Selv ønsker finnene å bevare sin egenart, sin identitet som folk. De setter sin ære i å bevare sine gamle tradisjoner på norsk jord, i sin egen kultur, i språk, i brukskunst og i klær. Vel å merke: tradisjoner fra sitt folks tid på norsk jord gjennom mer enn et tusen år. Deres tilværelse før den tid er en ukjent saga fordi den aldri ble skrevet. Derfor vet dette folk lite om sin fortid og det mangler helt historiske tradisjoner, bortsett fra levevis og enkle livsformer.
Det eldste skrift som omtaler finnene er forfattet av Tacitus i tiden mellom ca. 58—117 efter. Kristus. Han omtaler et primitivt folk i Germania som han kaller finni, et vilt og fattig folkeferd. De eid ikke våpen, de hadde ikke hester og heller ikke ordentlige boliger. De levde av gress, brukte skinn til klær og lå på jorden. Det eneste de hadde til å oppholde livet med var piler. Da de ikke hadde jern, laget de pilespisser av bein. På jakt gikk både menn og kvinner, begge gikk sammen og hver forlange sin del av bytte.
Kilde Skjervøy bygdebok side 44 -45. Skrevet av Maurits Fugelsøy
Olderdalen, bygda vår 