En korrespondent for Morgenbladet skreiv i 1901 en lengere beretning om forholdene ved verket i Birtavarre:
Arbeiderne var av 4 forskjellige nasjonaliteter, norske, svenske også kalt «rallare» — kvæner og lapper. De blei gjerne fordelt etter nasjonalitet i arbeidslag, og lagene kappedes innbyrdes om hvem som tjente mest på akkordarbeidet. Lappene anvendes ikke som minerere i gruven, men ellers står de neppe tilbake som arbeidere for de andre nasjoner. Korrespondenten framsetter i denne forbindelse en vurdering og spådom som har vist seg å bære i seg en realitet, når han skriver at:
«Kunne det stengsel som språket danner brytes, ville de uten videre gå inn i den nordlandske befolkning og kun frembringe en svak nyanse i denne, til adskillelse fra nordmenn forresten.»
At kvænene også med tida vil kunne absoberes i det norske samfunn er utvilsomt, mener korrespondenten, og hevder at Verket alt har hatt en bemerkelig innflytelse på folket i Kåfjorddalen. Atgangen til bifortjeneste har hjulpet dem mye på fote, og samtidig er de blitt ivrige etter å forstå og tale norsk. Kvinnene står ikke tilbake, særlig de unge, da slusken er en svær kurtisør.
Kilde Lyngen bygdebok.