Hvem er kvenene?

Av Einar Niemi

Ottar nr. 1 – 2008

Til tross for at kvenene har utgjort en folkegruppe i Norge i mange generasjoner, stilles det stadig spørsmål om hvem de er. Blant folk flest finnes det også ulike forestillinger om opphav og identitet. For eksempel har det vært en seiglivet oppfatning at kvenene er en «blanding» av samer og finlendere eller en «blanding» av samer og nordmenn. Selv om en naturligvis kan finne mange tilfeller der kvener nettopp har en sammensatt bakgrunn, kan ikke slike forestillinger anses som allment dekkende for hvem kvenene er. Til det er realitetene for kompliserte, og dette blir også et for enkelt bilde sett i forhold til moderne teori om etnisitet. For kvenene framstår i dag som ei egen etnisk gruppe og har også status som egen folkegruppe.

Etnisitet

«Etnisk gruppe» er et begrep som er utviklet av samfunnsforskere, især etter andre verdenskrig. Egentlig betyr uttrykket ganske enkelt folkegruppe (av gresk «ethnos»). Tidligere oppfatninger la mest vekt på folkegrupper som bestandige størrelser, på trekk som ble oppfattet som opprinnelige og med dype historiske røtter. I nyere forskning har det dynamiske blitt sterkere vektlagt, altså endringer og variasjoner. Likeså har det blitt lagt vekt på det relasjonelle, at særdrag og identitet til en folkegruppe. Formes under kontakt og samhandling med andre grupper. På denne måten framstår etniske grupper i vel så stor grad som noe som er skapt og som er under endring – og ikke som noe som er født en gang og som siden er «frosset fast». Etnisitet blir på denne måten noe man faktisk kan tilegne seg, både gjennom sosialisering og gjennom egne valg. Men kan altså for eksempel bli kven eller same. Men samtidig er det klart at forestillingene om det opprinnelige står sterkt i mange folkegrupper, noe vi har sett en rekke utslag av også de siste 10–20 år, der slike «essensialistiske» strømninger også har vært koblet til voldelige konflikter, som på Balkan, i Afganistan, Irak og i flere afrikanske stater.

Kvenene er altså en etnisk gruppe som er blitt til gjennom prosesser over lang tid og under skiftende forhold. Den moderne organiseringen av kvenene som etnisk gruppe, med minoritets- status, er imidlertid ganske ny. Først i 1987 ble Norske kveners forbund stiftet (jf. Egil Sundelins artikkel.)

Ett av uttrykkene for den fortsatt rådende uklarheten om hvem kvenene er, er den stadig tilbakevendende folkelige debatten om selve kven- betegnelsen. Den siste debatten var i lokalmedia høsten 2007 i Varanger og hadde utgangspunkt i navnsettingen av et nytt museum i Vadsø som er blitt presentert som «kvenmuseum». I en lang rekke leserinnlegg i lokalavisa ble det argumentert for og imot bruken av «kven» i navnet på museet. Debatten viser at den etniske dimensjonen stadig vekker sterke følelser og at den er av betydning i folks identitetsskaping. Men hva er det med «kven» som vekker slik debatt?

Kven-begrepet og historien

Ordet kven som folkegruppenavn er nedfelt alt i den aller første skriftlige kilden vi har om Norge og nordmennene og nabofolkene, nemlig i den nordnorske høvdingen Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Han var i følge ham selv den nordmann som bodde lengst nord, og historien sin fortalte han ved hoffet til kong Alfred av England der den ble nedtegnet og dermed tatt vare på for ettertiden. På basis av Ottars beretning sammenholdt med andre middel- alderkilder har en kunnet konstatere at kvenenes basisområde var de indre områdene av Bottenviken, men at de drev en økonomisk virksomhet over store deler av Nordkalotten. Kvenene var tidvis en samarbeidspartner med nordmennene i konflikter med andre folkegrupper, som karelerne lenger øst, og tidvis en konkurrent om natur- ressursene og ikke minst handelen med og skattleggingen av samene. Den kvenske middelaldersamfunnet ble brutt ned av den karelske ekspansjonen, støttet av handelsstaten Novgorod, fulgt av den svenske statsekspansjonen gjennom senmiddelalderen som medførte at kvenene ble svenske undersåtter.

Middelalderens kvener stammet utvilsomt fra ulike finskkulturelle folke- grupper som hadde slått seg ned ved Bottenviken. Ordet kan ha sammenheng med det finske folkegruppenavnet «kainu». En annen teori er at ordet er avledet av en nordnorsk form, «kvein» eller «kven», av det gammelnorske ordet «hvein», «hvain» i urnordisk, som betyr fuktig lavtliggende mark eller grasmark. Dette utledes da slik at ordet er beskrivende for det området der kvenene holdt til, og i så fall passer det godt på kystområdene ved Bottenviken. Betegnelsen Kvenland ble ofte brukt om dette området, men etter hvert utvidet til deler av Lappmarkene der kvener slo seg ned.

I det norske (og danske) kildematerialet finner vi kvenbegrepet gjennom hele middelalderen og tidlig ny tid, som betegnelse på folk med finskkulturell bakgrunn på Nordkalotten. Det dreide seg for eksempel om birkarlene, som i hovedsak var storbønder ved Bottenviken som den svenske staten brukte i sin forvalting av Lappmarkene og som ble lønnet i form av privilegier. De birkarler som besøkte de såkalte «lappmarkedene» ved de nordnorske fjordbotnene ble således omtalt som kvener. Olaus Magnus forteller i sitt store verk om de nordiske folkene (1560) om kvenenes handelsferder til Norge hvor de søkte «et trofast vennskap med nordmennene». Vi finner også en og annen «kven» bosatt i norske fiskevær alt i de første skattemanntall på 1500- tallet.

Imidlertid fant det ikke sted noen omfattende kvensk bosetting i Nord- Norge før i første halvdel av 1700-tallet da kvener slo seg ned en rekke steder, fra Ofoten i sør til Tanadalen i øst, med forholdsvis stor konsentrasjon i Lyngen og Alta, men delvis også på steder som Porsanger, Karasjok og Polmak/Bonakas. Kvenene kom naturligvis ikke til noe folketomt område. I denne fasen kom de særlig i kontakt med samene, og i stor grad måtte de tilpasse seg samisk kultur og rettsoppfatning, selv om her også er eksempler på konflikt om bruken av naturressursene. Ett utslag av dette møtet, især i innlandet, var at kvenene flere steder raskt ble integrert i den samiske befolkningen og at de her i løpet av forholdsvis kort tid skiftet etnisitet – de ble samer. Ett konkret utslag av dette har vi fortsatt i dag i form av at mange samer for eksempel i Indre Finnmark er bærere av finske slektsnavn, navn som ikke sjelden opprinnelig var gårds- eller stedsnavn.

Denne første bosettingsbølgen kan ses på som en utløper av den finske bonde- kolonisasjonen av Lappmarkene, som siden 1500-tallet hadde beveget seg lenger og lenger fra kystområdene ved Bottenviken. Tidlig på 1700-tallet bidro den store nordiske krig og krigshandlinger i Finland til at flyttingen tiltok og ble utvidet til norske innlands- strøk og fjordbotner. Fortsatt ble «kven» og «Kvenland» brukt i offentlige norske (og danske) beretninger, og nå får vi også klare definisjoner av hvem kvenene var. Delvis ble det vist til geografisk opprinnelse, som til «Stor-Finland», delvis til språk, som «det finlandske tungemål», og delvis til materiell kultur, som byggeskikken med røykstuer og så videre.

Fra om lag 1830 til om lag 1890 kan man tale om den andre fasen av finsk innvandring til Nord-Norge, en fase med preg av massevandring der særlig det nå ekspansive arbeidsmarkedet i Nord- Norge utgjorde viktig tiltrekningskraft. Også mulighetene til å dra videre til Amerika via de nordnorske havnene bidro til flyttestrømmen ut mot havet i nord. Etter om lag 1890 ble innvandringen sterkt redusert, for nærmest å opphøre etter århundreskiftet. Årsakene er delvis omlegging og ekspansjon i næringslivet i opprinnelses-områdene, delvis et strammere norsk arbeidsmarked og delvis bedre muligheter til utvandring til Amerika og andre oversjøiske områder over finske havner.

Fortsatt var «kvener» den vanlige og også offentlige betegnelsen, selv om «finner» en sjelden gang forekom for eksempel i forbindelse med folketellinger. «Kvener» ble for øvrig brukt i den offentlige statistikken fram til 1930- folketellingen også om skogfinnene på Østlandet som i hovedsak hadde bakgrunn i innvandring på 1600-tallet.

I siste del av 1800-tallet var den kvenske bosettingen i Nord-Norge blitt betydelig. I følge folketellingen av 1875 utgjorde kvenene om lag en fjerdedel av befolkningen i Finnmark og knapt en tiendedel av befolkningen i Troms. I flere lokalsamfunn var 30–50 % av befolkningen kvener, mens de i Vadsø på det meste faktisk utgjorde rundt 60 prosent – så ble da også byen kalt «kvenenes hovedstad i Norge».

Inngruppe- og utgruppebetegnelse

Kvenene var naturligvis vel kjent med kvennavnet. Men etter alt å dømme brukte de den i svært liten grad selv. Den var således først og fremst en utgruppebetegnelse, altså et ord som andre enn gruppa selv hadde konstruert og tatt i bruk. Men, hadde kvenene på den tid innvandringen til og bosettingen i Nord-Norge fant sted sitt eget felles inngruppenavn? Mye tyder på at de ikke hadde det. Etter hvert som Finland utviklet en nasjonal bevissthet i andre halvdel av 1800-tallet, var det nok mange som brukte «finlender», «suomalainen». I beretninger fra norske forskere og tjenestemenn på 1700- og 1800-tallet, der folkegruppebetegnelser blir drøftet, forekommer også suomer om kvenene, med påvisning av språkhistorisk slektskap med «samer». Imidlertid synes det klart at kvenene også hadde ulike andre betegnelser på seg selv. For det første kunne de bruke benevnelser som viste til særdrag ved næringsutøvelsen, som lantalaiset, som peker på at de var landbruksfolk, selv om ordet kunne bli brukt litt nedsettende av andre – de var «møkk- spredere». For det andre viste egen- betegnelsen ofte til det område som de opprinnelig kom fra, som kainulaiset (fra Kainu), savolaiset (fra Savolax), karjalaiset (fra Karelen), og så videre. Og for det tredje kunne inngruppe-betegnelsen etter hvert vise til det stedet der de slo seg ned, som pyssijokilaiset (fra Børselv), annijokilaiset (fra Annijoki/Vestre Jakobselv), kallijokilaiset (fra Skallelv), og så videre.

Det ble etter hvert klart at i lokalsamfunnet kunne kvenene føle seg stigmatisert på grunn av navnet og at det kunne bli brukt nedsettende, slik tilfellet også ellers ofte er i møte mellom minoritet og majoritet, «innsiders» og «outsiders». «Kvenfaen» og «rekerkven» var langt fra sjeldne uttrykk. Slik stigmatisering blir i noen grad utviklet til stereotypier og fordommer, med forestillinger om negative trekk allment om en «folkekarakter». Når en diskriminerende minoritetspolitikk kommer i tillegg, får slike fordommer en ekstra negativ dimensjon.

På den ene siden ble kvenene betraktet som arbeidsomme og dyktige i næring og yrker – og renslige, der badstu- kulturen ble framhevet. På den andre siden mangler det ikke på beskrivelser av negative karaktertrekk: Kvenene var listige og slu, de hadde lett for å trekke kniven, og med «den seksuelle moral regnes det ikke saa nøie, den er snarere slap», som det heter i et norsk standardverk fra like etter 1900. Det var således ikke uten grunn at mange kvener ikke følte seg vel ved kvennavnet. Men, hvilket navn skulle en nå egentlig velge dersom det var behov for en felles folkegruppebetegnelse, et omforent etnonym?

Skaping av kvenene?

Myndighetene og offentligheten valgte altså kvenbetegnelsen, basert på lang tids bruk og historisk forankring. Og forvaltningen hadde behov for én kategori av hensyn til orden, oversikt og system. Det ble da også klart at de nærmeste alternativene var problematiske.

Begrepene «finne» og «finn» kunne skape uklarhet i forhold til den samiske folkegruppa. «Finner» var jo lenge det vanlige folkelige og offisielle norske navnet på samene, i tillegg til «lapper», en benevnelse som særlig var i bruk i Sverige og Finland. Det var først i mellomkrigstida at inngruppe- betegnelsen «samer» fikk offentlig gjennomslag, og det tok lang tid ennå før navnet kom i vanlig bruk.

Likeså ble «finlender» oppfattet som problematisk, især etter at innvandringen tok slutt og etter at Finland fikk sin nasjonalstatlige selvstendighet. Nå ble «finlender» mer og mer reservert for en person med statsborgerlig tilhørighet i Finland, enten personen bodde i landet eller oppholdt seg i utlandet.

Og endelig ble slike begreper problematisert som utslag av refleksjon omkring kulturelle og etniske prosesser, om etnifiseringen av kvenene. En betegnelse som «finskættet», som ble sterkt framhevet i den siste kven- debatten, blir i denne sammenhengen særlig problematisk da betegnelsen gjør slektskapsmessige og genetiske forhold til eksklusive kriterier, i kollisjon med både teori og virkelighet.

Etnisiteten framstår således både som redskap for politiske mål og som identitetsskapende faktor, i tillegg til at multikulturalistisk ideologi gjør den til en verdi i seg selv. Utgangspunktet for argumentasjonen i favør av kvennavnet er at det i de kvenske bosettingene over tid – i møtet mellom det finske, det norske og det samiske – har utviklet seg en særegen kultur, som ikke lenger kan kalles finsk, men heller ikke samisk eller norsk. Når så den bevisste etnifiseringen kommer i tillegg, blir behovet for en samlende kategori påtrengende. Under den moderne kvenske mobiliseringen har da kvenenes egen organisasjon valgt å bruke kvennavnet, nettopp på basis av argumentasjonen om en historisk utvikling av en særkultur og en etnisk gruppe (jf. Sundelins artikkel). Artiklene i dette Ottar-heftet dreier seg i stor grad nettopp om dette. Kvenenes egen landsorganisasjon har altså selv valgt å ta dette gamle utgruppenavnet tilbake og så å si rehabilitere det, slik som flere andre etniske grupper har gjort det med tilsvarende navn, som for eksempel en taterorganisasjon.

På denne måten har kvenene blitt skapt, gjennom de historiske prosesser med kulturmøter og gjennom bevisst etnopolitisk arbeid i vår egen tid.

Minoritetspolitikk

Norge framstår i dag som et multi- kulturelt samfunn, noe som betyr at myndighetene erkjenner at innbyggerne representerer mange ulike kulturer og etniske grupper og at det er et politisk mål å bevare og videreutvikle dette mangfoldet. Men slik har det langt fra alltid vært. Faktisk er dette historisk sett en ny politikk her i landet, påvirket av internasjonale strømninger og ikke minst av gjennombruddet for ny samepolitikk på 1980-tallet, i kjølvannet av striden rundt utbyggingen av Alta- Kautokeinovassdraget.

Kvenene og samene har alltid fått en særlig minoritetspolitisk opp- merksomhet. Det skyldes at de ble oppfattet som «fremmede», for eksempel med et «fremmed» språk, og at myndighetene anså begge gruppers kjerneområde som «utsatte» grenseområder. Skissemessig kan man operere med tre historiske faser i minoritets-politikken.

Den første fasen er tidsrommet fram til midten av 1800-tallet. I tidsrommet ble grensene gått opp på Nordkalotten, grensen mellom Norge og Sverige i 1751 og mellom Norge og Russland i 1826. Dette var ei tid med en rettstenkning som var i favør av kollektive, nedarvende rettigheter, som kom samene og lokalsamfunnene til gode. Og det var ei tid da også næringsideologi kom både samene og kvenene i møte, der ble det tenkt at de ulike etniske gruppene hadde hver sine rettmessige og spesialiserte næringsnisjer, for eksempel samene med reindriften og kvenene med landbruket. Det er mot en slik bakgrunn man må forstå denne fasens mange skildringer av kvenene som nyttige og flittige norske undersåtter.

Den andre fasen er fra midten av 1800- tallet til om lag andre verdenskrig. Minoritetspolitikken ble nå totalt annerledes. Denne fasen er nemlig assimilasjonspolitikkens glanstid, der målsettingen kommer klart til uttrykk i den mer eller mindre offisielle betegnelsen på politikken, nemlig fornorskningspolitikk. Målet var innlemmelse av minoritetene på storsamfunnets premisser, det vil si en fullstendig overgang fra minoritetskultur til majoritetskultur.

Assimilasjonspolitikk var vanlig på denne tida også internasjonalt, som et utslag av nasjonalismen og tanken om den homogene moderne nasjonalstaten der felles språk og kultur var ansett som det nødvendige limet. Fornorsknings- politikken overfor kvener og samer ble nært koblet til utenrikspolitikken i nordområdet ved at rask assimilasjon ble ansett som et prioritert grense- sikringstiltak. Etter 1809, da Finland ble et russisk storhertugdømme, ble forestillingene om «den russiske fare» skjerpet, ved at finnene nå ble betraktet som en slags russere og kvenene som potensielle russiske femtekolonner på norsk jord. Mot slutten av 1800-tallet og især i mellomkrigstida, med bakgrunn i de finske nasjonalistiske bevegelsenes interesse for kvenene, ble dertil «den finske fare» utviklet som et eget trusselbilde.

Imidlertid fantes det opposisjonelle røster mot den strenge assimilasjons- politikken, særlig mot politikken overfor samene der det ble argumentert med at de burde innrømmes urfolksstatus. Kvenene på sin side hadde få talsmenn. Kategorien «innvandrere» ble stadig mer vanlig om dem: De hadde frivillig innvandret, og var de ikke fornøyd med deres nye hjemland, kunne de bare dra tilbake der de kom fra, eller dra videre, for eksempel til Amerika. Tross denne distinksjonen i status mellom samene og kvenene, ble langt på vei politikken den samme overfor folkegruppene, men etter hvert med enkelte modifikasjoner overfor samene i kirke- og skolepolitikken. For øvrig ble ikke alltid de strenge fornorskningsinstruksene i praksis etterlevd i lokalsamfunnet. Både samisk og kvensk språk overlevde da også fornorskningspolitikken. Men mye personlig fornedrelse og underkjennelse av egenverd fulgte definitivt i politikkens kjølvann.

Den tredje fasen er tida etter andre verdenskrig. Alt tidlig i gjenreisningstida begynte det å gjøre seg gjeldende tanker om en ny samepolitikk. Urfolksargumentet ble igjen vektlagt, samtidig som internasjonale reaksjoner mot rasediskriminering ble fanget opp også her i landet, ikke minst via organ som FN og ILO. Ett av uttrykkene for viljen til en ny samepolitikk var den regjeringsoppnevnte Samekomiteen i 1956 som i sin innstilling i 1959 foreslo en rekke radikale tiltak. Alt tyder på at regjeringen og Stortinget var villig til følge opp. Men når utfallet kun ble enkelte ad hoc-tiltak og ikke et samlet oppgjør med fornorskningspolitikken på 1960-tallet, skyldtes det motstand nordpå, også i deler av det samiske kjerneområdet, ikke minst motstand i lokallag av det regjeringsbærende partiet.

Om kvenene var det nærmest taushet i gjenreisningstida. Mye tyder på at forestillingene om «den finske fare» fortsatt fantes i militære og forsvars- politiske kretser. Dessuten kan det synes som om myndighetene var av den oppfatning at her ikke fantes rom for ivaretakelse av flere enn én etnisk minoritet og at samene utgjorde et uomgjengelig unntak. Mot slutten av 1960-tallet ble kvenene langsomt så å si gjenoppdaget, av finske språkforskere på jakt etter arkaiske kulturtrekk, og av enkelte norske journalister og forfattere, med Hans Kr. Eriksen i spissen. Ut over på 1970-tallet fattet også norske studenter og forskere etter hvert interesse for kvensk historie, språk og kultur. Men det var altså først i 1987 at kvenene organiserte seg og utviklet et etnopolitisk program.

Fra innvandrere til nasjonal minoritet

Ennå ved begynnelsen av 1990-tallet var formelt kvenenes minoritetsstatus uendret fra fornorskningspolitikkens dager. Norske myndigheter hadde nemlig ingen annen kategori om dem enn «innvandrere», eller «opprinnelige innvandrere». Et interessant uttrykk for dette er et utsagn som en politisk rådgiver for regjeringen kom med på et seminar i Tromsø i 1994, som svar på spørsmålet om kvenene virkelig fortsatt kunne betraktes som innvandrere. Svaret hans var at han ikke kunne bry seg om kvenene hadde innvandret på 1900-tallet eller 1600-tallet – de var innvandrere fordi det hadde regjeringen bestemt! Utsagnet viser med all tydelighet at kategorisering av folkegrupper ofte innebærer politiske føringer.

Men alt året etter, i 1995, kom omslaget, som resultat av Europarådets vedtak av rammekonvensjonen for beskyttelse av «nasjonale minoriteter». Norge ratifiserte konvensjonen i 1999, og dermed hadde kvenene oppnådd en helt ny minoritetsstatus, med folkerettslig forankring. Kvenene sammen med jødene, sigøynerne (rom), skogfinnene og taterne (romani/de reisende) ble definert som nasjonale minoriteter. Norge ratifiserte også Europarådets konvensjon om regionale språk og minoritetsspråk, alt samme år som konvensjonen ble vedtatt, i 1992.

I henhold til konvensjonen fikk kvensk status som et såkalt «Part II»- språk, definert som i «spredt bruk», i motsetning til samisk som ble definert som et «Part-III»-språk,» opplagt forankret i et tradisjonelt territorium og mer klar status. Imidlertid kom en viktig kulturell anerkjennelse nasjonalt i form av regjeringens vedtak i 2005 om at kvensk var et eget språk og ikke en dialekt av finsk, et vedtak som bidro mye til den siste kvendebatten. En rekke kvenske tiltak har de siste åra blitt iverksatt mer eller mindre som utslag av disse europarådskonvensjonene, som Kvensk institutt i Børselv, et eget kvensk språkråd og språkting, undervisning i kvensk ved Universitetet i Tromsø, og så videre. (jf. Søderholms artikkel).

Minoritetsanerkjennelsen av kvenene er altså nå kommet. Imidlertid er her mange skjær i sjøen for den nyvunne status. På den ene siden er Norske kveners forbund utålmodig og mener norske tiltak er nølende og sparsommelige. Forbundet har delvis fått medhold i Europarådets ekspertkomité, som rapporterer om hvordan landene etterlever konvensjonsforpliktelsene. På den andre siden føler mange i lokalsamfunnene en fremmedgjøring i forhold til både kven-navnet og til etnifiseringen og minoritetspolitikken. Kanskje dreier det seg i noen grad om gamle sår som man håpet hadde grodd, der alt det nye bidrar til å rippe opp i ei fortid man helst vil ha glemt.

Litteratur:

Eriksen, Knut Einar & Einar Niemi: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940. Oslo-Bergen-Tromsø, Universitetsforlaget 1981.

Lindgren, Anna-Riitta m.fl. (red.):

Kvener og skogfinner i fortid og nåtid.

Tromsø, Speculum boreale. Skriftserie fra Institutt for historie, Universitetet i Tromsø, nr 9, 2007.

Mellem, Reidun (red.): Innsyn i kvensk historie, språk og kultur. Hansnes, Norske kveners forbund/Ruijan Kveeniliitto 2003.

Niemi, Einar: Kvenene – innvandring og kulturmøte, i Ola Alsvik (red.), Kulturmøter. Lokalsamfunnet, lokalhistorien og møtet med det fremmede. Oslo, Norsk lokalhistorisk institutt 2004.

Niemi, Einar: National Minorities and Minority Policy in Norway, i Sia S. Åkermark (ed.), International Obligations and National Debates: Minorities around the Baltic Sea. Mariehamn, The Åland Islands Peace Institute 2006.

Ryymin, Teemu: The Making of an Ethnic Minority: From Finns to Kvens, i Marko Lamberg (ed.), Ethnic Minorities in Northern and East Central European States and Communities, c. 1450–2000. Helsinki, East-West Books 2007.

Ryymin, Teemu & Elin Karikoski (red.): Kvensk forskning. Tromsø, Speculum boreale. Skriftserie fra Institutt for historie, Universitetet i Tromsø, nr 2, 2001.

Forfatteren:

Einar Niemi har vært lektor i gymnaset, fylkeskonservator i Finnmark, professor II i historie ved Universitetet i Tromsø, siden 1989 professor i full stilling. Hans forskningsområder har særlig vært regionshistorie og minoritets- og etnisitetshistorie. Blant hans bøker er Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940 (1981, sammen med Knut Einar Eriksen), Vadsøs historie (1983), Pomor (red. 1992), Partisanbygda. Kiberg – fiskeværet mellom øst og vest (red. 2008). E-post: Einar.Niemi@sv.uit.no