Om klimaendringer og skøyteløp

Av Håkon Bergmo

Denne vinteren har Østlandsområdet vært ille plaget med is og glatte kjørebaner. Det er krisestemning blant folk som er avhengig av busstransport. Elendigheta har sammenheng med klimaendringer, sier folk som følger med på statistikker over vær og uvær.

Jeg bodde i Oslo-området midt på sekstitallet. Den gangen var Oslofjorden delvis avhengig av isbrytere for at båttrafikken skulle fungere sånn noenlunde. Isen lå enkelte år helt ute i Skagerak, og folk «fiska på isen» etter fjordtorsk – og oslofolk kom tidsnok, og stort sett uproblematisk, fram med buss.

Slik er det ikke lenger der sør med vintere som udiskutabelt er blitt veldig mye varmere og ustabile. – Det krangles om årsaken. Fagfolk flest hevder at disse endringene i vår tid delvis er naturlig, og delvis menneskeskapte pga. forurensende utslipp som igjen påvirker temperaturen. Andre mener at det bare er tull og tøys og at slik har det naturlig vært i tusenvis av år, og slik vil det være de neste tusen år. Krisemaksimering hevdes det, og ingenting å være redd for. Yngre mennesker derimot, med interesse for miljø derimot er villig til å ty til ulovligheter for å stoppe all bruk av forurensende utslipp. For min del er jeg av den oppfatning at det ikke hjelper, slik altfor mange gjør, å late som ingenting og bare kjøre på med ukontrollert forbruk av olje og gass. Håper å ta feil, men jeg frykter at vi får mye å svare for om noen tiår.

Temperatursvingninger vinterstid forekommer også her i kalde nord. Før, i gamle dager, så guttungene i hjembygda fram til mildvær vinterstid. Sneen smeltet og det ble vann og is på veien. De få som var i besittelse av en bil måtte sette på kjettinger for å komme fram. Dette var mange år før vitenskapen og folk flest begynte å uroe seg over «klimaendringer».

Tidlig på 50-tallet, uten en eneste tanke om klimautfordringer i hodet, hadde guttungene i Olderdalen snarere stor glede av mildværet fordi man da kunne gå på skøyter på gamle Riksveg 50, dagens E6. Det var relativt ufarlig, med biltrafikk bare i ny og ne. Skøyte-utstyret var så som så, hang så vidt det var ihop, og det ble brukt reimer og tauverk for å holde skøytene på plass under beksømskoene. Ikke mye strømlinjeforma hjelpeutstyr den gangen og man var nødt til å vise oppfinnsomhet og ta i bruk det som var tilgjengelig. (Ingenting var strømlinjeforma så kort tid etter krigen, tidlig på femtitallet, når jeg tenker etter.) Men viktigst av alt var likevel at guttungene hadde glede av denne uteaktiviteten, der lekser og andre plikter ble satt på vent. – Så fikk de voksne ordne seg med sparkstøtting o.l. for å unngå brudd på lårhalsene sine.

Den gangen var skøyteløp var en stor og populær idrett her til lands, med reportasjer i landsdelsavisen «Nordlys», i ukebladet «Aktuell» og på Norsk Rikskringkasting, bedre kjent som «radioen». Vi kunne på rams skøytetider og navn på utøverne (Jurij Sergejev 40,9 og Hjallis 16,32,6). Sportsinteressen var i overkant stor i den lille bygda vår.

Vegvesenets strøbil var ikke populær. En sambygding, sprekingen Sverre Albrigtsen (som nylig gikk ut av historien), fortalte at de en gang under gode forhold gikk på skøyter den to mil lange veien helt utover til Djupvik. Der kom vegvesen-bilen med strøsand – og de måtte traske hjem på beina. Sånn var det den gangen, uten at det ble laget noe ståhei av det.

Jeg ble inspirert i full fart å mekke ihop en slags skøyteillustrasjon fra Olderdalen ca. 1953/1954, og her ser det ut til at vi i god fart nærmer oss Doronbakken på vei fra Ysteby, der vi hadde vært og spist brødskive hos bestemor. – Målet her er å sette verdensrekord på 1500 meter, ser det ut som.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: