Den finske innvandringen begynner.

• Dens årsaker og umiddelbare følger.

Veien mot Ruija. Tegning ukjent.

Som så ofte ellers, når de historiske notater fra eldre tider har vært mangelfulle, har det også når det gjelder den finske, også kalt kvænske, innvandringen til Finnmark og Troms, dannet seg divergerende forestillinger om når folkeflytninga opprinnelig tok til. Da Lyngen dannet en av hovedinnfallsportene til denne, er det naturlig å få et kort overblikk over denne utviklinga. Det har særlig fra finsk historikerhold vært hevdet at den finske bosetninga her er urgammel. Således har det vært skrevet at en kan plukke minst 12 kvæn-navn på steder mellom Kvænangen og Tromsø og at en der kan påtreffe urgammel finsk befolkning. Hit førte alle fortidens veger fra Torne- og Kalixelvdaler, er det blant annet skrevet. Det er i denne forbindelse blitt hevdet at navnet Kvænangen, som angivelig skal være svært gammelt, skal vitne om det. Navnet blei i 1567 skrevet «Quenanngen», i 1598 «Kvænningen», og i 1614 har dalen som fører der fra mot sør eller sørøst vært benevnt «Quenangerdall».

H. Tenerz: Urr Norrbottens historie

Hva skriver så betegnelsen «kvæn» seg fra, og hva har den opprinnelig betydd? Den har fra tidligst historisk tid vært dunkel. Men at kvænene var et finsk folkeslag, er samstemt er samstemt erkjent av historikere i våre østlige naboland. Det var et bevepnet krigersk, røvende og plyndrende handelsfolk, i motsetning til de fredelige lappene, var karakteristikken. Navnet skal ha oppstått av det slettelandet ved Bottenvikens nordre del hvor kvænene etter hvert slo seg ned og blei slettelandsboere). Landet her omkring blei kalt Kainunmaa (Kainuland). Derav uttrykket kainulaiset som oversatt til norsk betyr kainuværinger eller kainubuere. I dette området rundt Bottenviken er det oppgitt å vare fullt opp av slike kainunavn som har sitt opphav fra dette slettelandet. En finsk kilde forteller at endog på de øde områdene mellom svearne i Svealand og de enda nordligere «kringvirrande Lapparna» hadde alt på 900-tallet en finsk befolkning slått seg ned under navn kainulaiset. Av svenskene og nordmenn blei dette «förvrängt til Qvæner» ….**).

Min kvensk/vallonske oldefar Ole Iver Johansen

I nyere svensk litteratur er det nevnt at benevningen kvæn gjaldt bare dem som tilhørte folkets brede lag. Folk som tilhørte herremannsklassen eller var standspersoner, kaltes kun etter nasjonalitet. Etter 1809 (da Finland kom under russisk herredømme) blei finnene kalt russere i høytideligere sammenheng. Lapperne kalte kvænene for laddeladsjak og de trakter hvor de kom fra, Ladde eller Laddeaenan (Ladderike). Lappernes Ladde svarer til finsk Lanta eller Lannanmaa. Lantalaiset kalles den som bor i Lannanmaa. På finsk har kvænene kalt seg lantalaiset og gjør det fortsatt. I Nord-Finland kalles Østerbottens kystbefolkning lantalaiset.

Foto av en foto av Svein Arild Soleng

En vil av dette kunne slutte at betegnelsen «lantalaiset» i nyere tid er entydig med det eldre «kainulaiset», og at det i Nord-Norge stort sett forlatte uttrykket «kvæner» har dekket begge betegnelsene. Finnmark kalles på finsk Ruija, og de norske der ruijalaiset.

Det var først i de første årene av 1700-tallet at det aller første kvænske innslaget blei registrert i Lyngen-distriktet. Folketellingen av 1702 viser at det, som tidligere nevnt, var 2 personer i Lyngen og 1 i Ullsfjord som var oppgitt født i Kvænland. De er ikke navngitt. Fra før den tid finnes det ikke notater om innvandrede kvæner i Tromsø fogderi forøvrig, når unntas at det i en skifteprotokoll fra 1685 er nevnt 2 kvæner i Skjervøy som var skyldnere til et dødsbo.

Fra venstre Johan Mathisen og Helene (Lena) Mathisen (Ballovarre). I midten min mor Ardis Helene, Magnus og Erling Olsen. Vi ser huset til min bestefar kvenen Mathias Hans Mathiasen.

Som nevnt under avsnittet om bosetninga, blei det i 1723 oppsatt en matrikkel hvor en del finnerydninger også i Lyngen blei skyldsatt. Tidligere hadde samene hvert år blitt «skattlagt» i form av bykselavgift etter sin formue, uten at de blei ilagt å betale landskyld. Av denne matrikkelen går det fram at det da var bosatt 11 kvæner i Lyngen og 1 i Sørfjord (Ullsfjord), i alt 24 i Tromsø fogderi. I en jordebok for fogderiet av 1750 heter det at kongen har tilstått samene «den gamle frihet» å være fritatt for landskyld, men de «svenske kvæner», som hadde bosatt seg på en del finnerydninger, skulle skatte som andre jordmenn, fordi de skulle være dueligere til jorddyrking enn ellers de «ordinære finner». Matrikkelen av 1723 blei således for samenes vedkommende satt ut av kraft av kongen. I 1750 var det i følge jordeboken dette antall kvæner: I Skjervøy med Kåfjord 5, Lyngen 18 og Sørfjord 1.

Major Schnitler har kortelig behandlet årsakene til flukten østfra til distriktet. Han protokollerer at blant annet i Lyngenfjorden, Kåfjorden og Ullsfjorden er i løpet av ca. 30 år, på grunn av den forrige langvarige krig mellom Sverige og Russland, og nå siste krig, mangfoldige kvæner og østlapper fra Torne land og lappmark kommet hit. De har rømt unna den russiske fienden, og har nedsatt seg ved disse fjorder og ryddet seg plasser. Til bekreftelse for dette utsagnet viser vi til svenske kilder fra samme tid, hvor det heter at russerne herjet og brente stygt under Den store nordiske krig, i Tornedalen og ellers i store deler av Finland, i årene fra 1715 til fredsslutningen i 1722. Det samme skjedde under den svenskrussiske krigen 1741-43. Det var også misvekstår 1708-09 og 1716-17. Mange døde av sult, og i tiden 1737-43 var det atter uår, 7 sammenhengende. Det var en svær hjemsøkelsens tid for folket i Nord-Sverige og Nord-Finland. Alt i slutten av 1600-tallet hadde det vært hungersår og årene 1748 og 1751 var også store trengselsår.

Den store nordiske krigen (1700-1721) Illustrasjon ukjent.

Om virkninga for næringslivet, særlig jordbruket, har major Schnitler registrert og protokollert at for 40 år sia tilsådde en lite eller ikke jorda i Tromsø fogderi, og en kan si slett ikke i Lyngen. Men sia en del fremmede både sør og østfra, særlig fra den svenske kvænland kom hit og har dyrket jord og drevet åkerbruk, har innbyggerne tatt deretter og sår nå jorda nesten hver mann. Unntatt herfra er sjøfinnene som ikke særlig mye har lagt seg på akerdyrking ….. (bd. II s. 411).

Kåfjords befolkning var i 1745 på 39 familier hvorav 11 var kvæner eller svenske bønderfamilier, som det heter.

Denne folkeinnvandringa forårsaket imidlertid ikke bare solskinn og glede i Lyngen-området. Samtidig med innvandringa foregikk det også en annen trafikk. Svenske kvæner kom over til Lyngen om vårene og drev sei- og torskefiske om somrene, og dro tilbake til Sverige med sin fangst om høsten, uten at det blei betalt noen form for avgift eller tiende. På sommertinget i Skjervøy i 1717 påtalte fogden denne trafikk. Den stred mot kongelig forordning, da det var forbudt å sekundere vare fiender, sa han og nedla forbud mot at svenskene oppholdt seg her, med mindre de bosatte seg her og avla den dansk-norske kongen troskapsed, og at de svarte skatt til Norge. Det blei også forbudt at almuen huste disse folk eller ga dem noen slags assistanse. Dette var under Den store nordiske krig hvor Norge og Sverige var motstandere.

På sommertinget samme sted i 1722 påtalte provst Villas Bing den store uskikk som fantes blant de kvæner som kom ned til fjordene eller dette tingstedet at de førte med seg drikkendes varer og solgte disse, til «synd og ondskabs forhøielse». Han bad om rettens bistand til å få rådd bot på dette. Bondelensmannen blei av fogden pålagt fogden pålagt å ta seg av slike brennevinsselgere, om de skulle innfinne seg.

Kvensk tregjerde. Foto Svein Arild Soleng

Den store nordiske krig skapte krigsfrykt også i Lyngendistriktet, og myndighetene gjorde foranstaltninger for å hindre fientlig innfall. Således blei det under vårtinget i Rotsund i 1712 protokollert at fogden gjentok påbud om at det ikke måtte forekomme noen «correspondanse» med «voris Fiende Sverrig». Og heller ikke måtte det forekomme kjøpmannsskap eller handel. Bondelensmannen blei «anbefalt» å la rive ned alle hus som stod i «Løngsbotten», så at fienden ikke skulle finne «skiul og skygge» om han skulle komme ned til fjorden. Alle og enhver som hadde større båter der måtte føre disse ut av fjorden for at de svenske ikke skulle kunne gjøre seg bruk av disse på ferden videre. – Det var intet mindre enn evakuering av den indre del av Lyngenfjorden som hermed blei påbudt. Og vi har funnet å måtte undersøke om dette påbudet blei satt i verk. Fogdregnskapene fra 1712 inneholder imidlertid intet om en slik bortflytting av folk, hverken bekreftelse eller avkreftelse. Området var ennå ikke da matrikkulert, og bosetninga var derfor ikke på denne tid registrert i matriklene eller jordebøkerne. I manntallet over den såkalte «skoskatten» av 1711 er det nevnt 20 familier i hele Lyngen under overskriften «Lyngens Finder», hvorav en var fjellfinn, nomade. I manntallet over «dagskatten»2 år seinere er oppført 17 sjøfinner i Lyngen. Bosetningen var lite stabil og skatteinnkrevninga ufullkommen, trolig fordi det også i indre Lyngen eller nåværende Storfjord må ha bodd få mennesker fast. Det er derfor lite trolig at en mulig evakuering kan ha øvd nevneverdig innflytelse på bosetninga på lengre sikt. Det synes også å vare høyst tvilsomt at en evakuering i det hele tatt blei gjennomført, sia det ikke var svenske tropper i nærheten. Det omfattende verket «Elveårskrigens militære historie» nevner ingen krigsbegivenheter i dette distriktet i 1712, og heller ikke Norsk militærhistorisk bibliografi skal vise til litteratur om dette. Etter dette er det neppe sannsynlig at det var noen fientligheter eller evakuering i indre Lyngen i 1712.

*) H. Tenerz: Urr Norrbottens historie, s. 131.

**) I. Fellman: Handl. och UPPS. bd. IV s. XIV.

Kilde: Lyngen bygdebok (side 73)