Kvensk språkutvikling.

Som cand.philol Bjørnar Seppola har skrevet. Her ser vi hvorfor utviklinga av kvensk språk gikk feil vei:
Av saksframlegget til Stortingets møte i juli 1936 går det fram at antallet barn som fikk opplæring på kvensk/finsk var gått sterkt tilbake, grunnet lærermangel etter at lærerutdanningen for kvensk/finsk ble stengt i 1904. Fram til da fikk likevel norske barn, med kvensk/finsk som morsmål, som hovedregel opplæring i å lese og skrive kvensk/finsk når det praktisk var mulig. 

Den 7. juli 1936 reviderte Stortinget skoleloven. Skolestatsråden hadde innstilt på at retten til å bruke kvensk/finsk i kristendomsopplæringa skulle videreføres, men Stortinget ville det annerledes og vedtok at all opplæring i finsk i norsk skole skulle opphøre.

Fra og med 1936 var de kvensk/finske skolebøkene ikke lengre tillatt i norsk skole. 

Antall personer som snakket kvensk/finsk i 1945 beregnes å ha vært 15 – 20 000 hvorav 1/4 hadde fått lese og skriveopplæring. 

Mange nålevende kvenske etterkommere husker kvensk/finsk miljø på 1950- og 1960-tallet. De voksne hadde finske bøker og holdt finske aviser. Samtalen mellom dem gikk på finsk, både når de snakket om nyheter fra avisen og om ting i hverdagen.

Våre foreldre og besteforeldre hadde lært å lese og skrive sitt morsmål på skolen i årene før krigen, men vi som var unge ikke fikk lære å lese og skrive finsk i tillegg til norsk. Vi kunne ikke lese, og ble stående utenfor. Vi gikk på en skole som var norsk på en annen måte enn den skolen som våre foreldre og besteforeldre hadde gått på.

Skolen før krigen hadde et nært forhold til sitt flerkulturelle lokalmiljø, mens skolen etter krigen ble en skole med sentral styring fra maktsentrene sørpå.» 

Fra et fb-innlegg fra 2017 av Marit Kvitberg Hjalmarsen.