Idrettsminner.

Av Sverre Albrigtsen

Jeg er født i 1940. Det første jeg kan minnes var et hopprenn i bakken nedenfor Kirkesteinen. Minnes deltakerne Sigmund Sommerbakk og Leif Lindvall. Sigmund Sommerbakk var fra Målselv, gift i bygda. Husker at det var langrenn senere, og husker spesielt Eilert Monsen. Han hadde en stil med armene ut fra kroppen. Dette viser at det var skisport kort tid etter krigen. Om det var noe før den tid, vet vi ikke. At de drev med langrenn så tidlig, kan muligens forklares med at blant annet Eilert Monsen var på skogshogst i Trysil. Muligens kom langrennssporten derfra. Denne sporten utviklet seg videre i bygda, som vi senere får se med sterke resultater.

Da jeg var barn og drev med skisport, var de voksne ikke med. Det var mye skiutstyr som tyskerne etterlot etter krigen, så vi hadde ski alle sammen. Mange av skiene var tunge, og passet godt til hopp. Vi drev mest med hoppsport, og det var flere hoppbakker, i størrelsen opp mot 30 meters hopp. Vi laget hoppbakkene selv, ingen hjelp fra voksne. Den mest kjente hoppbakken var i Kelemelli, med bakkerekord 27-28 meter. Leksene kom nok i andre rekke, og bøker fikk vi ikke tid til å lese. Men det ble da folk av oss også. Vi var godt trent, og det har en nytte av senere i livet.

Tidlig på vinteren 1958, stiftet vi Olderdalen idrettsklubb. Dagfinn Johnsen ble den første formann i klubben. En tid etter arrangerte vi det første langrennet etter at vi hadde fått stiftet et lag. Seniorklassen ble vunnet av Hjalmar Mikalsen fra Manndalen, foran Peder Olsen fra Langnes. Juniorklassen ble vunnet av Sverre Albrigtsen, fra Olderdalen, foran Kåre Vangen fra Manndalen. I årene etter ble det mindre hoppsport, men nå ble det arrangert langrenn. Ikke alle tok det like alvorlig. Torbjørn Rismo la inn røykepauser. Det var en fin tid. Vi arrangerte fester for å få penger i klubbkassa. Jeg kan også nevne at Sverre Stenersen var i Olderdalen og holdt foredrag med lysbilder. Kan huske han sa flere ganger: Flaksa som en kråke.

Storhetstiden for skisporten og Olderdalen begynte etter at de begynte å delta utenfor bygda. Den mest kjente er Jan Lindvall som har tre gull, tre sølv og tre bronse i NM i langrenn, og i tillegg flere gode plasseringer i NM. Høydepunktet hans var 5.plass på 50 km i OL i Sarajevo i 1984. Gull og sølv gikk til Grunde Svahn og Thomas Wassberg. Hadde det ikke vært for to finlendere, som senere ble mistenkt for bloddoping,, så hadde Jan fått bronse. Ellers hadde han en WC seier og seier på 50 km i Lahti. Han hadde også en rekke gode plasseringer, både nasjonalt og internasjonalt, og ble kjent som stilløperen. Han kunne nok gjort det enda bedre dersom han hadde satset i tidligere alder. Han var nemlig 27 år da han satset for alvor. Senere fikk vi en ny NM mester da Tore Olsen vant 50 km i NM i år 2000. Olderdalen fikk også 4.plass i NM i stafett i år 1995, kun to sekunder etter Byåsen på bronseplass. Det må også nevnes at Olderdalen IK hadde mange seirer i aldersbestemte klasser i nordnorsk mesterskap på ski. Skolegang og arbeid gjorde at de ikke satset videre. Det ble sagt at Olderdalen IK var det beste laget i aldersbestemte klasser. Det dabbet av etter hvert, og nå er det mest bare mosjonsløp igjen i bygda. Tore Olsens søsken, Even, Kjetil og Gunhild var også gode skiløpere. Kjetil har vært trener i Sveits, og har også vært trener på idrettsgymnaset iTromsø.

Til slutt må jeg nevne Børre Langhaug, som brøytet lysløypa gratis i en årrekke.

Fotball.
Fotball har vært drevet så lenge jeg husker, men vet ikke noe fra før min tid. Vi hadde en mindre bane som ble daglig brukt av oss barn, men ikke av voksne. Hver kveld på sommerhalvåret samlet vi oss på banen. Vi delte opp i to lag, og alltid mente noen at de var på det dårligste laget. Vi var ikke med i kretsen, men fulgte med i fotballsporten. Vi sparket ofte fotball i friminuttene på skolen, og mange ble ganske gode etterhvert. Den første kampen spilte vi mot Karnes. Det var en guttekamp i 1956 som vi selvsagt tapte. Karnes og Lyngen på andre siden av fjorden hadde vært lenge med i fotballmiljøet i kretsen, mens vi var nybegynnere. Senere utviklet fotballsporten også hos oss, og på det beste spilte laget i landsdelsserie med Bodø Glimt, med blant annet Runar Berg på laget, noe jeg kommer tilbake til. OIK kom med i laveste divisjon i kretsen. Der spilte de i mange år mot lag som Fløya, TUIL, Skarp, Skjervøy. Sørreisa og mange andre. De hadde også lag med i aldersbestemte klasser hvor de hevdet seg godt. De hadde også lag medi Norway cup. Etter hvert som noen ble ganske gode, gikk de over til bedre lag. Her kan nevnes Nordreisa, Fløya og Skarp. For at andre talenter i kommunen skulle få muligheten til å være med, ble fotballen skilt ut i egen klubb.

Kåfjord Fotballklubb.

Laget fikk etter hvert ny bane, og de spilte seg opp og opp. De var i landsdelsserien og møtte lag som Bodø/Glimt, Mosjøen og Lyngen, for å nevne noen. I NM cupen var den beste prestasjonen da Kåfjord og Mo var de eneste lagene igjen fra Nord Norge. Mo vant så over Kåfjord med 2-1. Av spillere kan nevnes at Hjalmar Lyngmo spilte en periode for TIL, og ble et år kåret til lagets beste. Svein Soleng gikk over til Fløya, hvor han spilte hele karrieren. Han kunne nok nådd lenger, men slo seg til ro der. Hans yngre bror Gudmund spilte på Pors, og var innom juniorlandslaget. Også hans bror Arnfinn var god, en hardtspillende kar som ikke gikk unna en takling. Han spilte også for Skarp. Tommy Olsen spilte på det nordnorske juniorlandsdelslaget mot Nord Sverige. Han var banens beste i denne kampen. Han gikk så til TIL, men ble skadd i første kamp. Må også nevne Jørn Søraa, som et år ble kåret til TITO-seriens beste spiller. Skade stoppet hans karriere. Nevnes må også Johnny Olsen, en fantastisk dribler, som senere var fotballdommer i kretsen. For et lite lag som Kåfjord var det vanskelig å være så høyt i divisjonene. Økonomisk var det på sparebluss hele tiden, og administrativt slet det ut de samme personene hele tiden. De var nesten glad for å rykke ned.

Må nevne Mildrid. Søraa som hadde loddbok med seg overalt.

Nå er det knapt lag igjen i kommunen som er med i seriesystemet. I Troms er det nesten bare Tromsø, Harstad og Senja kommuner som hevder seg. Mange andre interesser har overtatt.

Friidrett.
Når det gjelder friidrett, er det ikke drevet så langt som med ski og med fotball. Det var nok talenter i friidrett også, men det var i grunnen de samme som drev flere idretter. Noen var bare med i friidrett, men på et lavere plan. Friidretten ble mest drevet blant barn og unge. De deltok også I Narviklekene, og oppnådde gode resultater. Noen voksne drev det mest som fritidsbeskjeftigelse. I friidretten gjorde Konrad Albrigtsen en stor innsats, ikke som utøver, men som tilrettelegger. i den tiden han var med, ble det oppnådd mye. Han og Sverre Albrigtsen fikk i stand det etter hvert kjente vandrepokal-løpet i Olderdalen der de beste i kretsen var med, så som Henry Olsen og Ernst Myrbakk.

Det ble kjøpt inn en del utstyr, og den som nådde lengst, var Frank Iversen. Han var et fantastisk talent i kastøvelser, spesielt i kule. Han lå langt foran de andre på kretsnivå, og til og med Aftenposten fattet interesse og kom og intervjuet han. Av familie-årsaker flyttet han til Sverige i ung alder, og sluttet med idrett etter hvert. En periode var det noen som deltok i seniorklassen på stevner i kretsen, og noen hevdet seg i skoleidrett. Her kan nevnes Reidulf Larsen, som gikk på gymnaset i Finnfjordbotn. Han var spesielt god i spyd. Senere ble det arrangert terrengløp i Olderdalen med deltakelse utenfra i kretsen, men ski og fotball fanget de fleste av idrettstalentene. I forbindelse med opparbeiding av ny fotballbane, ble det også lagt til rette for friidrett, med bane og kastegroper, men disse er etter hvert grodd ned.

Skøyter.
Når skøyter er tatt med som egen bolk, er det mest for å fremheve den betydningen Leibodammen hadde blant barna i bygda. Kommunen doset den bort uten å kontakte idrettsungdommen. I ettertid må en spørre: Hvordan kunne dette skje? Da jeg var unge, var Leibodammen og skøyteløp viktig i bygda. Vi kunne bruke en hel dag for å måke opp banen, og legge til rette for skøyteløp. Det var barn som administrerte det hele, og vi filte skøytene selv, og vi spilte til og med ishockey. En gang var fergemannskapet på Lyngenferga og så på oss. De mente vi burde prøve oss blant andre. Vi gikk også på skøyter på vegen når det var is på vegen. Da jeg var bortreist, registrerte jeg at noen fra bygda deltok i skøyteløp på Skjervøy.

Annet.
Her må nevnes at Even Olsen vant NM i triatlon. Han var også en god skiløper, og var med på stafettlaget som tok 4.plass i NM på ski.. Her må nevnes at det var etter at Jan Lindvall var aktiv. Gunhild Olsen var nok den eneste som drev litt lenger blant kvinner. En habil langrennsløper. Dessuten hadde jentene en periode for lenge siden håndballag, og senere hadde de et fotballag en periode.