Olderdalen idrettsklubb

De første 10 år.

Olderdalen Idrettsklubb

Dagfinn Johan Johnsen

I slutten av februar 1958 samlet en gruppe gutter seg for å stifte en idrettsklubb. Olga Johnsen stilte velvillig stuen sin til disposisjon, og det var nettopp der at Olderdalen Idrettsklubb ble grunnlagt. Til lagets første formann ble Dagfinn Johnsen valgt, en rolle han innehadde frem til 1962.

Olderdalen Idrettsklubb (OIK) hadde et mangfoldig og aktivt miljø! Klubben tilbød et bredt utvalg av aktiviteter, fra ski, friidrett, fotball og orientering til mer strategiske aktiviteter som sjakk og revy. Ofte ble aktivitetene påvirket av hvem som var tilgjengelig – hvis vi for eksempel fikk en lærer med interesse for sjakk, var det sjakk som sto på programmet det året.

Allerede 7. mars samme år sendte de en forespørsel til Norges Skiforbund om tillatelse til å arrangere et merkerenn på ski, til tross for at de ennå ikke var medlem av forbundet. Forespørselen ble innvilget, og rennet ble gjennomført. Hjalmar Mikalsen fra Manndalen gikk seirende ut i seniorklassen, mens Sverre Albrigtsen vant juniorklassen.

Den 27.juni i 1958 sender klubben søknad om innmelding i Norges Idrettsforbund. Kontigenten til Norges Idrettsforbund for andre halvår 1958 er 30 øre for medlemmer over 17 år, og 5 øre for medlemmer under 17år.

Dette bildet har en tom alt-tekst; dets filnavn er image-2.png

Olderdalen har gjennom årene arrangert revyer med stor suksess, der både humor, samfunnssatire og lokal kultur har stått i fokus. Revyene har samlet både unge og gamle, og skapt et sterkt samhold i bygda. Alle medlemmene har bidratt på sin måte, med engasjement og kreativitet har revyene ikke bare underholdt publikum, men også vært en viktig arena for fellesskap og lokal identitet.

Noen av deltakerne i revygruppa i Olderdalen Idrettsklubb.Fra venstre: Terje Solberg, Håkon Bergmo, Herbert Tokle, Unni Soleng, Harald Kristoffersen, Ann Elise Lindvall, Helge Skogli, Egil Olsen og Dagfinn Johnsen

På 1960-tallet var byggingen av et idrettsanlegg i området der Marthinsen bilverksted ligger i dag en stor sak. Kommunestyret godkjente prosjektet med 13 mot 5 stemmer, men på grunn av sterk motstand fra grunneierne ble planene til slutt lagt på is.

Mens revygruppa sang: «Med svømmebasseng i en hage, hvor alle kan ta seg et bad – tra-la-la, klubben den er bra, en klubb vi måtte ha, en klubb som vi unge kan holde utav.«

Drømmen om en egen fotballbane vokste seg stadig sterkere, og i 1963 ble fotballbanen på Melenmyra endelig fullført. Året etter, i 1964, deltok OIK for første gang i kretsserien. Spillere med tilknytning til bygda vendte tilbake, og allerede i debutsesongen var vi svært nær opprykk.

Leif Pettersen kom fra Skjervøy og jeg kom fra TIL

Alf Pettersen var bror til Leif og kom fra Djupvik. Det samme gjorde Willy Johansen og Almar Leirbakk.

Sverre Sivertsen skriver blant annet i sin rapport til Norges Fotballforbund: Ståplasser, langsiden=nærmest ubegrenset.

Fotballkretsen gjennomførte en inspeksjon av banen i 1965. Jeg mener de var ganske milde i sin vurdering, for banen var virkelig i dårlig stand.

Etter at den første entusiasmen hadde lagt seg, ble det vanskelig. Spillere med større ambisjoner søkte seg bort, og lagets kvalitet svekket seg gradvis. Flere kamper ble spilt med bare 9 eller 10 spillere. Før 1968-sesongen var det over – Olderdalen Idrettsklubb måtte trekke laget fra seriespillet.

Alle spillere som forlot OIK i de årene fikk slike brev. Sverre levde og åndet for klubben og gjorde alt for å beholde dem. Fantastisk fyr!

Konrad Albrigtsen, som helt siden oppstarten i 1958 hadde gjort en solid innsats for friidretten, fortsatte sitt engasjement i ytterligere 2–3 år. I 1969 satte han imidlertid sluttstrek for sitt arbeid.

Det er utrolig imponerende å se hva disse ildsjelene fikk til de første ti årene i OIK. Deres engasjement og pågangsmot har hatt en varig innvirkning på lokalsamfunnet, og de har lagt et solid grunnlag for videre vekst og utvikling. Slike ungdommer har ikke bare bidratt til idrettslige prestasjoner, men har også vært viktige for å bygge samhold og stolthet i lokalmiljøet. Deres innsats og dedikasjon er et bevis på hvilken kraft det ligger i entusiasme og fellesskap, og de har vært viktige rollemodeller for kommende generasjoner. Takket være ildsjelene har OIK ikke bare hatt vekst på banen, men har også fått et sterkt fundament av frivillig arbeid, engasjement og samhørighet som fortsatt preger lokalsamfunnet den dag i dag.