Historien om Grete ei kvinne ved Kåfjorden

Av Astrid Berg

En del av barneflokken pyntet til fotografering sammen med mor, sommeren 1930. Fra venstre: Gunvor, Arvid, Sten, Ågot, og Ragna. Fotoeier: Astrid Berg.

Stelle dyr, oppdra unger, pleie gamle. Det var livsoppgaven til Grete Lindvall fra Olderdalen. Historien om henne er ikke spesiell, det fins tusenvis som ligner.

Men vi har valgt å fortelle om Grete, for å gi et gløtt av slitet, og av de allsidige ferdighetene småkårskvinner måtte ha for at familien skulle klare seg.

Familien

I 1889 ble hun født. Hun fikk navnet Grete Vilhelmsen, og hun vokste opp på Horsnes, nær Skibotn. I juni 1910, da hun var 21 år gammel, kom hun til Olderdalen. Hun var da nygift, og hennes mann var den 29 år gamle Karl Lindvall. Huset hun kom til besto av to rom og et kjøkken. Kjøkkenet lå i midten, og så var det et rom i hver ende. I den ene enden bodde svigerforeldrene, og i det andre bodde Karl og Grete. I stua sto veven og snart også vogga. Karl og Grete sov i stua. Etterhvert som ungene kom, fikk de sengeplasser på loftet. Sengene var binger som var spikret fast i veggen. Under seg hadde de en høybolster. Det var en grov sekk fylt med tørrhøy. Over seg hadde de feller. Fellene var flere saueskinn som var sydd sammen.

I kjøkkenet var det en svartovn, et bord og stoler til de voksne. Barn ble lært opp til å stå ved bordet. Det het seg at man står for en dårligere mann en maten.

Svigerforeldrene drev et lite småbruk. Men i 1912 døde svigermor, og småbruket ble da overtatt av de unge. Svigerfar kom på kår hos dem.

Gretes mann var fisker. Han reiste på Finnmarka og på Lofoten, noe som betyr at han stort sett var hjemmefra fra tidlig på nyåret til ut mot midtsommer. Så arbeidet med småbruket var hustruens plikt.

Fra 1911 til 1936 fødte hun 11 barn, hvilket vil si at hun i gjennomsnitt fødte annethvert år. Selv ikke her skilte hun seg nevneverdig ut fra sine sambygninger. Store barneflokker var ikke bare uunngåelig, det var også med på å trygge familiens økonomiske situasjon. Så langt de tørre fakta.

Gjennom samtaler med Gretes to eldste døtre, Anna og Vally, har jeg forsøkt å skildre hverdagen til denne familien her ved Kåfjorden.

Arbeid i fjøset

Da småbruket kom på unges hender, var Grete 23 år. Hun hadde er datter på ett år, og hun fikk ansvaret for sin svigerfar. Ved siden av dette hadde hun småbruket. I fjøset stod det tre kyr, en hest og noen sauer. Hun hadde innlagt vann i fjøset, og det kom godt med, for det var fjøsstell tre ganger om dagen. Ved siden av tørrhøy fikk dyra «sørpe», som hun kokte av høy og vann. Tare samlet hun og brukte som tilleggsfór. Når hun skulle måke i fjøset, kom det godt med at hun var ung og sterk, for møkker-luka satt et godt stykke oppe på veggen.

Sauene klipte hun to ganger i året, ellers var det heldigvis ikke så mye bry med dem. Men selv med det beste stell hendte det seg jo at noen dyr ble syke, og det å miste et dyr kunne bety økonomisk ruin for familien. Heldigvis fantes det koner i bygda som visste råd for de vanligste sjukdommene hos dyra. Og de stilte opp for hverandre, leste og laga vann, og i de fleste tilfeller gikk det heldigvis bra. Grete hadde et spesielt lag med jurbetennelser, så hun ble tilkalt når slikt var på gang i andres fjøs. Man var avhengige av hverandre, og visste om det, derfor var det ikke vanskelig å be om hjelp heller.

Barseltid

De gangene Grete måtte til sengs med barnefødsler, var hun også avhengig av hjelp fra nabokoner. De ble kalt «krafsar- kjerringer», de konene som var fødselshjelpere. Og til dette arbeidet må man anta at kun de beste ble valgt, for det var langt til Lyngseidet der legen holdt til, og mange ganger kunne det se riktig ille ut for både mor og barn. «Krafsar- kjerringene» kunne nok mer enn sitt Fadervår, og mang en mann kunne nok takke «krafsar-kjerringa» for at han fikk beholde både unge og kjerring.

Tidlig på 1920-tallet kom det imidlertid en jordmor på denne sida av fjorden. Det var Anna Nilsen som slo seg ned i Djupvik. En kan regne med at hun ikke hadde noen enkel arbeidsoppgave i et så stort distrikt med dårlige kommunikasjoner og mange barnefødsler.

Når en ny verdensborger hadde sett dagens lys, kom nabo-konene på barsel-besøk. Barselkvinnene så fram til dette, for de besøkende hadde med seg barsel-grøt. Grøten var lagt i spann lag på lag med sukker og kanel mellom lagene. På toppen var det rikelig med smør. Det var ofte nok grøt til en god smak for både store og små. Det var imidlertid mye som skulle organiseres før selve fødselen. Barselkvinna skulle ikke spise potet, så i god tid før fødselen måtte hun til med flatbrødbaking. Slett ikke alle var så heldige at de kunne få «ei pie»til å komme i huset mens de selv var sengeliggende, og da fikk man avtale med en nabo om å ta melkinga, og så lite på at ungene greide resten.

Barnas bidrag til husholdet.

Grete var så heldig at hennes to eldste var jenter, og tidlig lærte de ansvar for småsøsken og husstell. Ja, i det hele tatt var det viktig at barna tidlig fikk lære at mennesket realiserer seg gjennom arbeidet, og at det lekende barnet er unyttig i den store sammenhengen. Allerede i førskolealderen hadde jentene ansvar for kopp- vasken. Og fort fikk de erfare at det gjaldt å være aktsom med arbeidet, for knuste kopper ble nådeløst straffet med ris på blanke messingen.Riset hadde sin faste plass over døra, ikke bare til skrekk og advarsel, men fordi det var mest praktisk sånn, med en stor barneflokk.

I tidlig skolealder fikk jentene også ansvar for gulvvask, så mange ganger kunne det bli knapp tid til lekselesing.

Bær-salg om høsten var en viktig bi-inntekt for familien, og da var det godt å ha mange unger å sende i bærmarka. Og skogen og fjellsidene i Olderdalen var velsignet sånn, det var nok å ta.

Tyttebæra fikk man solgt til handelsmannen i Olderdalen, så Grete hadde ei stor kiste stående i stua. Den skulle fylles. Når det led litt utpå høsten og det var lite bær å finne, kunne det bli mange kalde timer i marka, for spannet skulle være fullt før man kom ned. Mer enn en gang hendte det vel da at ungene la litt klær nederst i spannet, slik at de rakk hjem før neglespretten og mørket kom.

Bringebæra ble betalt med hele kr 1,- pr kg på lokalbåten. Aberet var imidlertid at den anløp Olderdalen på mandager, og siden Karl var en gudfryktig mann, tillot han ikke at det ble plukket for salg på søndagen. Vally kan ennå huske skuffelsen da hun en fin søndag hadde plukket hele 19 kilo, og far fastslo at bæra ikke kunne selges, men skulle syltes til eget bruk.

To ganger i året dro Karl og Grete til Skibotn på marked. Da var det om å gjøre å ha med seg så mye håndarbeidsprodukter som mulig, salg av slikt gav kjærkomne kroner til husholdet. Jentene lærte derfor tidlig å karde, spinne og strikke. Allerede i 7-8 års alderen strikket de votter for salg. Regelen var da at det som ble strikket før kveldsmat ble regnet som familiens eiendom, men det som ble strikket etter kvelds fikk jentene selge selv. For pengene de tjente på dette salget, kjøpte far kjoletøy til dem til jul.

Jentene så fort at det å strikke tomler tok uforholdsmessig lang tid, derfor lærte de opp lillesøster Ågot på 5 til dette. Hun fikk 2 øre pr tommel. Det er vel slikt en kan kalle å yte etter evne.

Guttene kunne også gjøre nytte for seg. Så fort de ble store nok til å løfte øksa, var vedhogging deres jobb. Og det var ikke små mengder ved som skulle hogges for at det skulle rekke for en dag. Ikke bare skulle huset varmes opp, men det skulle kokes mat, kokes vann til vasking, kokes «sørpe», for ikke å snakke om klesvask og bading.

Som nevnt hadde Grete innlagt vann i fjøset, så derfor var det praktisk å vaske klærne der. Og klesvask stod ofte på programmet, for ungene hadde bare to skift. Klærne ble kokt og skrubbet på brett, og om sommeren ble de skylt i elva. Man kan vel gå ut ifra at det ikke var populært å komme hjem med skitne klær, når man tenker på hvor arbeidskrevende klesvasken var.

Matstell

Det var langt fra noen overflod hjemme hos Grete, men hun hadde en arbeidsom mann, og mange barn som etterhvert bidro til familiens underhold, så nøden banket aldri på den døra.

Selv om det ikke alltid var smør på brødskiva, var det heller aldri noen som måtte legge seg på tom mage. Morrasmaten bestod av rugmelssuppe, sild og brød. Silda gikk gjerne igjen til middag, men da fikk den følge av potet. Og til kveldsmat ble det kokt grøt av bygg, rug eller havre.

Man gjorde ære på helligdagen, og søndagsmaten skulle gjerne være litt bedre enn ellers, kanskje var det kjøtt til middag, og rømmekolla var fast gjest på søndagsbordet.

Hviledagen.

På tur til «læsning»/ læstadianermøte på Steinnes, Olderdalen. Vi ser fra venstre: Sivert Pedersen (sittende), Emelie Pettersen (kona til Stefanus), Stefanus Pettersen, Arthur Sivertsen (sittende), Erik Eriksen («Lille Erik»), Karl Lindvall, Marie Johansen og Grete Lindvall. Alle fra Olderdalen bortsett fra «Lille Erik» som var fra Manndalen. Foto: Ukjent

Karl var nøye på at hviledagen skulle holdes, så søndagene gav tid til leik for ungene. Da fant de fram skjellene de hadde samlet i fjæra og lekte fjøs. Gode tøydukker ble også laget av flinke pikehender. Ja, det hendte til og med at en og annen kjøpe-dokke med celluloid-hode ble gitt i gave til jentene, men sånne stasdukker var nok mest til pynt.

De voksne gikk «på lesning» på søndagene. Lesningen ble holdt på omgang i husene, og ungene gledet seg til de lesningene som var lengst borte, for da fikk de huset for seg selv en hel dag. Da kunne de ha venner hjemme, men de måtte passe på at alle var ute, og huset i prikkfri stand til far og mor skulle komme hjem igjen.

Helligdagen var nok ikke kjærkommen bare for ungene, også kvinnene fikk en pust i bakken den dagen. Selv om det selvfølgelig måtte lages mat og dyrene måtte stelles, så ble alt annet arbeid lagt bort fra lørdagskvelden til mandagsmorgen. Det var godt med en dags hvile fra det daglige slitet.

Det daglige arbeidet

For selv om Grete hadde mange barn som kunne hjelpe til, er det ikke tvil om at svært mye av arbeidet falt på henne. I tillegg til unger og matlaging, spann hun garn, farget det, vevde tøyer, og sydde tøyene til klær til familien. Jentene husker kjolene av det hjemmevevde tøyet, vel nok var det stivt og ikke så behagelig å ha på, men de hadde vakre farger. Man fikk kjøpt farger til farging av garn, men Grete smalet også mose, og brukte det.

Som tidligere nevnt var fjøset Gretes domene, men når Karl var hjemme var det han som tok seg av stellet av hesten. Det kunne en mann gjøre uten å bli sett på som kvinnfolk. Når Karl var hjemme drev han fiske på Kåfjorden, og da var Vally ofte med som mannskap. Hun var sterk og interessert i slike ting som mannfolkene drev på med. Far lærte henne å ta mea, slik at seinere kunne hun og lillebror Haldor fiske på fjorden når far var borte. Vally forteller om en gang hun og Arvid hadde kveitva ved Bergen. Far hadde fortalt hvordan de skulle gå fram for å få kveita inn i båten, slik at den ikke krøkte seg med sporen under båten. Først fikk de en kveite på 45 kg etter at hodet var kappet. De trekker igjen, og tror angelen er fast i bunnen. Plutselig løsner det. Lina de drar opp er avkuttet og angelen er borte. Neste dag får en annen fisker en kveite på 125 kg, og i magen på den finner han den avkutta lina og angelen. Det var nok ungenes redning at lina røk for dem, for far hadde glemt å fortelle at store kveiter ikke skulle inn i båten, men taues etter båten til land.

Slaktetid.

Selv om mesteparten av maten ble hentet fra sjøen, så hadde familien også dyr i fjøset som skulle bli til middager utover vinterne. Høsten var slaktetid da som nå, og slakting betydde mye arbeid. Stort sett var det far som slaktet, men bygda hadde også anerkjente slaktere som gikk fra gård til gård, hvis mannfolkene var borte. Det var viktig å utnytte alt på slaktet. Blodet ble samlet til pølsekoking, innmaten ble malt til innmatskaker eller pølser og tarmer og mager ble brukt til kaker eller pølser og tarmer og mager ble brukt til pølseskinn. Talgen ble plukket og brukt til fett på kokfisken.

Reingjøringa av tarmer og mager var en møysommelig prosess, det gjaldt å få de fullstendig reine. Først ble tarm- og mageinnholdet klemt ut, deretter ble tarmene skylt i elva eller i sjøen. Så kom turen til skoldinga, massevis av vann ble kokt opp og innvollene ble skylt i det kokende vannet. Etter skoldinga ble tarmene skrapt med kniv, og lagt i lettsaltet vann. Skrapinga og. bløtlegging i vann ble gjentatt flere ganger helt til tarmene var reine og luktfrie. Så ble de klipt i rektangler som ble sydd sammen til poser. De ferdig sydde posene ble fylt med en blanding av blod, mel og talg. Karl hadde benket ut angler som ble brukt til å træ gjennom posene på toppen før de ble kokt. Etter bruk ble disse nålene vasket og pakket inn i et klede til neste års pølsekoking. Pølsene ble lagt i en tøypose og hengt i bua til bruk utover høsten.

Innmaten ble brukt til innmatskaker, men Grete brukte også å hakke innmaten sammen med løk og karve. Denne blandingen ble fylt i en sauvomme og hengt til tørking. Biter av dette smakte godt i supper utover vinteren. Kjøttet ble saltet og hengt i bua, men det vanket nok en og annen kjøttsuppemiddag med ferskt kjøtt i slaktertida.

Legdefolk

Jeg har tidligere nevnt familiens størrelse, men det hendte at denne ble ytterligere utvidet med legdfolk. Det hadde seg slik at Karl var fattig tilsynsmann, og hver vår auksjonerte fattigtilsynet bort folk som ikke hadde noen til å ta seg av dem. Det kunne være en gammelungkar eller en gammeljente uten familie, eller det kunne være en barnløs gammel enke. Noen ganger var det også barn som gikk under hammeren. Det kunne være ei jente som var kommet i uløkka, og der familien ikke stilte opp for henne og barnet.

Fattigtilsynet gav tilslaget til de som krevde minst for å ta legdefolk. Ofte var det folk som skyldte penger på skatten som tok legd folk for å få avskrevet gjelda. Når gjelda var betalt, måtte legdfolkene igjen under hammeren. Mange av disse hadde nok en mistrøstig tilværelse, hos enkelte ble de til og med tilvist plass i fjøset. Men noen tok seg bra av dem, og syntes det var en lettvint ekstrafortjeneste å ha et gammelt menneske boende hos seg.

Hos familien Lindvall bodde det ei tid en gammel kjerring som het Alette. Hun hadde en gang i tida brukket en fot, og fikk ingen legehjelp for det. Dette medførte at foten ble forkrøplet og hun ble etter hvert sengeliggende. Alette var ikke helt reinslig, og var ikke blitt behandlet spesielt godt i sine tidligere «hjem». Hvis Grete ble sint på henne og truet med å sende henne fra seg, gråt hun sårt, og bad om at hun måtte få bli der til hun døde. Det ble også slik hun ønsket, etter 1 1/2 år hos Grete, døde hun.

Søsken-også et økonomisk ansvar

Ja, det var mange måter man skaffet seg inntekter på. Som tidligere nevnt var mange barn en økonomisk trygghet. Etter konfirmasjonen var ungene gått inn i de voksnes rekker, og var forventet å finne seg et passende arbeid. Jentene reiste ut på rake-jobber om sommeren, eller var «pier» når husmora var sengeliggende. Guttene dro ut på fiske. Det var selvsagt at lønninga ble sendt hjem.

Etter hvert som de eldste ble så gamle at de reiste hjemmefra for å ta seg huspost, ble store deler av lønna brukt til klær til yngre søsken, eller til reisepenger til en bror som skulle til Finnmarka for første gang. Det var ingen som stilte spørsmålstegn ved det, slik var det og slik skulle det være. Det var ikke bare foreldrene som hadde ansvar for barna, søskenene følte også et meget sterkt ansvar for hverandre.

Grete

Det var en stor barneflokk hun fødte. Grete. Av 11 barn var det 9 som vokste opp. Hun så to småbarn dø. Det hørte også med til livet. Ryggen hennes var bøyd de siste årene. Hun hadde aldri stilt spørsmålstegn ved slitet. Kvinnene gjorde ikke det.

Da hun døde seinhøsten 1984 hadde hun sett mange endringer i verden rundt seg. Hun så ikke godt lenger, og hun ble sliten av å høre på radio. Men tanken hennes var fortsatt klar. Mye av tiden ble brukt til å se tilbake på det livet hun hadde lagt bak seg. Hun sa hun var gammel og mett av dage.

Det tror jeg også hun var