Jeg tenker fortsatt på Olderdalen med stor glede. Årene nordpå gav meg et nytt perspektiv på livet, noe som har fulgt meg siden. Kunsten å klare seg med mindre og være tilfreds med det man har. Det gir ro i tilværelsen. Det er ikke jaget etter det som skal komme, det er øyeblikket, her og nå, som teller. Jeg har ikke klart å etterleve det til fulle, men jeg prøver så godt jeg kan. Og det burde vi alle.
Som gammel dame kan jeg se tilbake på livet med stor glede. Kanskje idylliserer jeg tilværelsens letthet i nord? Dess lenger tid det har gått siden vi reiste derfra, dess mer glemmer jeg alt det vonde og vanskelige.
Jeg har glemt de lange, ensomme kveldene, Johans strevsomme vakter og de nattlige telefonoppringningene. Jeg har glemt hvor utrygg og urolig jeg følte meg. Borte er angsten for blodige misfall og strevsomme barnefødsler, min engstelse for barna og min lengsel etter Johan, som aldri kom hjem.
Jeg husker best alt det ukjente, rare, uventede og morsomme vi opplevde. Kanskje fordi jeg var ung og uerfaren, og fordi livet i Olderdalen bød meg så mye av sitt vesen både på godt og vondt?
Minnene om livet, folket og naturen i nord har blitt til «edelstenene» jeg driver og pusser på til stadighet.
Som legefrue fikk jeg et unikt perspektiv på helsevesenet. Jeg så både utfordringene og gleder med å være gift med en lege. Det var en hektisk hverdag med lange vakter, men samtidig var det utrolig givende å se partneren hjelpe andre mennesker og gjøre en forskjell i samfunnet. Det å være støttende, fleksibel og forståelsesfull, var viktig i vårt forhold, spesielt når arbeidet var så krevende. Sammen støtter vi hverandre, både på jobb og hjemme, og det skapte en sterk og solid base for oss begge.
Fritt etter fru Wirsching bok – Optimisme og harde tak.
Olderdalen, bygda vår 