«Tjorro» brødrene

Rasmine og Erik fikk hele ni barn – fem jenter og fire gutter. Jentene var livlige og populære, flotte unge kvinner som lyste opp rommet hvor enn de kom. Guttene, derimot, var ekte skøyere – alltid fulle av påfunn og rampestreker. Det går mange historier om den gjengen, og jeg ble nylig minnet om noen av dem da jeg satt og pratet med Agnor Mathisen.

Seifiske

For mange år siden var jeg og Øyvind Soleng på seifiske med båten til Dalvik fra Manndalen. Ombord var det et lite mannskap, og blant dem en kokk som kom sørfra. Han hadde fast jobb med å mette sultne fiskere, og menyen besto naturlig nok for det meste av fisk i ulike varianter. Stekt sei, kokt sei, sei i lever og rogn – dag ut og dag inn. Ikke fritt for at karene begynte å bli litt matlei.

En dag hadde imidlertid kokken fått tak i en lammeskrott. Han bestemte seg for å lage kjøttsuppe, og det ble nesten som en liten festdag ombord. Kokken var både stolt og spent, og da gryta var servert, stilte han seg midt i byssa med armene i kors for å følge nøye med på reaksjonene.

Mannskapet satte seg til bords, og snart var slurpingen i gang. Da brøt plutselig Øyvind – som ellers var kjent som en uforbederlig skøyer – ut i voldsom hosting og harking. Alle snudde seg mot ham i full oppmerksomhet. Han gispet etter luft, stakk fingrene i munnen og dro opp en svær femtommers spiker.

Et øyeblikk var det helt stille, før latteren runget gjennom byssa. Karene lo så de fikk tårer i øynene, mens kokken ble kritthvit i ansiktet. Uten et ord kastet han fra seg sleiva, sprang ut av byssa og rett opp på dekk.

Hvordan i all verden Øyvind hadde klart å skaffe den spikeren, ble aldri oppklart. Noen mente han hadde smuglet den i lomma, andre at han hadde hatt den klar i hånda hele tiden. Sikkert er det at spøken traff hardt: kokken ble så fornærmet og fortvilet at han sa opp på dagen – og forlot båten like raskt som han hadde kommet ombord.

Julegaven

Agnor Mathisen fortalte videre at ungdommen i bygda ofte hjalp til med forskjellige små gjøremål. Det var en måte å bidra på og en anledning til å oppleve alt det morsomme og pussige som kunne oppstå når folk fant på sprell.

En gang til jul bestemte jeg og kameraten Sigmund Johansen seg for å gi en litt uvanlig julegave til Einar. Han var kjent for sitt lune vesen og sin evne til å gjøre det beste ut av enhver situasjon. I pakka la de en tube tannkrem og en tube hårkrem. Det humoristiske poenget lå i at Einar knapt hadde tenner igjen og bare noen få hårstrå på hodet. Guttene moret seg stort ved tanken på hvordan han ville reagere, og de var sikre på at svaret ville komme – på sitt vis.

Da julaften var overstått, hørte de ingenting. Men noen dager senere tok de turen for å hilse på. Som alltid ble de tatt godt imot av Bertine, som serverte både kaffe og julekaker. Så kom Einar inn, og i fullt alvor viste han at han hadde tatt gavene i bruk. Han satte i gang med å pusse de få tennene han hadde – med hårkremen. Deretter smurte han hodet inn – med tannkremen. Ingen glimt i øyet, ingen latter, bare dypeste alvor.

Ungdommene holdt på å knekke sammen av latter, men Einar gjorde ikke noe nummer av det. For ham var dette helt naturlig. Slik var han, den godeste Einar – han klarte alltid å skape morsomheter, ofte uten å anstrenge seg. Med et skråblikk på tilværelsen fikk han selv de enkleste situasjoner til å bli til gode historier som levde videre i bygda.

Stein i melka

Den lille elva som renner gjennom bygda Soleng har hatt stor betydning opp gjennom årene. Fra et oppkom noen hundre meter lenger oppe kom iskaldt, klart vann som ga rikelig tilgang til både mennesker og dyr. Vannet hadde flere bruksområder, og om sommeren ble elva like gjerne brukt som kjøleskap. Der kunne man se flere melkespann stående i vannkanten for å holde seg kalde i varmen.

En som så muligheten til et lite pek med disse melkespannene, var Einar. Han hadde alltid et lurt smil på lur og sans for rampestreker. Da det begynte å mørkne på ettersommeren snek han seg til elva, og i all stillhet la han en stor stein i hvert eneste spann.

Neste dag, da melka skulle hentes til grøten, ble det bråstopp. Spanna var uvanlig tunge å bære og inne i huset, da lokket ble løftet, åpenbarte det seg en overraskelse: det lå en diger stein i melka. Det var bare å slå ut innholdet og hente et ny spann. Men heller ikke det hjalp – samme sak skjedde igjen og igjen. Til slutt var hele forsyningen ødelagt.

Hvem som sto bak ble aldri helt bevist, men mistenkelig mange pekte i retning av den godeste Einar. Det var liksom bare han som hadde fantasi og pågangsmot til å finne på noe sånt.

I bygda kalte man slike påfunn for en «tjorro-spøk» – en spøk som gikk langt over streken og der resultatet gjerne ble mer ergrelse enn latter. Men selv om melka gikk tapt den gangen, ble historien stående som et minne om Einar og hans utrettelige trang til å lage morsomheter – uansett konsekvenser.

Ny dame

Arthur var også en humørspreder som fant på mye rart, selv om han kanskje ikke alltid gikk like langt som sine brødre. Likevel kunne han lage liv og latter der han kom, og han hadde en egen evne til å overraske folk.

Bernhard Mathisen fortalte meg en historie fra en høstdag for mange år siden. Det hadde falt rundt 20 centimeter med nysnø i løpet av natten. Han og kona Ebba satt ved kjøkkenbordet tidlig en søndag morgen og nøt morrakaffen. De pratet om vær og vind, og om de siste nyhetene i bygda. Særlig var samtalen innom det uvanlige som hadde skjedd: Leif og Else hadde gått fra hverandre. En skilsmisse var slett ikke vanlig på bygda på den tiden, og det ble naturlig nok mye snakk om det.

Mens de satt der og småpratet, fikk de øye på et par som kom gående langs veien. «Se der, er det ikke Leif med en ny dame?» sa Bernhard. Paret svingte av fra hovedveien og satte kursen opp mot huset deres. Ebba kikket ut vinduet og nikket. «Jo, det er Leif, men dama er ukjent for meg. Høy og kraftig med langt lyst hår.» Hun ble straks urolig og utbrøt: «Lås døra! Vi vil ikke ha slikt besøk så tidlig en søndag morgen!»

Bernhard var roligere. Han mente at Leif aldri hadde gjort ham noe vondt, og dessuten hadde mannen nok å stri med etter skilsmissen. «La oss nå i det minste høre hva han vil,» sa han.

Det gikk bare noen minutter før det banket på døra. Bernhard åpnet, og inn kom paret. Først var det stille, men så brøt latteren løs – høy og hjertelig. Det var riktignok Leif, men den «nye dama» var ingen ringere enn Arthur Soleng, utkledd fra topp til tå i dameklær, med lys parykk på hodet og veske under armen.

Forvirringen ble snudd til munterhet, og kjøkkenet fyltes raskt av latter og småerting. Arthur elsket å sette folk ut av fatning, og denne gangen hadde han truffet blink.

Slik var han, Arthur – alltid med et påfunn på lur, aldri vondt ment, men alltid med et glimt i øyet og et ønske om å få folk til å le.

Skadet jeger

Av alle de mange historiene som svirrer om Einar og brødrene på Soleng, er dette en av dem som ikke kan ties i hjel. Den er sann, men går så langt over grensen at de fleste ville kalt den absurd – noen til og med grotesk. Men slik var de: alltid klare til å lage en historie, koste hva det koste ville.

«Tjorro-brødrene» var kjent som dyktige jegere. De gikk etter rype og  annet småvilt, men nølte heller ikke med å ta en rev eller en oter om sjansen bød seg. Nordnesfjellet var favoritt- området, og dette var i ei tid lenge før det gikk vei rundt Nordnesodden. Når de skulle på jakt måtte de stå opp grytidlig, ro over fjorden, og så tråkke seg opp i høyden. Hele dagen jaktet de, til mørket slukte fjellet, og så bar det ned igjen og så ro hjem igjen over fjorden.

Men denne høstdagen dro ut. Mørket kom sigende, og hjemme begynte uroa å spre seg. Det hadde vært mørkt i flere timer, og Bertine sto i vinduet og kikket, gikk fram og tilbake som en katt i bur.

Endelig, langt på kveld, i det klare måneskinnet, skimtet ungdommene fra veien en båt. Det var Einar, roende over fjorden, trøtt og med et lite kutt i panna. Da båten var dratt på land, fikk han høre at Bertine var halvt fra seg av bekymring. Og da våknet skøyeren i ham: Einar la en rask plan sammen med ungdommene. Når de nærmet seg huset, skulle de bære ham inn som en fallen helt. Han smurte blodet over hele ansiktet og gjorde seg dødssliten – bokstavelig talt.

Ungdommene tok oppgaven alvorlig og slepte ham dramatisk inn på kjøkkengulvet. Einar spilte steindød. Bertine skrek til, kastet seg fram og ropte: «Hva har skjedd?!» Så, i det øyeblikket hun var i ferd med å gå helt i bakken, spratt Einar opp som en djevel fra asken.

Stemningen i kjøkkenet delte seg i to: Bertine ble rødglødende forbannet, mens Einar lo så han holdt på å kveles. Ungdommene lo også – mer av synet av Bertine enn av selve spøken.