Čorro-slekta.

Et foredrag fra et slektstreff i Olderdalen

Jeg ønsker å fortelle om vår nære slekt. Om Čorro-slekta. Som  egentlig ikke er et slektsnavn, men mer et stedsnavn.  Čorro er et samisk ord som betyr en bakke eller en langstrakt bakke.

Og det var der  – på den øverste  Čorro-bakken at Ole Olsen Soleng og Bereth Olsdatter  slo seg ned. De giftet seg 20. September  1873. Og fikk til sammen 9 barn. Første barnet kom til verden i 1874. Det var han Ole Lars som dessverre døde altfor tidlig – bare 17 år gammel.

Senere kom de på rekke og rad: Erik i 1877, Elen Kristina i 79, Kirsten i 82, Peder  i 1885, Henrik i 88, Anne Oldine i 90, Ole i 94 og Alberta i 1897.

Jeg har ikke gjort veldig mye for å finne ut om søsknene til Erik. Hvordan det gikk med dem.  

Det jeg kan fortelle dokker er at Peder eller ”skreddarn” var sterkt handikappet. Men han klarte seg godt. Han levde med å sy dresser til folk – etter mål. Jens Johansen sier i et intervjuet at det var” skreddarn  ” altså Peder – som sydde konfirmasjonsdressen til han.

I tillegg drev Peder en liten butikk på Čorro-bakken der han solgte nødvendighetsvarer som mel, sukker og den slags.

Broren Henrik var en kjent predikant og håndspålegger. Han ble mye brukt til hjemmedåp. Som håndspålegger var Henrik en allrounder. Han var bra på det meste…

Ole var en anerkjent håndspålegger, som spesialisert seg på eksem. Folk kom fra hele Nord Troms for å bli behandlet.

Alberta giftet seg med lærer Mæland og flyttet siden til Hamarøy. Mæland kom til Olderdalen som lærer. Han var kommunist og meget omstridt.

Før jeg går videre skal jeg fortelle en trist kjærlighetshistorie som rammet en av  Čorro- guttan. Nevner ikke navn.

Han traff ei flott jente fra Kvænangen som hadde huspost i nabolaget. De blei raskt kjærester og forlovet seg. De var fast bestemt på å gifte seg.

«Čorroen» var en ansvarsfull mann og  dro ut på jobb, –  på Lofotfiske, og annet arbeid – for å tjente penger til det forestående ekteskapet. Til slutt hadde han tjent så mye at han kjøpte en brudekjole, sko og nye klær til sin kommende kone. Alt ble pakka sirlig ned i en koffert som han kjøpte i Tromsø.

Ut på sommeren reiste han med lokalbåten til Kvænangen for å treffe sin kommende kone. Han gledet seg veldig, de hadde ikke sett hverandre på et halvt år. Han så henne på lang avstand ute på slåttemarka, men hva er det han ser? Hun er jo stortjukk – høygravid. Han visste med 100% sikkerhet at det ikke var ”hannes mage.»  

Det blei slutt der og da, kan du skjønne. Det ble tårer og frustrasjon, men ingen ting hjalp. Han forlot henne der på slåttemarka. Og reiste hjem slukøret med Amerikakofferten, brudekjolen og ringen i fineste Hammerfestgull...

Lokalbåten var gått, men han startet å gå, han måtte bort. Etter to døgn kom han til Sørkjosen der han tok lokalbåten til Olderdalen.

Det gikk meget hardt inn på mannen. Alkoholen var i ferd med å ta overhånd og etter en gedigen fyllekule i Hammerfest sovnet han på kirkegården. Der hadde han en opplevelse som kom til å prege han resten av livet. Han ble strengt religiøs og levde lenge alene. Mange fryktet at han skulle ende som gammelungkar, men til slutt traff han ei dame som han giftet seg med.

I etterkant har han sagt: Det e en sorg som e vanskelig – kjærlighetssorg – den e vanskelig å bli kvitt den der sorgen. Den ligg liksom inni hjertet hos oss, — heile levetida. Den e hard å dra på den ulykkelige kjærligheta. Det e ikke artig å bli forsmådd. Altså den første gangen man blir forelsket, den sitt djupest og sterkest i. «Eg veit det, – for eg har opplevd d der»

Vår felles stamfar Erik Olsen Soleng  ble som sagt født i 1877. Han døde i 1948. Erik  ble  71 år gammel. Han er gravlagt i Manndalen

Erik måtte tidlig ta ansvar for sin mor Berit Olsen og sine 8 søsken.

Kan nevne at Erik satt i kommunestyret i Lyngen kommune og var sentral da Kåfjord ble egen kommune i 1930

Erik giftet seg sommeren 1906 med Rasmine Gustava Johansdatter Lindvall.

Rasmine var født i 1883. Hun hadde sitt barndomshjem ved Dorurunelva

Rasmina døde i 1969  og er gravlagt  i  Olderdalen.

I folketellingen fra 1910, altså fire år etter at Erik og Rasmine giftet seg bor de fortsatt på gården Soleng, sammen med Eriks mor – som var blitt enke.  

På fire år fikk Erik og Rasmine tre barna – Ragnhild, Einar og Arthur.

Erik og Rasmine fikk til sammen 9 barn.

Ragnhild Dorthea i 1906, Einar Olaf Joakim i 1907, Arthur i 1910,

Hanna Kristine Henriette i 1912, Bjarne Halvar Gustav i 1915,

Dagny Alvhilde i1917, Øyvind Vilhelm i1919, Mathilde Hansine i 1925

Og til slutt Gerda Konstanse i 1927.

Tre av dem, Hanna, Mathilde og Gerda døde av tuberkulose like etter krigen. Erik døde for øvrig også av tuberkulose

Min gode avdøde venn og nabo Bernhard Mathisen omtaler søskenflokken som veldig flotte folk.

Sjøl har jeg alltid hørt at Gerda vær veldig pen. Og på spørsmål til Bernhard om dette stemte – sier han:

Alle Čorro- jentene var pene. Veldig pene folk, sa han tankefull.

Tante Hanna var forøvrig søndagsskolelærer i bygda – for frelsesarmeen.

Ka e det som e så spesielt med en Čorro?

Jeg stillte spørsmålet til Bernhard Mathisen:

”Det var alltid så godt humør på det der folket. De var steikanes artig .”

Fest-folk – alltid sang og latter. Aldri kjedelig å være i nærheten av en Čorro.

Humor

Čorro- spøk er blitt et begrep som er heftet ved oss. For de som ikke vet hva en Čorro- spøk er kan jeg si :

Det er en spøk eller en morsomhet som ofte går langt over streken. Og det finnes mange eksempler på det…

Naturfolk.

Familien har alltid  hatt stor interesse for Jakt, fiske og friluftsliv. Onkelen vår Einar Soleng ”Stor Einar” bygde flere jaktgammer i Kildalen, Samueldalen og Olderdalen 

Slettveien

Har betydd utrolig mye for ungdommen i bygda — spesielt i tidligere tider. Den har vært en møteplass og festplass i flere hundre år. Var det godt vær var det alltid noen som gikk opp og tente bål. Når røyken steg til værs var det et signal om at her blir det fest.

Det var sang, musikk og sangleker. Det var forelskelser og elskov. Det var krangling og diskusjona. Det var sjalusi og slåsskamper.

 Ungdomen fra yttersida-elva var ikke ønsket til Slettveien i helgene. Da spesielt  Ysteby-ungdommen. Ka som var grunn til det aner jeg ikke.

Kan også nevne at  på 1930 tallet ble det bygd en danseplatt på Slettveien

En dame forteller:

 ”På St Hans aften måtte vi opp i på Slettveien. Masse ungdomma. Noen var  allerede par – men mest var det enslige – vanlig ungdom. Så blei det fest kan du skjønne. Først spredde de seg litt rundt omkring i terrenget – litt her og der i små grupper. Det var  tørrkjøtt og tørrfisk… og litt brennevin og…og litt krangling selvfølgelig – diskusjona. Der kokte vi kaffe, der hadde vi kjøtt og fisk…  halvtørr steinbit. Deilig mat den derre halvtørre steinbiten.

”Kokte dere halvtørr steinbiten»?

Ja, selvfølgelig.. kokte det med poteter. Så hadde vi kaffe attåt, og litt brennevin, selvfølgelig

”Og så dansa dere«?

«Jada, kan du skjønne – med store, svære komaga.”

Svein Arild Soleng