Minner fra en svunnen tid.

Et bilde av Anton Solheim da han giftet seg i 1939. Foto:familiebilde.

Anton Solheim ble født den 7. nov. 1909 på Oksnes i bygda Trollvik. Han giftet seg 1. sep. 1939 med Astrid Lindqvist. Astrids far var svensk og jobbet ved Moskugáisa gruver. Astrid og Anton fikk tre barn. Anton døde 12.mars 1996 og Astrid døde 31.jan. 1980.

Av sønnen Arne fikk jeg et hefte med 28 tettskrevne sider som Anton skrev i 1981. Heftet handler om oppvekst, arbeid og livene til folket som bodde langs fjorden på 1900-tallet.

Anton sammen barnebarnet Fredrik. Foto: Arne Solheim.

Som mange andre ungdommer begynte Anton sin yrkeskarriere i fiskebåten. Etter noen år engasjerte han seg politisk gjennom lagsarbeid og ulike diskusjonsgrupper. Da Kåfjord ble egen kommune i 1930, sa han JA til sine to første tillitsverv i kommunen, som lignings-medarbeider og medlem av fattigstyret.

Etterhvert ble det mange slike verv. Dette resulterte i fast jobb i Kåfjord kommune. En arbeidsplass han trivdes svært godt i. Og som han brukte enhver anledning til å rose opp i skyene. Anton var svært dyktig i sitt arbeid og ble en viktig mann for Kåfjord kommune. En av de viktigste vi har hatt…

Anton vikarierte som ordfører en kort periode.

Da familien flyttet til Olderdalen i 1956 startet en ny hverdag. Anton fikk mer tid til familien og slapp den lange-daglige bussturen fra Birtavarre til Olderdalen (t/r.) Anton og Astrid bodde like ved E6, nedfor Kåfjord helsehus før de flyttet til Olderdalen.

Anton Solheim sammen svigerdatter Helga og Ragnhild. Foto Arne Solheim.

I 1981 ble Anton oppfordret av kulturkontoret til å skrive om sitt liv. Det ble lyst ut en landsomfattende historie-konkurranse, for personer født før 1914. Han brydde seg lite om selve konkurransen. Han skrev når han hadde tid og dette resulterte et viktig dokument om gamle Kåfjord. Jeg får ikke med alle detaljer i denne artikkelen. Det blir bare et lite utdrag

Anton Solheim starter historien slik:

«Mine foreldre bodde på en husmannsplass, sammen med foreldrene til min far».

Han skriver videre om forholdene i den lille boligen, der tre generasjoner skulle bo, leve og livberge seg.

I 1924 bygget familien et nytt bolighus av tømmer, med utvendig panel.

Kostholdet var variert, men det var fisk i forskjellige varianter, seks dager i uka. Fersk fisk, saltstrødd fisk, bokna fisk, surfisk, spekesild, spekeuer, spekesei, spekehyse, stekt sild, uer, kveite, fiskeboller, fiskekaker. (Surfisk=fisk som var lagret i fjæra under stein og tang til den var passelig sur). Tar også med: selkjøtt, spekk, nisekjøtt og sjøfuglkjøtt.

Naturligvis var det også flere typer kjøttmat, kornsorter, bær, poteter, melk og melkeprodukter. Kjøtt var søndagsmiddag.

Om sommeren samlet man karve som man tørket. Det ble kokt karve-te, spesielt i den tida det var lite melk.

Under 1. verdenskrig var det mange dårlige vareslag i omløp. Husker spesielt en type margarin som het «Juvel», populært kalt for «Djevel». Margarinen var laget av hval-fett og smakte helt forferdelig.

Helsetilstanden til folk var gjennomgående god, folk levde til meget høy alder. Tuberkulose var imidlertid en fryktet sykdommen og var utbredt i alle bygdene.

Det var dårlig med legehjelp, bare en lege i en stor og vidstrakt kommune.

De syke og pårørende hadde lite penger å betale med. De fleste måtte få rekvisisjon av fattigstyret. Slik hjelp fikk man bare når det var alvorlige sykdommer. Bruk av hjemmelagde medisiner ble mye brukt.

I likhet med lege var det bare ei jordmor til å betjene det store distriktet. Det kunne ofte være vanskelig å komme seg rundt. Men, heldigvis fantes det flinke hjelpekoner som kunne yte nødvendig hjelp.

Det meste av klær ble laget av ull. Det ble spunnet garn til vanter, strømper, lester og andre ting. «Min mor hadde vevstol og hun vevde stoff til underklær, og vadmel til ytterklærne. Hun vevde også til andre som ikke hadde vevstol og som ikke behersket veve-kunsten»,forteller Anton.

Av saueskinn ble det laget sengklær. Det gikk mange skinn til en slik skinnfell. Skinnene ble først tørket, og narvet skrapt av. Deretter ble skinnet vasket og tørket. Skinnet ble så smurt inn med fersk levertran – flere ganger inntil skinnene var myke og fine. Skinnene var da ferdig til å skjæres og syes sammen. Til sying ble brukt hampetråd eller tråd av spunnet rein-sener. Til slutt ble fellene påsydd trekk av vevd tøy.

Når fottøy skulle lages ble det skåret stykker av kuskinn og hud av sel. Den tykkeste delen av huden ble brukt til mannfolk. Den tynneste delen ble brukt til kvinner og barn. Et slikt utskåret stykke skulle danne bunn og sider av fottøyet kommagen.

I bygdene var det mange dyktige kommag-syersker. Kvinner med godt håndlag som hadde lært å sy pene og velsittende kommager. Men, før nye kommager kunne tas i bruk måtte dem smøres inn med vitril. Vitril var en mørkeblå stein-sort som ble oppløst i svart kaffe. Denne blandingen gav kommagene en fin mørk farge.

Når smurningen ble slitt bort eller det ble hull i kommagene, ble de rengjort i vann og kokt i bark av selje. Hullene ble sydd igjen med lapper og kommagene ble igjen smurt inn. For at kommagene skulle ta godt tak i skaresnøen ble det sydd en rund lapp som ble festet til helen. Denne virket som en sugekopp. Slike lapper ble også sydd fremme – under kommagen. Sporene etter slike kommager lignet på to O-er og ble kalt for Ole Olsen.

«Jeg likte godt å lese», sier Anton. «Men, det var lite blader og bøker å få tak i. Det som fantes var forholdsvis dyre og ikke for hvem som helst. Far fikk tilsendt et blad som het, «Krig og fred», og bestefar abbonerte på «Ugens Nyt», og den samiske avisa «Nuortanaste» (Østenstjerne). Den samiske avisa var uleselig for oss barn. Først da jeg var 15 år lærte jeg å lese samisk«

Mest av alt husker Anton foreldrenes slit. Det var alltid noe å gjøre på gården. Spesielt på høsten. Brensel skulle bringes i hus. Torva ble hentet fra ei myr inne i skogen. Ved ble hentet fra andre siden av fjorden. Terrenget i fjellsiden var bratt og ulendte. Løypestreng ble brukt, der det var mulig, men ofte måtte dem kaste trærne nedover fra berghylle til berghylle. Det var et tungt arbeid og det tok lang tid før vi hadde veden ved sjøen. Til slutt var det transport med robåt over fjorden. De var avhengig av godt vær og dette måtte gjøres før isen la seg på fjorden.

På vinteren gikk all transport av varer med slede over fjordisen.

1. verdenskrig var utfordrende på flere måter. Blant annet var det vanskelig å få tak i koks til smelteovnene ved Birtavarre kobberverk. Torv måtte hentes fra Årøya ute i Lyngenfjorden. Båtene med torv ble losset ved iskanten og transportert med hest og slede til smelteverket.

Det var et klart skille mellom kvinnfolk- og mannfolkarbeid den gangen. Dette ble bedre etter hvert, men helt borte ble det aldri.

Barna måtte delta i det daglige arbeide på gården på lik linje som de voksne. Arbeidstida var ofte det samme.

2-krones seddel fra 1922.

Anton forteller at han solgte storsei for 2 kroner stykket. 2-kroningen var av papir med rødbrun farge. En slik pengeseddel kalte dem for «rødegardist». Det fantes også 1-krones seddel som ble kalt «bolsjeviker». Disse sedlene ble utstedt av Norges bank i 1917 og innløst i 1926..

Anton Solheim med storsei tatt på Lyngenfjorden. Foto: Arne Solheim

Sommeren var den beste tida for oss barn. Da var det tid for litt lek og morro. Det var mindre arbeid på gården og mer fritid. Man kom seg ut i skog og mark.

«Seiling med striesekk som seil var det morsomste vi visste», sier Anton

Når guttene ble større fikk de være med å slå langball og leke ringleker. Sanger som ble sunget under leken lærte vi av de eldre barna.

Om vinteren gikk man på ski og skøyter. Skiene var hjemmelaget av bjørk og rogn. Også tønnestaver var mye brukt. Det var datidens miniski. Skøytene var laget av rå bjørk og så ut som et åttetall. Tykkelsen på trestykket var ca. 6-7 cm. Sålen ble smidd til slik at den fikk en bredde på ca. 1,5 cm, i den ble det saget inn et spor slik at en gammel ljå kunne felles inn. Ljåen ble slipt flat, med litt skrå fram i tuppen. Når skøytene var ferdig ble de surret fast i kommagene. For at skøytene skulle sitte ekstra godt fast ble kommagene dyppet i sjøen før bruk.

De eldre var flink til å fortelle eventyr, husker Anton. Helst om drauger, troll og underjordiske vesener. Dette foregikk spesielt i 2-3 hus og der samlet folk seg om kveldene. Det kunne være fullt av barn og unge når historiene ble fortalt. En eldre mann var spesielt flink til å fortelle. Han vandret ofte rundt i bygda og fortalte sine historier. Han hadde en utrolig fantasi og ble alltid hovedperson i fortellingen. Synd ikke historiene hans ble skrevet ned.

Anton gikk 7 år på folkeskolen. Undervisninga foregikk i stua på en større bondegård. Skoleveien var 3 km lang. Skolen var delt inn i 2 klasser, storskolen og småskolen. 3 uker skole og 3 uker fri.

Det var dårlig med læremidler. Kommunen var fattig og det gikk lenge før elevene fikk utlevert bøker i geografi, naturfag og norgeshistorie. På alle bøkene hadde læreren skrevet: «Må vare i minst 7 år.»

I løpet av de 7 årene han gikk på skolen hadde han syv forskjellige lærere. Kun en hadde lærerutdannelse.

Anton forteller at han var i det første kullet i kommunen som avla eksamen. Og uten å skryte, sier han:

«Så ble jeg den beste eleven som gikk ut det året. Jeg trivdes på skolen og var ganske skoleflink».

Anton var blitt 15 år og skulle konfirmeres den høsten. Etter at skolen var slutt på våren dro han på fiske til Finnmark. På de 3 månedene tjente han 500 kroner. Det var mye penger den gang… For pengene kjøpte han konfirmasjons-dress til 40 kroner, sko til 12 kroner og skjorte til 8 kroner + sløyfe og lue.

Før han reiste på fiske sa faren – at dersom han tjente mer enn 500 kroner skulle han få lommeuret hans i premie. Uret fikk han og var den eneste ungdommen i bygda som hadde lommeur.

Flere av lærerne mente Anton burde fortsatt på skole, men han hadde mer lyst til å fortsette som fisker. Han ville tjene penger for å hjelpe sin far til å betale ned på lånet til det nye huset de hadde bygget. Og penger ble det..På den første turen etter konfirmasjonen tjente han 2000 kroner. Det var uhørt stor fortjeneste som gav han inspirasjon til å fortsette videre som fisker. Noen skolegang ble det derfor ikke.

«Samværet med andre ungdommer var meget inspirerende».

Samholdet blant ungdommen var meget godt. Anton fikk tidlig tillitsverv i det frilynte ungdomslaget og det lokale redningsselskapet. I begge foreningene hadde de jevnlige møter, der de også arrangerte fester. Spesielt i ungdomslaget var det mye morro.

I depresjons-tida på slutten av 1920-tallet ble det ofte diskutert politiske spørsmål i ungdomslaget. Diskusjonene kunne til tider være høylytt. Men, alle var enige om retningen.

Det ble også diskutert religion og kvinnesak. Forholdet mellom kjønnene var gode. Men, kjønnsliv og denslags ble lite berørt. «Det var tabu den gang», sier Anton. Opplysninger om sånt fikk vi hverken hjemme eller på skolen. «Det lille vi lærte plukket vi opp litt her og der, eller kanskje aller mest hos de større gutta». forteller han videre.

Tobakk kom Anton i kontakt med ganske tidlig. Han vil huske det var på hans første fisketur som 15 åring. Alkohol derimot kom noe senere. Brennevinsforbudet ble opphevet i 1926. Det var et forbud som hadde vart i 10 år. Brennevinet var billig den gang. En flaske hetvin kr. 1,50. Potetbrennevin (dobbelrenset) kr.2,50. Konjakk kr.3,50.

De fleste innbyggerne i Kåfjord var sosialdemokrater, enkelte nokså radikale. Anton var en av stifterne av Trollvik arbeiderlag i begynnelsen av 1930. Et lag som fikk stor tilslutning fra de fleste i bygda, men også fra bygdene rundt. Dette laget var meget aktiv, der medlemmene ble kurset i administrasjon, møteledelse, taleteknikk, debatteknikk, kommunelover, valglover osv. I dette laget har Anton innehatt de fleste tillitsverv.

Anton Solheim var medlem av mange styrer og råd. Her et bilde fra et møte i vannverket i Olderdalen. Solheim nummer tre fra høyre. Foto: Ukjent

I 1935 ble Anton valgt inn som kommunens representant i «Småbruk og Boligbanken», senere «Småbruk-og Bustadbanken», i dag heter den «Landbruksbanken». Denne jobben var lønnet. Og der jobbet han i 25 år og gjorde en formidabel innsats. Jobben gikk ut på deling og taksering av eiendommer. Banken lånte ut penger til noe som ble kalt kolonisasjonslån (lån til dyrking og bebyggelse av områder som før var udyrket og ubebodd)

Denne ordningen gjalt for kun for Finnmark og deler av Troms. Distrikter med stort innslag av finske innvandrere. Av dokumenter som ganske nylig er frigitt og delvis offentliggjort fremgår det at denne låneordningen var tenkt som et ledd i fornorskninga av Finske innvandrere, for å gjøre dem bofast og til bevisste norske borgere.

Av andre ledd i denne prosessen kan nevnes en intensivering av norskopplæring i skoler med barn av finsk bakgrunn. I dette prosjektet var det gratis utdeling av norske bibler til kvener og finsk-ættede. Grunnen til disse ekstra tiltakene fra myndighetenes side var å demme opp for den såkalte «finske-faren«. Både de militære-og sivile myndigheter mente at finlenderne hadde planer om å invadere Nord-Norge og ta landsdelen i sin besittelse. Med så mange fastboende finlendere i landsdelen var sympatien stor for sitt gamle hjemland. De populære tiltakende som ble gjort, skulle snu sympatien i norsk favør.

Det var meget dårlige tider i Finland i mellomkrigsårene. Det var en god del utvandring, ikke minst til Nord – Norge. De dårlige økonomiske forholdene avlet mange opprørske bevegelser i Finland. Kan nevne den såkalte Lappobevegelsen. Senere undersøkelser har vist at de norske myndigheters frykt for væpnet invasjon var begrunnet. Heldigvis skjedde det ingenting. Finske-faren glei over med årene.

I siste halvdel av 1930-årene kom Anton inn i kommunestyret for første gang. Det ble mange perioder i kommunestyret og formannskapet i løpet av de 40 årene han var med i politikken. Han vikarierte også 3 måneder som ordfører.

Folkevalgte i Kåfjord kommune på et herredsstyremøte, antakelig i første halvdel av femtitallet. Her oppstilt på trappa utenfor herredshuset. Det var under Anton Antonsens tid som ordfører. I den utydelige bildeteksten står: “Bl.a. sees Antonsen fremst (med slips), P. Roseneng, Mikal Eriksen, Hans Løkvoll, Ole H. Olsen, Nils Skardal, Anton Solheim, P. Lyngstad, Sandbukt, Karsten Karlsen, Hans Berg, Ole Søreng, Ole E. Kilen, Anton Vatne, Bergmo.” Anton Solheim foran til venstre. Foto: Ukjent

Det var mange vanskelige år i den lutfattige kommunen.

Da den 2.verdenskrig brøt ut hadde stedets handelshus gått i gang med å produsere fiskefilet av torsk. Det første partiet på 30 kasser var akkurat sendt til et firma i Narvik. Fisken kom ikke lenger enn til Tromsø. Der ble lasten omdirigert til norske soldater ved fronten.

Anton forteller at den årsklassen han tilhørte ble innkalt til forsvaret. De kom aldri i strid for tyskerne kapitulerte før de nådde så langt. Noen ble igjen og tok over som vaktstyrker. Anton fikk reise hjem for å bidra med planlegginga av gjenreisinga.

Det var lite motstandsarbeid i kommunen. I store deler av kommunen var det ikke tyske installasjoner, folk levde ganske fredelig, bortsett fra høsten 1944.

Under krigen var det mange unge folk som rømte over til Sverige.

Under Jan Baalsrud flukt til Sverige var det mange fra Kåfjord som bidro. Noen skaffet penger, andre ordnet med transport. Mange sørget for forpleining i de 19 døgnene han lå på fjellet. Heldigvis kom ingen av de involverte i vanskeligheter.

Det fantes mange grenseloser i kommunen, ingen ble oppdaget av tyskerne.

Det var et fåtall nazister i kommunen. De få var i tillegg ganske passive. Kun en gikk i uniform.

Anton forteller at han etter frigjøringa fikk vite av noen av de som rømte til Sverige hadde angitt han – for ikke å være en fullgod nordmann. Noen av Antons nærmeste overordnede ble avhørt. Selv hørte han aldri noe. Han aner heller ikke hva det skulle være…

Anton Solheim var meget sentral i gjenoppbygginga av kommunen etter krigen.

Vi måtte nærmest starte opp fra null etter krigen, sier Anton. Hjemmene var rasert, dyr og fiskeredskaper var borte. Det var en styrkeprøve for ledelsen i kommunen å takle alle vanskeligheter som dukket opp.

Det er en gåte for meg å skjønne hvordan kommunen maktet å komme over dette Ragnarokket.

I 1952 ble herredshuset i Olderdalen ferdig og Anton flyttet fra sitt hjemmekontor og inn på eget kontor. For første gang var alle kommunale etater samlet under samme tak.

Herredhuset i Kåfjord kommune ble ferdig i 1952. Foto: Ukjent

Fortsatt bodde Anton hjemme i Trollvik. I mange år reiste han daglig den 20 km lange strekningen til Olderdalen. Han måtte vente i 3 timer til bussen gikk hjem på kvelden. Det ble lange dager. Det verste var når veien ble stengt på grunn av uvær. Da måtte han overnatte i soveposen på kontoret.

I 1956 flyttet familien til Olderdalen.

Anton skriver en god del mer om fiske, krigen og sin tid som politiker. Men, det lar jeg ligge i denne omgang.

Anton Solheim. En trofast sliter i Kåfjord-politikken gikk bort den 12.mars 1996. Han ligger begravd på Kåfjord kirkegård, Olderdalen.

Foto: Svein Arild Soleng

3 kommentarer om “Minner fra en svunnen tid.

  1. Anton bodde ikke i Trollvik før han flytta til Olderdalen. Han ble, som du skriver, Svein Arild, gift med Astrid Lindqvist, som bodde i Birtavarre, like ved nåværende E-6 nedenfor der Kåfjord helsetun står i dag. Er ikke helt sikker på når disse to satte bena under eget bord, men en gang like etter krigen var over, satte de opp bolig av brakkematerialer like over vegen der familien til Astrid bodde. Denne boligen står står der fortsatt.

    Liker

      1. Jeg vet ikke, Svein Arild, om Astrid var født på Moskugáisa.
        Astrid og Anton bodde i eget hus i allfall i mars 1947. Dette vet jeg da den omkomne i et sneras oppe i Báddjánán-vággig (Edvin Leonard Pedersen fra Nyvoll) ble brakt ned og lagt inn i «ny»- huset til Astrid og Anton. Der ble han liggende noen dager før begravelsen kunne finne sted. Anton var for øvrig med på bergingsaksjonen oppe i dalen.

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: