Kvenenes historie i Kåfjord

Av Audhild Hjalmarsen

Fra et innlegg i avisa Framtid i Nord 29.april 2008.

Svært lite er skrevet ned om kvenenes liv og historie i Kåfjord. I bygdebøkene for Karlsøy, Skjervøy, Lyngen og Nordreisa kan man finne noe om den gamle historien til det kvenske folket i Lyngen. Senere er det skrevet flere bøker og tekster av og om kvener i Lyngen.

All ære til Norske kveners forbund, kulturarbeidere, språkfolk og lærere for det arbeidet de gjør for å opprettholde og bevare det kvenske folkets historie, språk og kultur. Det er større frihet idag, slik at barn av kvenske og finsk-ættede foreldre nå kan velge undervisning i det finsk-kvenske språk på barneskolen og i den videregående skole.

Kvenene har en lang historie å fortelle fra Kåfjord. Fortellingene fremkaller ofte sterke følelser. Det er derfor ikke uvanlig å omtale sitt folk i tredje-person for å distansere seg fra det følelsesmessige.

Kvener, i dansketiden også kalt sjøfinner, er den nordligste av de finsk-ugriske folkestammer, ett av Europas urfolk og nasjonal minoritet i Norge. Påvirkninger fra andre finsk-ugriske folkestammer har gjennom tidene sannsynligvis kommet fra bjarmerfolket ved Kvitsjøen, karelenerne og deres forfedre tsjuderne, ingermannlenderne ved St.Petersburg-området og senere finnlenderne fra Østerbotten og Tornedalen.

Da Finnland ble russisk storfyrstedømme tidlig på 1800-tallet, ble grensene satt og i stor grad stengt for ferdsel mot nabolandene Norge og Sverige. I den forbindelse flyttet store deler av den samiske befolkningen over til norsk side av grensa. Dermed forlot de sine sommer-boplasser i Finnland og kom til å etablere nye ved den nordnorske kysten.

Dette sammen med Norges nasjonale selvstendighet frembrakt det vi idag betegner «de tre stammers møte». Det kvenske folk har derfor i nyere tid fått sterk påvirkning fra det norske og det samiske.

Kvenenes historie i Kåfjord strekker seg lengre tilbake i tid. Da jeg var barn på femtitallet fant vi historiske spor fra alle tidsperioder hjemme på gården. Vi kunne ikke tidfeste alder på det eldste tømmerhuset, men på dørkarmen var det skåret ut kyrilliske bokstaver, et minne om den russiske storfyrstens skatte- innkrevning som vi vet foregikk frem til ca.år 1595. Da foretok den russiske storfyrsten og svenskekongen en byttehandel mellom Viborg og skatterettene i området nordøst for Skibotn-elva og Malangen.

Senere har området fortløpende vært påvirket av svensk, dansk og norsk styre. Dette har resultert i at mange av mine foreldre- og besteforeldregenerasjon har måttet skifte språk opptil to ganger. De fikk ikke bruke sitt morsmål kvensk, samtidig som de fikk svært forsinket og dårlig norskopplæring.

Kvensk lignet så at mye på finsk at nordmennene ville holde språket og folket skjult slik at ikke storfyrstedømmet Finnland skulle gjøre krav på området. Kvener i Kåfjord gikk derfor over til å bruke samisk. Kvensk var såkalt «hemmelig språk»så det kunne ikke brukes på offentlige steder. Det ble derfor snakket samisk bl.a. i butikken.

Da det ble forventet at barna skulle mestre norsk på skolen, overtok norsk språk fullstendig. I tillegg til dette fikk kvenene av politiske grunner ikke inneha offentlige stillinger. Mange ble også i det stille fratatt sine jordeiendommer som de selv og deres forfedre hadde dyrket opp og bebodd, som regel over flere generasjoner. Det ble derfor viktig for neste generasjon kvener å skaffe seg skolegang og deltagelse i samfunnslivet andre steder. Kanskje finner vi forklaringer her på hvorfor Kåfjord sliter med dårlig utvikling i næringslivet, fraflytting, lavt folketall og mange pendlere.

Hva er så i ferd med å skje i Kåfjord nå?

Det nye er at Sametinget viser sin politiske interesse for området. Avis-notisene gjør oss stadig oppmerksom på den konflikten som er under overflaten. Det er snart ikke lenger tilstrekkelig å snakke norsk for å være aktiv samfunnsdeltaker i Kåfjord kommune. Her skal det også snakkes samisk på offentlige kontorer og i politiske fora.

Kvenene som er Kåfjords opprinnelige befolkning, kan nok engang bli utestengt fra arbeid og deltagelse i det offentlige liv ved norske og samiske myndigheters nasjonalistiske innføring av samisk språklov. Dette er ennå engang et stort tilbakeslag for kvenene.

Folk i Kåfjord befinner seg nå i et vanskelig politisk klima mellom norske og samiske nasjonale interesser. Det er undertrykkende for det kvenske folk som fortsatt bor der, at deres steder, gamle hus og sjøbuer ikke blir navngitt som kvenske. Husene som min oldefar bygde, blir feilaktig betegnet som sjøsamiske.

Grunnlaget for at ulike folk skal få til å leve sammen i fred og fordragelighet, er at historien blir forsket frem og fortalt på en så sannferdig måte som mulig. Da kan kanskje ikke bare nordmenn og samer, men også kvener i Kåfjord finne tilbake til trygghet i sitt eget, selv om det ikke er lett etter to hundre år med usynliggjøring og lånt identitet.

Det er forståelig at kvenske folk i Kåfjord ikke orker belastningen det er å gjennomgå et nytt språklig og kulturell  identitets-skiftet  for senere å få vite at det var helt bortkastet. Tidligere tiders historie forteller oss at det er ikke det samiske språket det egentlig dreier seg om, men om en politisk handel mellom to makthavere.

Norske myndigheter bruker den samepolitiske saken som et høvelig politisk argument til å kjøpslå rundt et stykke land og folk som de selv ikke har noe forhold til.

Vi lever i et fritt Norge og Europa nå, så kvenene som etnisk minoritet har ingen politisk grunn til å forsvare en samisk språklov i Kåfjord. Dersom de av private årsaker eller av lojalitet overfor samene og det samiske ønsker å snakke samisk, er det heller ikke i seg selv sterk nok grunn til å nedfelle det i lovs form. Etter mitt skjønn har norske myndigheter sviktet kvenene igjen og drevet de inn i en selvmotsigende situasjon. Det er de samme myndighetene som nå må være sitt ansvar bevisst og rydde opp i det de har rotet til for folk i Kåfjord