Marinius Bernhard Dalvik, Samuelsberg

Allerede som 15-åring jobbet han som betjent i butikken til sin bror Nils Olaf på Samuelsberg. I 1943 avla han eksamen ved Moldenæs handelsskole i Tromsø.

Da krigen var slutt var han klar til å starte opp som selvstendig handelsmann, 21 år gammel.

Oppgavene sto i kø for den unge forretningsmannen. Avisa «Nordlys» fra 14.desember 1950 skriver mye om de utfordringer bygda sto ovenfor.

«Smått om senn» tar sårene etter «den brente jords taktikk» å leges. Alle hus i Manndalen var brent ned og ødelagt. «En utrolig vond lukt møtte oss da vi kom tilbake. Huff, det var fælt!» sier en person «Nordlys har snakket med.

Manndalen var ei stor bygd – der det bodde ca. 900 mennesker. Og stadig nye kommer til, bare i år(1950) er det født ca.40 barn, skriver avisa videre.

Århundrers skiftende tider med ulike folkeslag har formet bygda.

Samenes sans for humor og erotikk, finnenes melankoli og tunge rytme, og nordmennenes stå-på-humør. Sammen med naturens stillhet har tidene skapt dette egenartede folket.

Avstengtheten mellom fjellene og en smule tunghørthet fra administrasjonen, har ikke imøtekommet bygdas ønsker.

Et do sto igjen! – og en kirkegård!

Men, folket vil ikke gi opp. Mellom forkullede bjelker og defekte loddpiper tok de fatt på gjenoppbygginga, men i tre lange år sto gjenreisninga helt i stampe. Tilgangen til byggematerialer var hovedårsaken. Men, også muligheter for å skaffe seg egenkapital var vanskelig. Krigsskadetrygden rakk ikke så langt. Husene som sto i dalen representerte ingen verdi. Og de som fikk lån måtte slite hardt for å klare sine forpliktelser ovenfor Husbanken og Bustadbanken.

I den perioden var Marinius Dalvik leder for gjenoppbygginga.

Konklusjonen hans var at det kommer til å bli lenge før Manndalen er gjenreist. Så langt er bare 15 % av husene og 20-25 % av fjøsene bygd opp. De fleste bor i små brakker.

Krigens mange sår griner imot folket fra Manndalen.

Status ved inngangen til 1951 var at telefonnettet var så og si utbygd i Manndalen. Skardalen hadde fått telefon og vegen langs fjorden var påbegynt. Hengebrua over elva til Samuelsberg var også ferdigbygd.

Mange av bygdas unge menn søkte imidlertid ut. 50-60 personer var allerede reist sørover på tømmerhogst.

Muligheter for jordbruk i Manndalen er tilstede.

Men, saueholdet mangler mottak av ull. Det er en dårlig løsning å sende ulla sørover, for så å kjøpe ferdigvarer tilbake, til mange-dobbel pris. Melkeproduksjon begrenses av mangel på meieri i området.

Folket ser fram til at riksveien kommer og strømmen fra Sikkajokk blir en realitet.

Dette var utfordringer Marinius som byggenemdas formann, og som ung butikkeier på Løkvoll måtte ta stilling til.

Samtidig ble Marinius ansatt som forsikringsagent i selskapet, Trondhjems Forsikringsselskap.

Folk hadde dårlig med penger like etter krigen og Nils Ole Dalvik skriver i Årboka for Nord-Troms (2012) om:

Byttehandel og kreditt:

I de tidlige årene av butikkdrifta hadde folk ikke alltid penger, så det ble enten gjort opp mot fisk, kjøtt og bær, eller at det ble gitt skyld. – Det ble nok tidvis mange med en god del skyld. Ved hvert årsslutt måtte Marinius gå over all skyld og vurdere hvem som kunne betale. Det var nok flere som fikk strøket skylda si. Husker ett tilfelle hvor Marinius tok imot en sekk med seljebark i bytte for matvarer. Denne ble liggende på lageret så lenge jeg kan huske.

Når folk kom til butikken uten penger, spurte de alltid etter Marinius. «Ikke no problem, vi ordner det», var alltid svaret de fikk.

Kreditt-bok fra 1952 og slike var det mange av. Se prisene fra den gang..

I 1951 overtok han landhandelen og kaianlegget på Samuelsberg. Etter krigen måtte hele anlegget bygges opp igjen, så Marinius overtok et helt nytt anlegg.

Marinius Dalvik var også godt likt av folk fra Olderdalen. Her fikk de solgt fisk, bær og vilt til en god pris. Husker at Marinius gjerne betalte 4-5 kroner mer for rypa enn i Olderdalen.

Butikken på Samuelsberg slik den så ut på 1950-60 tallet. Foto : Norunn Olea Dalvik

Not-hjellen og butikken på Samuelsberg. Foto: Hermund Dalvik

Dalvik startet også butikk rett over veien for bedehuset. Her drev han fullverdig landhandel som gav folk øverst i dalen et godt tilbud. I 1968 flyttet Sentrum Handel over brua, i et nybygg ved skolen. I 1979 ble butikken lagt ned.

Etter dette etablerte han butikk, bensinstasjon og kiosk på Løkvoll. Ringen var på en måte slutt

Lastebilen til Marinius var mye brukt og helt avgjørende for hans butikkdrift. Foto Hermund Dalvik

Lastebilen var sentral i Dalviks forretningsdrift. Det var henting, bringing og utkjøring av alle slags varer. Ja, selv kundene ble kjørt hjem etter besøk i butikken.

Da leveransene av melk ble satt i system, kjørte Marinius melkeruta tre ganger i uka. Ofte tidlig på morgenen, før han åpnet butikken.

En fantastisk mann som ble belønnet med «Hjemmet-blomsten» i 1982.

Hjemmet-blomsten ble gitt til personer som gjorde en ekstra innsats for nærmiljøet, ved å skape trivsel og solskinn i hverdagen, som det het.

I seks år var Marinius leder for ny-butikken på Løkvoll. I 1981 ble han rammet av sykdom og sluttet som kjøpmann.

Som pensjonist var han en ivrig fritidsfisker på Kåfjorden i båten «Dalviken». Foto: Nils Ole Dalvik.

Han døde 31.mars 2004, 79 år gammel.

Et hjerte av godhet har sluttet å slå, en gavmild hånd har dovnet. Vondt å miste, vondt å forstå, men fred du fikk når du sovnet.

Dette verset sto i dødsannonsen til Marinius Dalvik i 2004, og det kan på mange måter beskrive Marinius som person: godhet og gavmildhet.

Hans rolige vesen og korrekte opptreden skaffet han mange venner.

Takk til Nils Ole Dalvik og Hermund Dalvik.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: