Utmed hele Norrbotten og Wästerbotten, Finnmarkskysten og vestre Lappland kjenner man Lyngen som finnerne kaller Jyykea, med den urgamle markedsplassen imot Ishavet, i vestre Finnmarken. Alt før hundretalls år tilbake ferdedes fortidens birkarler og seinere Torne borgere opp til Lyngenfjordens nordside for å bytte varer med lapperne, og til slutt blei det fjellboere og sjøfolk av grannerne fra alle tre rikene, som ferdedes hit.
Slik innleder den finske fortidsgranskeren og etnologen Samuli Paulaharju avsnittet om Lyngen i sin bok «Finmarkens folk» som kom ut på finsk i 1928. Alt i begynnelsen av 1700-tallet, under de store ufredens trengselsår, vet man med sikkerhet at finner valgte ut sine boplasser ved «Lyngenfjordens strand». Det er «Kvæn-Michel» — pillikan Nilan Mikko – som av Schnitler blei oppgitt å hete Michel Nilsen Pelleg det her siktes til. Han bosatte seg «på en kal och naken fjällklæck vid Ishavet». Kvængubben som endog utensokns folk betraktede som eldst i fjorden og begynte å kalle den indre del av Lyngenfjorden for Pellikanvuono (Pellegfjorden), det navnet Storfjorden beholdt lenge på folkemunne.
Alt i 1723 fantes 11 finske familier bosatt ved Lyngenfjorden. Siden øktes den finske stammen, som vi har lest i norske kilder om, slik at det í 1845 var 436 og i 1855 hele 719 finskættede her. Og seinere kom det enda flere. Endog på vestsiden av fjorden, «på själva Lyngens fagra kyrkstrand», i Pollen og Furuflaten og på Kvesmenes innerst i fjorden, på Horsnes, i Kåfjord, Samuelsberg og andre steder er gammel kvænslekt å finne, skriver den finske kilden. .
Men det er helst omkring Skibotn gamle markedsplass ved munningen av Skibotnelva eller Kalguena at den finske bosetningen er størst. Den første som bodde på stedet skal ha vært Markkina-Markreta som holdt til i en torvgamme. Og så kommer finske navn på løpende bånd: Elsan-Jaako, Jørkka-Jussa, Kusto fra Øvertorneå og som fikk hete Markkina- Kusto, Jussa Holma fra Pajala, Könö-Matti, Pohjosen-Niku, Isakki Seppäla, Isak Grape fra Muonio, en ættling av en pastor i Enontekis, Päkin Kalla, Karvosen Jussa, brødrene Klaavu hvorav Matti blei boende på Skibotn mens Heikki og Kusto for til Kvesmenes, og Iisko fikk hjem på Horsnes. Ennå levde Erkki Korvonen i 1927, men eldst da var Säppä Isakkis sønner Erkki, Heikki og Jaako (Erik, Henrik og Jakob). Erik var gift med datter til «Gammel-Rasken» (Albrecht Rasch), Antona.
Navnet Seppäla har sin egen historie. Alt fra tidlig var denne slekta vant med jernet da de bodde i Juosuandos jernmarker. En av dem, kalt Lasun-Lassi, var så kjent for sin dyktighet i faget at han en gang blei kalt til Kengis Bruk av patronen der, da mesteren ved bruket ikke klarte å montere sammen en ny maskin bruket hadde anskaffet. Smeden Lasu skottet og funderte en stund og fikk så maskinen satt sammen og til å surre rundt på flekken. Brukspatronen var tilfreds og sa: «Det är en smed från Junosuando, det, och han skal heta Seppäla». Slik fikk Lasu-folket navnet Seppäla, en flink og dyktig smed. Den første Iisakki på Skibotn var sønn til Lasu og flyttet til Skibotn under nødsårene, etter at en brann fortærte huset hans. Men han kom ikke tomhendt, han hadde ambolt, skrubenk, belg og familie med seg. «Her satte Pojala-buen opp sin smie, og ambolten fra Junosuando fikk atter klinge og den gamle husbelgen puste. Samme sted ringer og samme belg blåser fremdeles i Jaako Seppälas smie,» skriver Paulajarju, bl. a. Den eldste av Isakki-sønnene, Iisakki, flytta til Skjervøy med sitt verktøy, Olli begav seg til Nordreisa, og Erkkis to sønner har et verksted i Honningsvåg. En av ættlingene til Isak i Skjervøy, Leonhard, havnet i Alaska, og der blei han en så fortreffelig hundekjører at han er berømt hele verden over. Ellers er nevnt en rekke navn på ættlinger av innvandrede finner som ennå levde 1 1920-årene på Skibotn. Vi viser særlig interesserte til Paulaharjos bok om dette.
På Karnes bodde ættlingene etter en kvængubbe fra den svenske side, Parakkan-Mikko, og dertil ættlinger til Iisakkin-Lassi. En av hans døtre var enke etter Rasmus Rasch, Karolina. Her bodde også Iisakkin-Iisakki og Pyørnyn-Isko, og ættlinger etter Juhan-liveri, Mooseksen-Kaarel og Lars Mooses. I Pollen holdt Lassin Hannus og Alatalo-Hannun-Hannus etterkommere hus, og der fantes dessuten ættlinger til Parakka-Mikkos Petteri samt en gubbe kalt Sammun-Sammu. I Furuflaten søkte kaakamobon Pojakan Nils-Eeriks slekt sin berging, og før i tiden bodde i Kvalvik slekten etter Hans Heiskela fra Vojakkala. Hans etterkommere er spredd over hele fjorden og enda lenger. Ved Kvesmenes kunne en før i tiden råke på Klaavun-Heikki og Kusto, Lehon Iisko, Laukkosen Peera og Hannu. I Rottenvik bodde en gammel skomaker Luukaan Jussa sa som var sønn. til en Torneborger Luukan Erkki. Ellers var det her etterkommere etter en viss Iisakkin-Iisakki, et navn som synes å være blitt hyppig brukt.
På Rasteby bodde Erkun-Kalla som skal ha vært i slekt med «Bäckarna» (Skibotn), og på Elvevold strever etterkommere etter den storsterke Jaako Kittilä som kom fra Kittilä for hundre år siden. Navnene Aho og Lehto er også navn som er spredd fjorden rundt.
Mange andre finske navn er nevnt og vil finnes i foran nevnte bok. Paulaharju gjenforteller også den gamle Lynngen-tradisjonen om at lyngsværingene under lofotferdene drog åttringer over eidet til Kjosen, når langvarige storstormer satte bom for seiling rundt Lyngstuva og de satt værfaste med båter og utstyr på Lyngseidet. Lyngenfjorden var da ofte ikke til å spøke med, og det heter at de satte båtene over ved håndkraft «så at fjellet skalv og ryggene krøktes, og Hannu-Lassi fra Pollen, en av de første kristne, brakk armen en gang».
Kilde Lyngen bygdebok
Olderdalen, bygda vår 