Å utforske sin egen slekt er som å åpne en dør til fortiden. Bak denne døren skjuler det seg et mangfold av historier – små og store, hverdagslige og dramatiske. Hver familie bærer på sin egen fortelling, og i dag vil jeg dele litt av min.
Dette er historien om min tippoldemor, Helene Marie Hansdatter.
Helene ble født i Manndalen 28. september 1826, og hun ble døpt i Lyngen kirke året etter. Hun var datter av Hans Olsen, opprinnelig fra Bakkeby og Vest-Uløy, og Christine Pedersdatter. Begge hadde sterke kvenske aner.
Kvenene var kjent som et hardtarbeidende og dyktig folk – særlig innen jordbruk, håndverk og byggeskikk, men også på mange andre områder. Helene tok denne arven på alvor. Hun lærte tidlig å strikke, sy og veve, og hun ble dyktig i å lage tradisjonell kvensk mat basert på det naturen hadde å by på.
På skolen gjorde hun det svært bra, og hun ble konfirmert med gode karakterer i 1844.
Et avgjørende vendepunkt i Helenes liv kom i 1854. Da ble hun hentet som hushjelp av den velstående Morten Larsen fra Storslett, som nylig hadde mistet sin kone. Morten satte stor pris på Helene, og allerede samme høst giftet de seg. Han var da 60 år gammel, mens Helene var 26. Ekteskapet ga ingen barn.
Morten var en mann av betydning. Han eide en stor gård, satt i herredsstyret i Lyngen og var medeier i en jekt som handlet med Bergen. Han var både politiker, reder og storbonde. Når han var bortreist, var det Helene som styrte gården – og hun gjorde det med fast hånd. Folk visste godt hvem som egentlig hadde kontrollen.
Etter noen år døde Morten brått, 66 år gammel, og Helene ble sittende igjen som en velstående enke. Ikke lenge etter fant hun kjærligheten på nytt med Mathias Pedersen. Mindre enn ett år etter Mortens død fikk de sitt første barn – så sørgetiden ble ikke lang.
De giftet seg i Lyngen kirke 29. november 1863 og fikk til sammen tre barn, blant dem min oldefar, Mathias Hans Mathiassen – kjent som «Lille-Mattis» eller «Bikko-Mattis».
Mathias kjøpte gården Storsletten for 250 spesidaler. Ifølge folketellingen i 1865 drev familien en solid gård med hest, 13 kyr, 20 sauer, geit, bygg og poteter. De hadde fosterbarn, tjenere og tre losjerende fiskere – med egen tjenestejente. Det var med andre ord mer liv der enn på et travelt bygdetun i høysesongen.
Helene var også kjent som en dyktig «parantaja» – en helbreder. Hun kunne stoppe blødninger, lege infeksjoner og hjelpe både folk og fe. I ettertid ble hun omtalt som en «navnkundig kvakksalver», et begrep som ofte ble brukt nedsettende. Men for dem som kjente henne, var hun langt mer enn det. Hun var klok, arbeidsom og hadde et stort hjerte.
Da Mathias døde tidlig, ble Helene enke for andre gang. Hun bodde først i gammelstua sammen med sønnen, men etter hvert som familien vokste, flyttet hun for seg selv i en liten stue ved sjøen. Den fikk navnet «Helenintupa», og bukta der ble etter hvert kalt Helenebukta. Det er ikke mange som får oppkalt en bukt etter seg – men Helene gjorde det også.
Da synet hennes begynte å svikte, flyttet hun til datteren Kristine på Soleng.
Helene Marie Hansdatter døde 20. mai 1917, 90 år gammel, og ble gravlagt på Sandeng kirkegård i Manndalen 12. juni samme år.
På begravelsesdagen var været først nydelig, men idet kisten skulle senkes i jorden, brøt det løs et kraftig lyn- og tordenvær. Det ble et sterkt og symbolsk farvel til en bemerkelsesverdig kvinne.
Navnet Helene stammer fra gresk og betyr «den skinnende». Det passer godt – og kanskje er det derfor navnet har gått igjen i familien i generasjoner.
Helene vil også bli husket som kvinnen som stanset bankeåndene på Storslett.
Historien, kjent som «Lavvobøla», fortelles slik:
En stille søndag kom en fremmed mann vandrende. Ingen visste hvor han kom fra, men han snakket finsk. Han oppsøkte et hus på Storslett og ble glad da han møtte finsktalende folk. Samtalen gikk livlig, men da han spurte om å få overnatte, fikk han avslag. Han var skitten, ustelt og gjorde et dårlig inntrykk.
Da han gikk, sa han: «Jeg går nå, men det kommer en etter meg som dere ikke skal klare å jage bort.»
Husmoren tok ikke ordene hans særlig alvorlig. Hun kastet til og med glør etter ham da han gikk. Da svarte mannen: «Du trenger ikke det – du kommer til å få besøk.»
Hun svarte på finsk:
«Jos sinula oon suomalaista verta, niin mullaki oon suomalaista verta.»
– «Har du finsk blod, så har også jeg finsk blod.»
Det gikk flere dager uten at noe skjedde. Men så begynte det en kveld å banke kraftig på loftet. Lydene var uhyggelige, og historien spredte seg raskt. Folk kom langveisfra for å høre og oppleve det. Til og med avisen i Tromsø sendte journalister.
Mange forsøkte å stanse bankeåndene, men ingen lyktes. Til slutt ble Helene tilkalt. Hun tok opp kampen, natt etter natt.
Så – plutselig – ble det stille.
Om det var åndene som ga opp, eller om de forsto at de hadde møtt sin overkvinne, vet ingen. Men én ting er sikkert: Stillhet ble det.
I dag arbeider en gruppe i Kvenparken med planer om å sette opp en «tupa» i Helenes ånd – et lite gårdsmuseum. Vi har flere gjenstander etter henne og familien som vi ønsker å bevare.
Det vil koste penger, og de midlene er ikke på plass ennå.
Men det ordner seg nok.
For har man finsk blod i årene – og litt Helene i slekta – gir man seg ikke så lett.
Olderdalen, bygda vår 