Der armoden har overlevd.

Aktuell nr. 29 – 1961

I Kåfjord i Nord Troms er gjennomsnittsinntekten pr. innbygger lavest i landet.

Jacob Bakkevold, 53 år. Far til fire og er småbruker. Nå skal han reise på Finnmarksfiske med magesår – for å forsøke å jage armoden fra døra.

Heldige er vi som ikke ble født med fattigdom. Som slapp å kjenne sult og gnagende savn, som slapp å bli utsatt for daglige drypp av ydmykelser, som fikk leve opp med tillit til oss selv og framtiden. Det vil vel aldri bli laget noen statistikk som forteller hvor mange mennesker i dette landet som ble spist opp av en fattigdom som var sterkere enn dem selv, som ble slått ut av karrige omgivelser før de fikk en sjanse til å reise seg. Den drepende nøden som herjet Norge så sent som i dette århundret, hører minnene til. Den lever bare som en skygge i hjernene hos eldre mennesker. Hos oss som ikke kjenner nøden fra vår hverdag, kan den ikke bli annet enn skrekkbilder, litteratur og historie.

Vi liker å tro at nøden er avskaffet i Norge. I hvert fall den slags nød som blir gitt i vuggegave til hele samfunnsklasser. Vi mener at vi i dag slipper å bli sortert og stemplet etter foreldrenes inntekt og stilling allerede ved fødselen.

Men en gang i blant leser vi lakoniske avisnotiser som forteller om arbeidsledighet og sprengte forsorgsbudsjetter. Som et ironisk PS til festtalene, forteller de om fattignisk PS til festtalene, forteller de om fattigdom som legger seg med vintersnøen over hele kommuner. I Norge. I dag.

I Kåfjord kommune i Nord-Troms er gjennomsnittsinntekten pr. hode 1118 kroner. I Oslo 8054 kroner.

Disse tallene står for fattigdon, ren usminket fattigdom som tangerer nøden i de kaldeste vintermånedene da muligheter til skaffe de nødvendige kronene til mat og klær simpelthen ikke eksisterer.

Situasjonen i Kåfjord i dag er denne: 3200 mennesker er henvist til å leve av karrige småbruk og tilfeldig arbeid utenfor kommunen. I kommunen fins det ikke industri. Fisket er lite. Alt i alt er det mindre enn hundre faste lønnsmottakere i hele kommunen.

Om sommeren reiser mannfolkene ut for á tjene penger, til fiskeværene i Finnmark, til tømmerhogst i Sverige, eller til byggearbeid der det er å få. Noen drar til sjøs, noen drar til Svalbard. Men de aller fleste vender hjem igjen.

Når vinteren kommer, er det ikke annet å gjøre enn og spare så lenge det fins noe å spare på. Hvert år har det vært bevilget en del sysselsettingsmidler til vegarbeid i kommunen. 350 mann har stått i kø for å få de 40-50 jobbene. Like mange har unniatt å melde seg ledige fordi de vet de ikke har noen sjanser.

Under siste verdenskrig ble en stor del av bebyggelsen i Kåfjord rasert. I dag er husene bygd opp igjen med støtte fra Husbanken. Folk har fått hjemmene sine igjen, men ingen arbeidsplasser. Småbrukene har som oftest ikke mer jord enn at de kan fø en ku og noen sauer. Hver kvadratmeter i den overbefolkede Kåfjorddalen er dyrket opp, hver grønn flekk i sprekkene mellom de bratte fjellsidene blir pleiet. Det fins ingen muligheter til å få mer verdier ut av jorda.

I fjorden er det fisk, men ikke så mye at det kan bli storfiske av det. Bare to skøyter i Kåfjord er store nok til & drive bankfiske.

Dette er alt. Stort sett er det bare de få som er ansatt i stat og kommune som kan se vinteren trygt i mate. Alle de andre må improviser tilværelsen fra måned til måned, arbeide til de stuper når de får noe å gjøre, (Kåfjord-folk er meget populære blant vær eierne i Finnmark) bruke pengene til å betale gjeld og avdrag, og forsøke å spare til den tiden kommer når arbeidskontoret ikke kan gjøre mer for dem.

I gode år, når fisket er godt og væreierne trenger arbeidsfolk til å henge opp og bearbeide fisken, går det på et vis. I dårlige år tja, det må gå, da også.

Slik har det vært siden 1918, da malmgruvene som holdt til innerst i Kåfjorddalen ble lagt ned i en depresjonsperiode.

Vil det fortsatt bli slik?

Fra mennesker som har lettere for å dømme enn å forstå, er det blitt sagt mange harde, tåpelige ord om underskuddskommunene og folk som bor der. Som dette:

Hvorfor setter ikke folk her i gang noe selv? Hvorfor roper de på staten støtt og stadig ? Hvorfor fortsetter de å bo i denne kommunen med sin fattigdom og sine store familier.

Jeg kan ikke gi fullstendig svar. Men jeg skulle gjerne ødelegge et par av disse klisjeene som stinker av arrogant, selvisk, gammel-konservativ tankegang. De er nemlig fremdeles flittig i bruk.

Altmuligmannen Peder Larsen som driver småbruk, er snekker og fisker og en rekke andre og en rekke andre ting når det trengs. Han er av dem som gjorde det best økonomisk siste året. Siden han var unggutt har han reist på Finnmarksfiske hver sesong. l år hadde han de to guttene sine med for første gang. Han har kone og 6 barn å forsørge.

Vi kan overlate en del av svaret til 52 år gamle Peder Larsen. Fra han var femten år gammel, har han reist til Finnmark hver sesong for å skaffe kontanter, først til sine foreldre og søsken, senere til sin egen familie. I år hadde han de to guttene sine med for første gang, og er på sett og vis kommet ovenpå. Han har hele 8000-10 000 kroner i årsinntekt å forsørge kone og seks barn med. Men i dårlige år har inntekten vert helt nede i 3000 kroner, inklusive naturalia fra småbruket. Han er en av dem som klarer seg best i kommunen, han er både snekker, fisker, småbruker og en rekke andre ting som gir ham større sjanser enn de fleste i kappløpet om jobbene.

Men hvor skulle han ta penger fra til å starte industri? Hvor skulle han få penger fra til å kjøpe en bankskøyte?

Ikke en gang en Rockefeller ville klart å heve seg i ligningsprotokollen hvis han hadde stått i samme startgropa som Peder Larsen.

Med forskjellige variasjoner er Larsens situasjon, alles situasjon. Kommunen på sin side har større bidrag fra skatteutjevningsfondet enn inntekter fra skattyterne. I praksis betyr det at det kommunale selvstyre er fjernstyrt fra Oslo. Den eneste posten kommunen selv bestemmer over, er forsorgsbudsjettet. og det må skjæres ned. Etter ordre fra Oslo. Hvor skal kommunen ta penger fra til å starte industri?

Enn det private næringsliv, det som ifølge valgpropagandaen vil skape en velstand som hverken Kåfjord-folk eller vi andre har sett maken til, hvis det bare får slippe til? Kåfjord har mer enn nok av arbeidskraft, her er havnemuligheter, her er veg, her er plass, men likevel ingen industri.

i de bratte fjellene ligger 300 millioner kilowattimer og venter på å bli temmet. Hadde disse kraftkildene ligget lenger sør, vill de ha vært bygd ut for lenge siden, mener kommunestyremedlem Hjalmar Steinnes.

Det private næringsliv har ikke sett syn på hverken kilowattene eller stedet, til tross for at kraften kan skape grunnlag for industri hvis den blir bygd ut.

Men staten ved Utbyggingsfondet for Nord-Norge, har spandert en million på undersøkelse av kraftkildene. Det er også staten som skal undersøke noen kalkforekomster som fins i Kåfjorddalen. Det er staten som står bak det meste av gjenreisningsarbeidet i Nord-Norge. Kommunene i Indre Troms kom imidlertid i annen rekke da man gikk los på de gigantiske oppgavene i landsdelen, derfor er her fremdeles så mye ugjort. Men hvem andre enn staten vil påta seg disse oppgavene? Hvem andre enn staten har kapital nok? Vilje? Samfunnsmessig ansvar? Hvem andre enn staten fins det overhodet å henvende seg til?

Varige arbeidsmuligheter Kanskje er det rike kalkforekomster i Kåfjorddalen. Men hvem har penger til å sette gang undersøkelser? Det har bare staten. Kanskje er det muligheter for varige arbeidsplasser. Og det er det Kåfjord trenger,ikke krisetiltak eller nådesmuler, sier lastebileier Hjalmar Steinnes (til høyre) til eieren av Kåfjords kalksteinsgruve.

Folk i Kåfjord kan selvsagt flytte. Til industristeder sørpå, til fiskevær nordpå. Men for det første flytter man ikke mennesker som man flytter stykkgods. De små våningshusene på jordlappene i Kåfjorddalen og Manndalen har riktignok ikke takstein utenpå og lenestoler inne, de er trange og billige, metn de er hjem, og eiendom. Til tross for dårlig kost og skarp sparekniv i magre vintertider, har de aller fleste klart avdragene til Husbanken på mellom fem hundre og og åtte hundre kroner året. Meget få er faglærte. Hvor kan man komme med en familie på mellom seks og ti medlemmer, finne hus, arbeid og trivsel ?

En del av ungdommen reiser sin vei. 160 mann fra Kåfjord er til sjøs for tiden. Ung- jentene tar arbeid i byene, i butikker og fabrikker. Eller de blir hushjelper. Hele kommunen er faktisk et stort reservoar av ufaglært arbeidskraft. Men det viser seg at svært mange kommer hjem igjen.

Heller bruker de fantasi og innsats for å klare seg hjemme. Drosjesjåføren holder sauer og er ved siden av motorreparatør og fotograf, småbrukerne er snekkere, fiskere, jegere, arbeidere. husmødrene vever, de må være tusenkunstnere for ikke å drukne. Men, fattigdommen er seig. Fjorten og seksten timer i døgnet på sesongarbeid er ikke alltid tilstrekkelig når avdragene på gjeld skal betales.

1050 kroner i inntekt. Hadde småbruker Ola Olsen Grønvold I fjor. På den inntekten skulle han forsørge en hel famille. Han har riktignok overlevd, men det er ikke nok. For et par år siden ødela han en arm og har siden bare hatt full førligheti venstrearmen. Da syketrygden tok slutt ble det smalhans. Datteren som Jobber | Hammerfest bidro med det hun kunne til livets opphold for resten av familien.

Hvis sykdom eller uhell slår ned på forsørgeren, står nøden klar til angrep. Småbruker Ole Olsen Grønvold ødela en arm’for et par års tid siden. Siden har han bare hatt full førlighet i venstre arm. Han fikk sjuketrygd i et år, men da den stoppet, ble det smalhans. Siste året måtte han holde liv i seg selv og kona med en naturalinntekt fra småbruket på 1050 kroner. I tillegg fikk de litt hjelp fra den yngste datteren som arbeider p& fabrikk i Hammerfest, men det var begrenset hva hun kunne yte.

Enn uføretrygden?

Ole Olsen søkte uføretrygd i januar. Han har ennå ikke fått svar.

Folk prover å unngå slikt i det lengste. Jakob Bakkevold, 53 år, har en familie på fem å forsørge, blant dem en invalid sønn. Også han ble syk i sommer og har ikke kunnet utføre annet en småjobber. Men, i Finnmark er det bruk for folk, og familien trenger penger. Så han ignorerer legens råd om å holde seg i ro med magesåret sitt og reiser til tross for at han må leve på diettmat og slett ikke er sikker på om han klarer hardt arbeid. Det må ikke fortsette slik.

Det er gjort noe i Kåfjord. 200 barn går på de to nye folkeskolene i kommunen, i disse dager har alle stedene i kommunen fått veiforbindelse (Kåfjord ble knyttet til riksnettet i 1941), og i kommunestyret diskuterer man overgangen til ni-årig skole som vil gi de unge et bedre startgrunnlag enn foreldrene fikk.

Men fremdeles er det et særsyn at noen fra Kåfjord kommer så langt som til artium. Ved den interkommunale skolen på Lyngseidet går en elev fra Kåfjord på realskole, ved statsrealskolen på Målselv også en. I tillegg fins det en del som får videregående yrkesutdannelse, men de er altfor få. Sammenliknet med enkelte Oslo-skoler der opptil 70 prosent av elevene i 7. folkeskoleklasse søker om å bli tatt opp ved realskolen, har ikke ungdommen fra Kåfjord mange muligheter. Evner, talent, vilje og lyst kan det være mye av. Penger er det verre med. .

Det vil være en skam for Norge om vi ikke klarer å by folk i Kåfjord levelige forhold snart, sier kontorsjef Peder Bergmo.

Ordfører i Kåfjord. Peder Sandbukt ønsker seg 50 faste arbeidsplasser i kommunen. Det ville hjelpe langt. Det ville bety levelige vilkår for kommunen. Men hvor skal kommunen ta penger fra til & starte ny jndustri? Kommunen har vei, havnemuligheter, tomter og arbeidskraft nok – men ingen industri og ingen penger.

Ordfører Peder Sandbukt: – Det er ikke bare å si at når folk i Kåfjord ikke er døde, så må de ha hatt noe å leve av. Hadde vi bare hatt femti faste arbeidsplasser, ville det ħa hjulpet godt.

Og Hjalmar Steinnes mener at Kåfjord må ha virkelig hjelp, ikke nådesmuler og krisebetonte tiltak, men varige arbeidsmuligheter.

Vi var heldige, vi som ikke ble født med fattigdom. Men hvor langt føler vi ansvaret?