Illustrasjon av Håkon Bergmo, Alta – tidligere sambygning og tekst av Alf Albrigtsen.
Alta/Trondheim, jan. 2024
Da Andre verdenskrig kom til Norge i 1940, giftet Alfred Albrigtsen (f 1898 – d 1983) og Amagna Hansen (kalt Magna f. 1911 – d. 1996) seg. Samtidig overtok de eiendommen Bergsjord av enke Ellen Marie Iversen (f. 1987 – d. 1965) som var søster til Magnas mor Petra Amanda Monsen (senere Hansen – Skogli) (f 1892 – d 1977) gift med Peder Matias Hansen (f. 1886 – d. 1945). Peder Matias Hansen hadde – ut fra datidens forhold – et større og velholdt fiskefartøy. Foreldrene til Alfred var Albrigt Henriksen (f. 1856 – d. 1907 i tyfus) og Marie Salamonsen (f. 1866 – d. 1941). Hun ble enke med 6 gutter fra 2 til 17 år. Ellen Marie Iversen – som var enke – ble boende hos oss, og det var bra, ikke minst for mor Magna og oss barna – Alf Erling f. 1942, Petra Marie f. 1946 og Lisbeth Olaug Jonette f. 1948. Reidar Johan f. 1950 døde kort tid etter fødsel av kikhoste. Som meget aktiv helårs fisker var far Alfred store deler av året på fiske utenfor Bjørnøya (fangst småhval), i Barentshavet (line-haling/stubbing), kysten av Troms og Finnmark og storsildfiske (drivgarn) på Vestlandet.
Kort om krigen i bygda – Under krigen ble hele Finnmark brent ned og i Nord – Troms gjennomførte tyskerne punkt brenning. Vårt gamle tømmerhus med fjøsgamme og flere andre hus i kommunen ble spart. Innenfor Russeelva ved hovedvei E6 etablerte tyskerne en liten leir for russiske fanger. Mor Magna og en sambygning «smuglet» mat til fangene som bl.a. fiskesuppe, litt kjøtt og poteter. Kommandanten for leiren var ganske human og tillot dette. Henry Rismo med familie – som nektet å evakuere, og vår familie ble evakuert med et fiskefartøy sammen med noen sauer til Hemmestad i Kvæfjord kommune. Nord – Troms generelt og Lyngenfjorden spesielt med kommunene Lyngen, Storfjord og Kåfjord var meget viktig for tyskerne – kalt Lyngenlinjen. To yngre brødre av mor Magna (Hans og Johan) deltok i motstandsbevegelsen og rømte etter hvert til Sverige.
Etniske slektslinjer og språk – På farssiden har vi kvenske slekts aner og på mor siden noe sjøsamisk blod. Alfred og Magna hadde 3 – 4 års skolegang og selv om Ellen Marie (Dadda) var analfabet var hun en klok person og interessert i samfunns- og boklig lærdom. Under oppveksten etter krigen gikk dagligtale i familien både på norsk, samisk og finsk/kvensk, noe avhengig av hvem som kom på besøk. Vi barn lærte imidlertid hverken samisk eller finsk/kvensk.
Eiendommen som grenset fra sjø i Lyngenfjorden til fjell (ca. 1100 m høyde) besto av et lite 1 1/2 etg. tømmerhus på 21 m2 med torvtak, jordkjeller og bislag, jordgamme til fjøs og enkle høyløer ved gamme og ved fjæra. I fjæra var det var det båtstø av steinmur uten tak til naust og en liten ett roms trebåt. Det var ikke mulig å bruke hverken hest eller maskiner da dyrkbar mark var begrenset og bratt. All drift av småbruket var basert på håndkraft, også med forsyning av vann fra elv til husholdning generelt og til husdyr. Både før, under og ganske lenge etter krigen (med bl.a. rasjonering) var mye av matforrådet basert på naturalhusholdning. Arbeid med tilførsel av vann, oppvarming, tilbereding av mat, lys og matforråd var naturlig oppdelt i årlige sesonger.
Sikkajåkk Kraftverk, som ble etablert i Rotsund, hadde produksjonsstart 1950. Dette var en milepel for kommunen og for bygda Bergan. Før strømmen kom ble det brukt stearin, olje – og petromaks lamper som lyskilde. Fjøs med høylade (oppbevaring av høy) ble etablert noe før nytt Husbankhus ble oppført i 1953 med flaggstang og innlagt strøm. Det gamle tømmerhuset ble fra midten av 1960 årene tatt i bruk som fjøs med høylade. Småbruket med dyrehold ble drevet til litt ut i 1970 årene før denne driften ble avviklet. Det hører også med at en tid etter krigen hadde bruket – i tillegg til sauer og kyr – også høns og oksekalver.
Noen kommentarer til illustrasjonene i bildet:
Da far Alfred i utgangspunktet var en meget aktiv helårs fisker, falt mye av det daglige arbeidet på småbruket på mor Magna, Ellen Marie (kalt Dadda), og etter hvert på barna Alf, Petra Marie (kalt Søsse) og Lisbeth. Skissen på bildet illustrerer i grove trekk aktivitetene gjennom året.
Våren – Ut på våren var det betydelig aktivitet knyttet til klipping av sauer, merking av lam og å få disse ut på beite. I tillegg måtte vi – før kunstgjødsel ble vanlig – få gjødslet jorda og potetland med frau fra kyr, kalver og sauer. Opparbeiding av potetland ble gjort med håndmakt ved huset, ved fjæra og ved skogen mot Russeelva, samt setting av poteter (spiret i mørkt og kjølig rom/kjeller). Jevnlig hypping av potetland før opptak ut på høsten. Etter hvert som snøen forsvant ble det felt ved som older, bjørk, selje og rogn/skav. Veden lå til høsten med greiner og lauv.
Fiskeri og bruk av Lyngenfjorden – Fiske i fjorden var en meget viktig matkilde og ga også inntekter til befolkningen langs fjorden ved bl.a. produksjon av tørrfisk, saltfisk, guano (tørket bifangst som for eksempel hoder), mv. for salg til bl.a. Johs. Giæver, Havnnes. Vi barna var ikke gamle når vi rodde ut på fjorden til reketrålere og fikk småfisk og utkast som vi tørket og solgte som guano. Fisket i fjorden foregikk mye med dorg, jukse, snik, line og med ulike garntyper etter sild, torsk, brosme, sei og uer, blant annet. De beste fiskeområdene var i nærområdet (mellom Bergan og Nordmandvik) og på sørsiden fra Årøyholmen via Strupen til Reindalen, Vakkas, Indre Gamvik, Jevvas, Gamvik – bukta og til Ytra Gamvik. Om sommeren «bodde» vi barna nærmest i fjæra fra vi var 5-6 år i område Bergan – Skarelva/Sedigenta. På fisketurene var vår Dadda ofte med som mannskap og rodde. I barn – og ungdomstiden ble også sjøpattedyr som niser og springer skutt om sommeren og inngikk som del av kostholdet, i tillegg noe hvalkjøtt (ofte litt harskt) som vi fikk fra Tromsø.
Sommer – medio juni til medio august var en spesielt aktiv periode for både foreldre og barn med setting av poteter, forberedelse og gjennomføring av slåttonna og ulike fiskerier i fjorden. Far hadde ansvaret for rigging av hesjer med staur og tau/streng og innimellom noe slåing av gress. Som meget ung gutt måtte jeg veive slipestein og fra 9 – 10 års alder også trene meg opp som slåttekar. Som 11 åring skadet jeg venstre kneskål med ljå og lå 3 uker på sykehjemmet på Storslett. Det var på nippet til at jeg fikk stivfot (hele foten stivnet) og har fortsatt arr i kneet etter hendelsen.
Når høyet ble tørt, ble det transportert på ryggen til høylade for vinterlagring. Så ble hesjestolper og tau rigget ned for bruk året etter. Sommer og tidlig høst var en fin periode for oss barna med bading i sjøen, samling av flintstein og glimmer på bl.a. Bergenesset og fisking med og uten trebåten. Fisking fra land forgikk først med stanger av bjørk og selje og seinere med stang av bambus. Vi fanget «kjilkor» (yngel av torsk og sei), «akkabiddo» og andre større fiskearter. Årøyholmen var spennende med fisking og undersøkelse av tyskerbunkere.
Sensommer og høst – samling av ved hugget om våren og året før og felling av ved for neste år. Da far sparte på bjørk i nærområdet for å ha lettere tilgang når han ble eldre, måtte vi ganske langt opp i skogen/fjellet i meget bratt lende for felling av spesielt bjørk. Bjørk, selje, rogn og older ble tatt ned til hovedvei E6 med håndmakt. Redskaper som ble brukt var håndsag, slipestein, heine og øks.
Opptak av poteter, sortering og bæring på ryggen med striesekker til potetkjeller for vinterlagring. Vi dyrket også gulrøtter, neper, kålrabi og kålrot som ble forvellet og lagret på glasskrukker.
Sanking og foredling av ulike typer bær (blåbær, tyttebær, multer og bringebær) for vinteren var meget viktig del av naturalhusholdet. I dette arbeidet deltok mor, Dadda og vi barna. De beste områdene for blåbær var Fjellmyra (ved tre-grensen) og for multebær noe nedenfor tregrensen.
Sau og lam som var utsatt på fritt beite om våren – normalt innenfor et område mellom Sedigent Sokken og Bollanvarri/Kjolpi – ble samlet ut på høsten. Dette var krevende både for de eldre og for ungene. Jeg kjenner ennå «blodsmak i munnen» etter løping over lange avstander i ulent terreng.
Slakting av sau og de første årene etter krigen også oksekalver – som ble utført med kniv og øks – var det spesielt for oss barna en spennende tid på året. Det meste på dyra ble benyttet – som kjøtt, skinn, ull og tarmer (unntatt tarmsekk) – og foredlet som kjelost, blodpølser, blodpannekaker, ullklær, m.m. Etter krigen og fram til midten av 1950 åra hadde vi på Julaften (på kvelden) det vi kalte for sluring og risengrynsgrøt (tidligere på dagen) som julemat. Oppskrifta på sluring var kraft fra kokt sauebein blandet til en masse med smuldret tørrbrød, sauekjøtt, sirup og i tillegg melk som drikke. Etter krigen hadde vi en tid også noen høner som inngikk i kostholdet – egg og hønsefrikassé.
Om vinteren deltok vi barna fra 4-5 års alderen aktivt i drift av småbruket. I tillegg begynte jeg tidlig med snarefangst av ryper, harer og snøtitinger og fangst av røyskatt med feller (flatstein og pinne med åte) i deler av året. Fangstene ble «solgt» til Hans Persa – landhandel. Mor og dadda brukte – særlig i den mørke årstid – alle ledige stunder til husflidaktiviteter som produksjon av garn (karring, spinning, strikking) av ull, sying av klær og reparasjoner. De første årene etter krigen sydde de skaller/kommager som ble brukt om vinteren med sennagress som isolasjon.
Selv om vi barna forlot barndomshjemmet tidlig (arbeid, skoler, mv.) deltok vi ofte i slåttonna (etter gamle måten) og i andre aktiviteter som samling av ved, poteter, bær, m.m. til mor og far sluttet med husdyr i begynnelsen av 1970 årene. Etter et langt og hardt liv som aktiv fisker trappet far ned ut mot 1970, men deltok likevel i enkelte sesongfiskerier på kysten av Troms og Finnmark. Han brakk lårhalsen i 1970 årene kunne derfor ikke delta aktivt med for mye fysisk påkjenning. Etter ca. 1970 med avvikling av dyrking av bl.a. jorda endret dagliglivet seg noe gradvis i Bergan, men det er en annen historie ………
Olderdalen, bygda vår 