Juletre blei brukt på enkelte gårder tilbake til 1895, men det var også stor motstand mot juletreet, spesielt i enkelte kretser. Tidligere kjente en ikke til nåtidens julenisser. Den «gamle» nissen (tufte) var en vanskelig herre som en måtte holde seg til venns med, da han ofte hevnet seg. Han var noe for seg sjøl og hørte ikke til «<Evas skjulte barn» som de underjordiske var.
Noen skikker fra den samiske mytologien har nok hengt igjen. Blant de underjordiske var haldier som på enkelte måter synes å ha vært i slekt med de norrøne «huldrer». Under julehøgtida utfoldet haldiene særlig stor aktivitet og var ofte på farten, til en litt skrekkblandet fryd og gammen for den yngre generasjon, noe som mer eller mindre bevisst blei følt som en viktig del av sjølve julestemningen.
Ungdommer kunne også til dels lage tog av julebukker, og lenger tilbake i tida sang man også såkalte «Daban» – sanger utenfor husene fra gård til gård.
Til kirke var det lange avstander i store deler av distriktet. Det var derfor ikke alminnelig å dra til kirka i jula. Derimot var det alminnelig med læstadianske forsamlinger, særlig når de utsendte predikanter kom til bygdene.
Kilde Lyngen bygdebok
Olderdalen, bygda vår 