Innvandring

Gjennom skildring av en bestemt innvandrer klarer Rasch å få fram hvilke forhold disse menneskene levde under og hvorfor de måtte dra. Langfredag aften 1866 kom en mann til Skibotn som hadde forlatt hjembygda i slutten av september året før, og der hadde han etterlatt kone og to barn. Han så seg ikke lenger istand til å skaffe noen inntekt og hadde heller ingen ressurser til å få dem med seg.

I Finland var det ikke noe arbeid å få selv om han var en sterk arbeidsfør mann i 30-årene. Han hadde gått hele veien, 70 mil, og bare arbeidet for maten under-veis. «Dette bekræftede sig ogsaa ved hans Udseende, da han ikke havde mer Klæder end han bar paa Kroppen, og disse vare ganske fillede. Hans Hovedbe-dækning var en liden gammel Kaskjet. Paa benene havde han Komager saa for-revne at Tæerne begyndte at vise sig. … Jeg saa at hans lille Madpose var tom, hvor længe den havde været det, ved jeg ikke, men da jeg bød ham Mad, takkede han begjerligt. Der blev fremsat Brød og Salt-Sild. Da han havde spist en del af Brødet, erklærede han at det nu var 3 Aar siden han hadde spist rent Brød, det vil sige Brød der ikke har været blandet enten med Bark eller Halm. Silden spist han med megen BegJerlighed, baade Hoved, Skind og Indvolde. Jeg skaffede ham Arbeide en Ugestid, og da der intet mer Arbeide var, reiste han herfra til Balsfjorden»

Fra november 1865 til april 1866 kom det alt i alt 108 kvener til Skibotn og 2/3 av disse var fra Finland. Noen slo seg ned på forskjellige steder i Lyngen og på Skjervøy, men de fleste dro videre til Alta og Hammerfest, kan Rasch fortelle. Innvandringen hadde økt år for år siden 1863 på grunn av uårene i Nord-Sverige og Nord-Finland. Det var få hus hvor det ikke bodde kvener enten som tjenere eller som løskarer. En stor del var inderster med familie som fattigvesenet måtte hjelpe. At de slo seg ned i Lyngen, kom av at her kunne de treffe landsmenn og slektninger. Finsk ble snakket «i hvert hus i hele sognet». Til sammenligning var det nesten ingen kvener i Karlsøy selv om det var bedre om arbeid der. Det for-klarer Rasch med at det bare ble snakket samisk og norsk i Karlsøy.58

I forbindelse med det førnevnte uåret 1867 kom det om vinteren 114 kvener med 22 barn til Skibotn, derav 32 fra Finland. De fleste enslige kvinner og menn reiste videre til Tromsø: de resterende dro noen videre til Skjervøy og Hammerfest, mens de øvrige bosatte seg spredt rundt i Lyngen.

Men, i vinterens løp ble mellom 20 og 30 sendt tilbake da fattigvesenet måtte gi dem støtte. Men dermed ser den største flyttestrømmen ut til å ha gitt seg. Vinteren 1868-69 kom det bare 28 personer, og av dem var det to familier med seks barn. Men også denne vinteren ble flere familier sendt tilbake, ifølge Tromsø Stiftstidende.59

Hjemsendelse av kvenfamilier fra Troms og Vestfinnmark som hadde falt fattigvesenet til byrde, skjedde enten ved Skibotn eller Alta. Disse ble ifølge amt-mannen utrustet med kost og klær,«men vender ofte ad en anden vei tilbake, idet de sælger sine klæder, tigger eller låner. De som hjemsendes, er undtagelsesvis enslige personer, almindelig hele familier (mand, hustru og børn, enker med familie, ugifte kvinder med et eller flere børn for blive.

Kilde: Lyngen regionshistorie