Birtavarre kopperverk.

Midt på 1890-tallet ble det funnet kopper-malm i fjellene ved Kåfjorddalen. Gruve- og godseieren Christian Anker i Halden sikret seg rettighetene og sendte i 1897 den unge bergingeniøren Gudbrand Thesen nordover for å undersøke malmforekomstene. Thesen oppdaget nye malmfelter på begge sider av dalen. Lovende funn vakte stor interesse hos engelske gruveinteresser. Selskapet «The Norwegian Copper Mines Ltd.» ble stiftet i 1898, med to tredeler av aksjekapitalen på engelske hender. Selskapet ansatte Gudbrand Thesen som verksdirektør. Malmutvinninga i Kåfjorddalen foregikk i fire områder: Moskogaissa, Monte Carlo. Sabetjohk og Skaidi. Smelteverk og administrasjonssted ble anlagt 15 km fra sjøen. Stedet fikk navnet Ankerlia.

Gudbrand Thesen

Gruveselskapet gikk konkurs i 1903. Et engelsk selskap overtok anleggene ved auksjon. Men problemene var ikke ute av verden, og gruvedrifta måtte reorganiseres både i 1909 og 1914. Siste gang ble «A/S Birtavarre Gruber» et heleid norsk selskap, der direktør Thesen hadde 91 prosent av aksjene.

I den første perioden fram til 1903 varierte bemanningen mellom 100 og 200 ansatte. Fram til 1909 arbeidet det bare noen titalls personer ved anleggene, men aktiviteten tok seg opp etter reorganiseringa, på det meste var det nesten 400 ansatte, i 1915.

På grunn av prisfallet på kopper etter første verdenskrig havnet gruveselskapet i et økonomisk uføre og ba om akkordforhandlinger i mai 1919. Da smeltehytta brant ned samme høst opphørte bergverksdrifta i Kåfjorddalen.

Kraftverket som blei bygd i Ankerlia i 1900, var et av de første vannkraftverk i Troms. Bare kraftverket ved Senjens Nikkelverk og Gausvik Uldvarefabrik var tidligere ute. Mens disse to bare var på 6,5 og 15 kW, kunne kraftverket i Ankerlia yte hele 125 kW.

Kraftverket ble seinere utvidet, og kunne yte 420 kW. Selskapet utarbeidet samtidig planer om et stort smelteverk i dalen. Og fikk konsesjon til å bygge ut et adskillig større kraftverk.

Den første generatoren i kraftverket i Ankerlia dekket langt fra gruvevirksomhetens behov. Fram til 1902 ble det derfor tatt i bruk flere dampmaskiner og bensinmotorer til drift av en luftkompressor, dreiebenker og en steinknuser. Etter en brann ved Moskagaisa-gruva i 1902 ble det ført fram en høyspent overføringslinje fra kraftstasjonen, og elektriske motorer ble tatt i bruk.

Sommeren 1906 ble kraftanlegget utvidet ved at det ble bygd en demning av stein til et kraftmagasin i Guolasjavri. Den vakte «kåfjorddølenes» bekymring. Peder Pedersen fra Birtavarre tok saka opp i kommunestyret i Lyngen i oktober og hevdet at hvis demningen skulle svikte, ville flomvannet skylle vekk mesteparten av innbyggerne i dalen. Kommunestyret delte Pedersens frykt og gikk inn for at dammen måtte inspiseres av fylkets myndigheter.

Lokalbefolkningens frykt var ikke ubegrunnet. Under en kraftig flom-periode i juni 1907 oppsto det brudd i demningen. En firedagers flom gjorde stor skade på jord- eiendommene i dalen.

Foto: Digitalmuseet

Demningen ble reparert og forsterket etter pålegg fra Vassdragsvesenet. Utbedringene var langt fra gode nok. To år seinere sviktet demningen nok en gang, men med mindre skadeomfang.

Demningen var ikke ferdig reparert før vårflommen tok til i 1910. Da ble det ordnet et provisorisk løp for flomvannet. Da løpet ble tettet av isflak, steg vannstanden i magasinet faretruende. 16. juni sviktet demningen igjen, isflakene løsnet og store vannmasser flommet langs elveleiet nedover dalen.

En «ristpasser» som hadde ansvar for at vanninntaket til kraftverket ble holdt isfritt i smelte-perioden, la på sprang ned til Ankerlia og fikk varslet om faren som var på vei. Flommen førte til store skader nedover Kåfjorddalen. Også kraftverks-bygningene i Ankerlia ble rasert av vannmassene. Skadene på demningen og kraftverket ble reparert i løpet av sommeren og høsten. Det ble sprengt ut et tappe- og flomløp som var dimensjonert slik at det kunne ta unna tilstrekkelig flomvann.

Fra 1909 ble kraftverket utvidet, først til 300 kW og i 1918 til en maksimal ytelse på 420 kW. Smeltehytta i Ankerlia, som hadde vært ute av bruk fra 1903, ble modernisert fra 1909. Smelteprosessen ble forbedret ved at det ble tatt i bruk kompressorer som sørget for trykkluft til bessemering – rensing av smeltemassen ved gjennomblåsing.

Fra 1911 var alle gruveanlegg i full produksjon. Fram til det hele stanset i 1919 var det ingen alvorlige avbrudd i produksjonen. 1. Verdenskrig førte til stor etterspørsel etter kopper, og verket hadde sin største produksjon i løpet av det første krigsåret med 500 tonn.

Smeltinga foregikk i kullfyrte smelteovner fram til 1917, da verket også tok i bruk elektrisk smelting. Den elektriske smelteovnen var bare på 300 kW, og ble anskaffet som en prøveovn. Resultatet var oppløftende. Koppergehalten økte fra 22 til 25 prosent i det ferdige produktet. Omkostningene med den nye ovnen lå omkring 25 prosent lavere enn for de kullfyrte ovnene.

Kraftmangel gjorde at den elektriske ovnen bare kunne utnyttes til tre kvart kapasitet. Den kunne maksimalt produsere 280 tonn kopper per år. Bergverket var de siste årene dimensjonert for en årsproduksjon på 750 tonn. De kullfyrte ovnene sto fortsatt for det meste av produksjonen.

I 1911 utarbeidet A/S Birtavarre Gruber planer for utvidelse av bergverksdrifta og vurderte å etablere annen elektrokjemisk industriproduksjon i Kåfjord. Selskapet søkte derfor konsesjon for å bygge et betydelig større kraftverk. Det var tidligere gitt tillatelse til seks meter oppdemming av Guolasjavri og bygging av et kraftverk på 2,2 MW. Søknaden dreide seg om ytterligere 12 meter heving av vannstanden i magasinet og bygging av et kraftverk på 13 MW. Det nye kraftverket skulle utnytte en fallhøyde på 470 meter, mens det vesle kraftverket under fossen i Ankerlia bare utnyttet et fall på 50 meter.

Selskapet opplyste i søknaden at det ikke foregikk verken «færsel, fløtning eller fiskeri» i vassdraget. Saksbehandlerne i departementet så heller ingen problemer i forbindelse med ei omfattende kraftutbygging. De mente tvert imot at det bare var ei større regulering av Guolasjavri som kunne hindre vårflommen å gjøre skade på jordeiendommene i dalen. Når det fjellområdet som ville bli berørt av reguleringa ikke kunne nyttiggjøres på noen annen måte, var det klart at kommunen ikke kunne forvente noen erstatning ved denne reguleringa. Det var sterke samiske næringsinteresser knyttet til traktene rundt Guolasjavri, men de ble ikke levnet ei eneste formulering i sakspapirene.

Kommunestyret i Lyngen anbefalte i februar 1912 søknaden innvilget med visse betingelser til konsesjonen. I februar 1914 fikk selskapet tillatelse til å foreta utbygginga. Det ble knyttet vanlige betingelser til konsesjonen. Arbeidet måtte ta til innen to år, og utbyggeren måtte svare avgifter til kommunen og staten. Kommunen hadde i tillegg rett til rett til en mindre kraftmengde etter utbygginga. Gruveselskapet realiserte ikke industriplanene i Kåfjorddalen. Da var det heller ikke behov for et stort kraftverk. Selskapet søkte derfor flere ganger om å få forlenget tidsfristen for å sette i gang utbygginga, siste gang i 1918.

Da virksomheten stanset høsten 1919, var det totalt utvunnet rundt 200 000 tonn malm fra gruvene ved Kåfjorddalen. Gudbrand Thesen forlot Ankerlia etter mer enn 20 år, utslitt og økonomisk ruinert etter å ha satset på en bedrift som han håpet skulle lønne seg.

Thesen kom noen år seinere tilbake til Nord-Troms, der han engasjerte seg i et av gruveprosjektene i Nordreisa.

Den 20 år lange epoken med gruvedrift i Birtavarre ble ingen suksess for vertskommunen. Ordføreren mente at verksledelsen ved sine disposisjoner hadde gjort kommunens økonomiske stilling prekær. Situasjonen var ikke lysere for de flere hundre som hadde hatt arbeid ved kopperverket. Størsteparten av arbeidsstokken ble rekruttert utenfor Birtavarre-området. Men det ble også hentet arbeidere fra nærområdet fra Kåfjorddalen og fra bygdene langs fjordene i Lyngen. Nedleggelsen var «intet mindre enn en katastrofe», heter det i Lyngen bygdebok. En hel generasjon i Kåfjord var blitt anleggsarbeidere, og fiske og jordbruk spilte mindre rolle enn tidligere. Det var ikke enkelt å omstille seg tilbake til gården og fiskebåten.

Da gruveselskapet innstilte virksomheten, var heller ikke kraftverket til noen nytte. Folk i dalen var lovet lysstrøm, som det ikke ble noe av. Heller ikke kommunens bestrebelser på å få brukt kraftverket til alminnelig elektrisitetsforsyning i Nord Troms lyktes.

Kraftanlegget skulle derimot volde lokalsamfunnet besvær gjennom et par tiår. Etter gruveselskapets konkurs ble det problemer med vakthold ved demningen i flomtida. Dalens befolkning meldte i 1922 sin bekymring for at den igjen skulle svikte. NVE inspiserte anlegget året etter og beordret de nye eierne å sørge for sikring i flomperiodene.

Mot slutten av 1930-tallet ble det påvist større skader på demningen. Sporadiske reparasjonsarbeider forhindret ikke videre forfall. Troms fylkes kraftforsyning var på inspeksjon sommeren 1944 og meldte om forverret tilstand. Bunnforholdene var slik at det var fare for undervasking, dambrudd og flom. Etter egen inspeksjon tilrådde NVE at demningen umiddelbart måtte rives eller totalrenoveres. Eierne gikk da med på at NVE kunne sørge for at den ble revet.

Generaldirektøren i NVE gav 7. september 1944 beskjed om at demningen skulle rives. Arbeidet kom i gang mot slutten av måneden. Rivningsarbeidet var på det nærmeste fullført da det 4. november ble avbrutt på grunn av tyskernes evakuering av Finnmark og Nord-Troms. Anleggsbrakkene i høyfjellet ved Guolasjavri var noen av de sørligste bygningene som ble offer for de tyske flammenes rov.

Fra Jubileumsboka til Troms Kraft, utgitt i 1998.

«Ett felles gode: kraft og samfunn i troms gjennom hundre år»: 1898-1998

Skrevet av Oddvar Svendsen