellinger om «rövarryssen på mördartåg» på Finnmarkskysten i gamle dager var det flere av i boken. Skiftet av perspektiv fra 1928 til 1935, fra skildring av konflikten mellom kvener og nordmenn til vektlegging av faren fra øst, kan kanskje forstås i lys av den samtidige politiske utviklingen i Finland. Fokuset på forsvarsspørsmål og understrekningen av den russiske trusselen overfor Finland ble sterkere på 1930-tallet, samtidig med at ektfinskheten var på tilbaketog. Det kan tenkes at Paulaharju under arbeidet med Ruijan suomalaisia bevisst valgte å fremheve de finsknasjonale tema som så å si var i vinden rundt 1927-1928.

Paulaharjus finsknasjonale ideologi preget altså ikke Ruijan äärimmäisillä saarilla på samme måte som Ruijan suomalaisia. Men dette betyr ikke at boken skilte seg skarpt ut fra Paulaharjus øvrige nasjonalt orienterte verk. Riktignok karakteriserte Paulaharju sitt innsamlingsarbeid i 1934 generelt som noe han kun hadde drevet med nærmest som fritidssyssel, uten at man kunne kalle det «patriotisme» eller andre «pene» ord. Denne uttalelsen må imidlertid sees i lys av den skuffelsen Paulaharju følte overfor den manglende offisielle anerkjennelsen av hans arbeid. I 1934 ble nemlig en søknad om tilleggspensjon, som kunne ha kjøpt Paulaharju fri fra skolearbeidet, avslått av myndighetene. Skuffelsen over denne avgjørelsen fikk Paulaharju til avskrive sin virksomhet all større betydning. Det er like fullt opplagt at han gjennom hele mellomkrigstiden så sin innsamlings- og forfattervirksomhet i en finsknasjonal kontekst: Han ønsket å gi det finske folket deres virkelige historie. I 1943 ble Paulaharjus arbeid offentlig anerkjent i form av en (honorær) professortittel.

Den sterke fortidsorienteringen i Ruijan äärimmäisillii saarilla fremtrer i skarp kontrast sammenlignet med de avis- og tidsskriftartikler som Paulaharju skrev fra Finnmarksturen i 1934. I en ni-delt reisebeskrivelse Paulaharju skrev til Samlingspartiets avis Vaasa, la forfatteren an et samtidig perspektiv. I disse artiklene fremtrer det moderne Nord-Norge for leserne. Paulaharju beskrev blant annet den elektriske Ofotbanen og hurtigruteskipet «Prinsesse Ragnhild». Temaer som er så å si fraværende i Ruijan äärimmäaisillä saarilla. som de økonomisk vanskelige tidene for fiskerne i Finnmark, og de internasjonale turistene på Nordkapp, fikk også oppmerksomhet.

I enkelte av avis- og tidsskriftartiklene ble også tema som kan karakteriseres som finsknasjonale fremhevet i større grad enn i Ruijan äärimmäisillä saarilla. For eksempel skrev Paulaharju en artikkel om Magerøy-kvenen Krikan Sammu til Uusi Suomi, hvor hovedpoenget var at selv finnene på «den fjerneste Ruijas strand» kunne sin Kalevala. I Kalevala-selskapets årbok for 1934 skrev Paulaharju om de finske tradisjonelle sanger og gåter som kvenene hadde bragt med seg til «verdens mest fjerntliggende bygder» i Finnmark. De språklige forhold ble også noe skarpere beskrevet i avisartiklene enn i Ruijan äärimmäisillä saarilla. I den fjerde delen av reisebeskrivelsen i Vaasa skrev Paulaharju om kvenen Mikko Loukunen, den samme «kongen av Paakivuono» som også ble beskrevet i boken. I reisebeskrivelsen fremheves det at den gamle kvenen ikke får snakke finsk på gamlehjemmet:

Voi, voi, det er leit her, da man ikke får snakke finsk… Her er man som i et høl, når man ikke får snakke finsk, klager Mikko til sine gjester og fortsetter: Voi, voi. om jeg ennå får snakke finsk.

I kapittelet om Loukunen i Ruijan äärimmäisillii saarilä finnes ikke disse kommentarene.

Ruijan äärimmäisillä saarilla ble, i likhet med sin forgjenger, tall vel imot at finske anmeldere. Enkelte anmeldere leste boken i langt mer stammeideologisk lys enn det en kanskje skulle forvente – noe som vitner om at stammeideologien slett ikke hadde forsvunnet på midten av 1930-tallet. I Vaasa fremhevet anmelderen nettopp de finsknasjonale inmlagene i boken, i en stil som kanskje hadde vært mer treffende dersom anmeldelsen gjaldt Ruijan suomalaisia. Selv om enkelte av kvenene hadde blitt fornorsket, bevarte «de fleste seigt sitt språk og finske sinn, og kjenner og erkjenner sin nasjonalitet», understrekte anmelderen, og fortsatte: «Underlagt en fremmed makt og adskilt fra sine stammefrende:, uten egenspråklig skole og felles kulturelle bestrebelser, lever de (kvenene) sitt eget liv og bevarer mye gammel kunnskap i form av besvergelser, eventyr og magi.» De fleste roste også Paulaharjus mesterlige og stemningsfulle natur- og menneskeskildringer.'»

Oppsummering

Forfatteren og folkelivsgranskeren Samuli Paulaharjus to store arbeid om kvenene, Ruijan suomalaisia ( 1928) og Ruijan äärimmäisillä saarilla ( 1935). representerte en videreføring og kulminasjon av den finsknasjonale kulturforskningens opptatthet av kvenene. I likhet med sine forgjengere på 1800-tallet, så Paulaharju på kvenene som en kilde til kunnskap om den gamle, «autentiske» finske folkelige kulturen som fremdeles levde i periferiene til det finskspråklige området i Nordøst-Europa. Det var fremfor noen nettopp Paulaharju som realiserte det finsknasjonale kulturforskningsparadigmets program for kvenenes del med innsamling av store mengder tradisjonsmateriale fra den «gamle» kvenkulturen.

Sett i forhold til kvenrepresentasjonene med opphav i den finsknasjonale bevegelsen, nyanserte Paulaharju fremstillingen av kvenene i den finske litterære offenligheten – likevel uten å bryte med den grunnleggende finsknasjonale tolkningsrammen kvenene ble plassert inn. For Paulaharju var kvenene finner, og de ble særlig i Ruijan suomalaisia fremstilt i en sterkt idealisert form. De nasjonale stereotypiene om kvenenes overlegenhet i forhold til sine naboer, deres avgjørende rolle i bosettingen og siviliseringen av Ruija og deres moralske høyverdige status, var fellesgods for både Paulaharju og de ekt finske nasjonalistene på slutten av 1920-tallet, selv om Paulaharju ga langt større rom for samer og nordmenn i sine arbeider enn for eksempel Turja. Paulaharjus fremstilling av kvenene førte imidlertid også til en viss markering av kvenenes fremmedhet i forhold til det finske, blant annet gjennom bruken av eksotiserende, lokale språklige uttrykk.

På den andre siden var Paulaharjus fremstilling av kvenenes relasjoner med nordmenn og samene mer harmoniserende enn hos nasjonalistene. Kritikken av fornorskningspolitikken i hans kvenbøker var implisitt og dannet ikke grunnlag for politisk eller nasjonal agitasjon. Tendensen til å nedtone fremstillingen av de nasjonale konfliktene mellom kvenene og nordmenn og kritikken av fornorskningspolitikken, ble tydeligere ut over 1930-årene. Ambivalensen i fremstillingen av forholdet mellom de tre folkegruppene i Ruija suomalaisia ble avløst av en klart konsensusorientert fremstilling i Ruijan äärimmäisillä saarilla. På 1930-tallet ble også den finsknasjonale opptattheten av kvenenes språklige stilling nedtonet, og opptattheten av den autentiske, gamle finske folkekulturen hos kvenene fikk en større plass enn tidligere.

Det tilbakeskuende, fortidsorienterte perspektivet Paulaharju la an i sine bøker, sprang ut av hans overordnede prosjekt: Å skildre det finskspråklige folkets totale kultur slik den hadde eksistert «i gamle dager», det vil si før modernisering- prosessen hadde klart å ødelegge den. Dette perspektivet  skilte seg   grunnleggende  fra de ektfinske  nasjonalistenes fremtidsorienterte visjoner om et kommende Stor-Finland, hvor også kvenene hadde sin plass. Konsekvensen av Paulaharjus perspektiv, og hans konsentrasjon om de folkloristiske aspektene ved kulturen, var imidlertid apolitisering av kvenenes sak og en neglisjering av deres samtidige sosiale aspirasjoner – utover önsket om å lære den kommende generasjonen norsk. Den implisitte avpolitiseringen av kvenene kommer blant annet til uttrykk gjennom mangelen på beskrivelser av kvenenes samtidige politiske interesser; ingen kommunister kom til orde i Ruijan suomalaisia. Kvenene, forstått som en finsk folkegruppe, fremstod både i Ruijan suomalaisia og i Ruijan äärimmäisillä saarilla stadig på den kulturelle dødens rand – en fremstillingsmåte som også finnes hos mange andre folkelivsgranskere som orienterte seg mot bondekulturer i endring.

Samuli Paulaharju

Hakola

Hofseth.

Nielsen