Olderdalen 1930- 1955

Av Henrik Albrigtsen jr.

Da vi vokste opp her i Olderdalen i 30-40 årene var det en liten bygd. Her var ikke vei, bare gangsti, og noen steder kunne en kjøre med hest. Båt var vårt fremkomstmiddel. Lokalbåten kom to ganger i uka, og da fikk vi post og aviser til de som hadde råd til det. Butikken fikk også varer med lokalbåten, og med lokalbåten sendte en-og fikk levende dyr. Folk reiste med lokalbåten når de skulle bort. Lokalbåtene gikk rundt alle fjorder, og hadde mye anløp. Så da kunne turen til Tromsø ta et par døgn med lokalbåten. Det var stor dag når lokalbåten kom.

Vi hadde ikke strøm, brukte oljelamper til lys, og ved og torv til brensel. Torva hentet vi langt oppe i dalen, og det var hardt slit med torvarbeidet. Vi hadde heller ikke innlagt vann, så vi måtte bære vann fra brønnen både til huset og fjøset. Noen måtte hente rent vann til husholdning fra brønn eller kilde som kunne være 100 m fra huset. Da brukte et børtre for å frakte vannet.

Strøm og innlagt vann fikk vi i 50-60 årene.

Det var driftige folk som bodde her. I bygda var det 11 fiskebåter på ca. 50 fot-ca. 16 m og noen mindre 11 fiskebåter på ca. 50 fot-ca. 16 m og noen mindre båter. De store båtene hadde 8-12 mann når de reiste på fiske. De reiste til Lofoten i midten av januar og kom tilbake til påske. Etter påske dro de til Finnmark, og kom derfra til St.Hans. Så var det annet fiske på ettersommeren og høsten på Finnmark. Men om sommeren var mennene hjemme og tok seg av høyonna.

Alle hadde litt gårdsbruk med 2-5 kyr og noen sauer, og vi dyrket poteter og grønnsaker til husbruk.

Kona var hjemme og administrerte gården og familien. Stor var familiene for de hadde mange barn, og også gamle folk i pleie. Guttunger og gamle menn fisket kokefisk, og delte med naboer når de hadde noe til overs. Så arbeidet de med brensel og annet utearbeid. Jentene og mødre kardet ull, spann garn, strikket klær, vevet tøy og matter, baket brød og laget mat.

Kirka var på Lyngseidet, og dit måtte vi til barnedåp, konfirmasjon og vielse. Det var jente-konfirmasjon om våren, og gutte-konfirmasjon om høsten. Etter 1945 var det felles konfirmasjon om våren. Barna ble døpt i kirka når det var konfirmasjonshelg, men først ble de døpt hjemme av en predikant, så de kom til himmelen hvis de døde.

Konfirmasjonshelg var stor kirkehelg. Folk reiste til Lyngseidet med fiskebåter, robåter, og de seglet dit. Når noen giftet seg, måtte de dra med båt til Lyngseidet. Vanligvis ble store fiskebåter leid til dette formål, og da var hele bryllupsfølget med.   Kirkegården-gravstedet var i Manndalen, og når noen døde måtte de fraktes i robåt til Manndalen. Når været var dårligst måtte en ofte vente lenge til været var så bra at en kunne ro over fjorden til Manndalen, og i mellomtida ble kista med den døde oppbevart i naustet eller i uthus. Når det var tele i marka, var det ikke mulig med datidens redskaper å grave ut grav til de avdøde. Kista ble da oppbevart i naustet eller i uthuset til våren, og ble da gravlagt. Det ble da gravd en bred grøfte hvor kistene ble lagt ned, og alle ble merket av på kartskisse med navn og øvrige data. Alle barn ble født hjemme, og alle døde hjemme.

Nærmeste lege var på Lyngseidet. Hadde vi tannverk dro vi til legen og han trakk ut tanna, noen ganger med bedøvelse og andre ganger uten.

Hver sommer kom en samefamilie som hette Juuso ned til bygda. De bodde først i telt, og senere i ei hytte. Da hadde rein oppe i dalen og på vidda. Om vinteren bodde de i Kautokeino.

Bygda var trespråklig: norsk, finsk og samisk.

Skole var det i to uker, og to uker fri. Vi som gikk på skole under krigen fikk lite skolegang. Tyskerne tok skolen, og når vi fant en brukbar stue hvor vi kunne ha skole, tok tyskerne også den. På det vis sluttet vår skolegang.

En tysk soldat står vakt utenfor gammelskolen i Olderdalen. Eier av bildet: Håkon Bergmo

Vi begynte vår skolegang i Skolestua. Tyske arme kom til bygda i 1940, de flyttet inn i skolen, og vi måtte ut. Stefanus Pettersen hadde stue med egen inngang, og etter en tid flyttet vi skolepultene dit, og fortsette skolegang. Stefanus hadde alltid garner ute på fjorden, som han trakk tidlig om morgenen. Familien til Stefanus holdt til på det store kjøkkenet, og der kokte de fisk og lever alle hverdager, som var ferdig ved 11-12 tiden. Når måltidet var klar, ropte de inn læreren vår til å spise. Lærer Lund var glad i fersk fisk og lever, og takket alltid ja. Når han kom tilbake til klassen var han trett etter måltidet, og tok som regel en liten lur sittende ved pulten sin.

Etter en tid tok tyske soldater stua til Stefanus, og vi måtte ut. Senere fikk vi ha undervisning i stua til Per Pedersen på Ysteby, og dit dro vi skolepultene. Der ble vi heller ikke så lenge før tyskerne flyttet inn også der, og da sluttet vår skolegang.

Vi var ikke noe bekymret selv om skolen tok slutt. Landet var i krig og fremtiden var usikker. Dessuten så hadde vi ikke så store tanker om oss sjøl. Guttene skulle bli fiskere, og jentene skulle gifte seg og bli husmødre, og hva skulle vi med skolegangen, tenkte vi da.

Skolebøker måtte foreldrene kjøpe til barna. De fleste hadde 8-10 barn og dårlig økonomi. Det ble da til at skolebøkene gikk i arv fra eldste til yngste barnet, og etter hvert ble bøkene ganske lurvete. Hvis vi ikke orket å gjøre leksa, sa vi at dette bladet i boka var borte. Denne unnskyldning ble som regel godtatt fordi læreren kjente til foreldrenes økonomi. Men det hendte at vi ble tatt for bløff, og da ble vi plassert i skammekroken. Skammekroken ble brukt som straff for alle forseelser, og det hendte at alle fire hjørner i skolestua var i bruk samtidig.

Tysk luftvern like ved fergekaia i Olderdalen

Under krigen var det en del tyske soldater i bygda. De hadde store kanonstillinger og luftvernkanon.

Russefanger bygde en stor fergekai slik at en fikk fergeforbindelse til Lyngseidet, og bilvei ble bygd nordover. Russefangene bodde i en fangeleir i Djupvik, og derfra ble de fraktet til arbeid hver dag under streng bevoktning av tyske soldater. Fangene var alltid sultene, og iblant lurte vi til å gi dem litt mat, som de var raske til å gjemme i klærne. Når fangene så muligheten, sneik de til fjæra og samlet guano (gamle fiskerester) som de puttet i klærne. Tyskerne hadde også stor trafikk med landgangsprammer mellom Lyngseidet og Olderdalen.

Gamle fergekaia i Olderdalen

Høsten 1944 ble vi evakuert. Alle ble jaget ut av husene og fikk bare litt klær med, og ble beordret å flytte til Birtavarre. Derfra ble folk sendt til Tromsø i fiskebåter hvor de ble innkvartert i kirker og skoler. Fra Tromsø ble så folk sendt sørover til forskjellige steder. Tyskerne tok alt budskap, kyr, sauer og hester.

Bebyggelsen ble brent, og etter krigen var det bare et par hus igjen, det var husene som tyskerne bodde i til kapitulasjonen.

Så sluttet krigen 8. Mai 1945. Folk begynte å komme tilbake, og etter en tid kom alle tilbake.

Så var det å skaffe litt material for å få en midlertidig kryp-inn. Deretter var det å skaffe litt husdyr og å bygge en midlertidig fjøs til dyrene.

Det ble først bygd kryp-inn av brakker etter tyske soldater, og av bord av fiskekasser. I disse midlertidige boliger bodde en i ca. to år til gjenreisning kom i gang. Brakke-flaker ble fraktet til bygda med fiskebåter fra Skibotn og andre steder hvor tyskerne hadde store brakkeleirer.

Så begynte gjenreisning av bolighus og fjøs i 1947. Det var mangel på håndverkere, og i første omgang kom det en del handverkere sørfra.

Folk begynte igjen å dra på fiske som tidligere, og livet kom etter hvert i det gamle systemet. Men mange unge fiskere gikk over til håndverkere og dro på arbeid over hele Nord-Norge, og noen begynte som gruvearbeidere på Svalbard.

Noen ungdom reiste bort fra bygda for å utdanne seg til forskjellige yrker, og mange av dem ble borte fra bygda.

Kirka ble bygd først i 50 årene, og deretter gravstedet. Så ble det bygd ny skole, kommunehus og legekontor.

Veiforbindelse sørover ble bygd senere.

Nå er det blitt en ganske moderne bygd med kirke, moderne skole, legesenter og gode kommunikasjoner. Men de fleste av fiskere og håndverkere er borte. Så nå bor her mest lærere, kommunefunksjonærer og pensjonister.

Fiskarbondens hverdag i Olderdalen

Etter nyttår begynte husbonden å gjøre fiskebruket klar for Lofotfiske.  Fiskebåteiere må gjøre båtene klare. Husmora og jentene strikket sjøvotter og ullsokker for lofotfarere og gjorde stand klærne. Senere begynte de å bake lefser og brød for lofotturen, og før avreise pakket husmora lofotkista med omhu.

Guttene tok seg av utearbeidet, dro ved ned fra skogen på kjelke, saget og hugget ved og plasserte det i ved-sjåene. Dessuten så bar de vann fra brønnen til huset og til fjøset for kyrne og sauene. Ei ku trengte ca. 30 l vann pr døgn og sauene ca. 2 l. Med et budskap på 4 kyr og 10 sauer blir det ca. 140 l pr døgn. Men i 1951 ble det bygd vannverk oppe i fjellet, og da fikk en lagt inn for vann i husene og senere til fjøsene. Når været var bra var guttene på sjøen og fisket kok-fisk.

Husmora hadde ansvaret for fjøset. Når hun var ferdig med morgenstellet i fjøset og hadde melket kyrne, skulle ungene ha mat. Deretter skulle sennegraset plasseres i kommagene, og kommagene skulle kles på ungene så de fikk gå ut. Barneflokken var stor, 6 – 10 barn, så morgenstellet var ikke noe lite arbeid. Når dette arbeidet var utført, var det sennegras over hele kjøkkengulvet. Sennegraset oppbevartes i stor bag laget av tau som finmasket fiskegarn. Når en tok sennegraset ut av kommagene om kvelden, var de litt våte, og plassertes i bagen som hengtes til tørk. Kommagene ble brukt daglig frem til ca. 1946.

Melka ble separert i en seperator som en sveivet med en bestemt og konstant hastighet. Fløte kom ut av et rør på den ene siden av seperatorens topp, og den fettfrie melka kom ut av et rør på den andre siden. Av fløte laget man smør, og den fettfrie melka drakk en, og en lot den surne og drakk den som god surmelk. For å lage smør hadde en trommel-kjerne og stav-kjerne. Trommel-kjerne hadde horisontal sveiv, og inne i beholderen var det en vingepisk som roterte, en sveivet når en kjernet. Stav-kjerna hadde en stående sylinder av tre på ca. 25 cm i diameter og ca. 1 m høg. En hadde en stav som det var festet et stempel med endel hull i.

Fløte ble fylt inn i sylinderen, og stemplet ble ført opp og ned inne i sylinderen til det ble smør. Den delen av melka som ikke ble smør kalte en for kjerne-melk, og det var delikatesse å drikke spesielt mot tørsten. Før en separerte melka, helte en noe av den i skåler som en lot stå noen dager til rømmekolle. Det var to sorter rømmekolle, den ene vanlig og den andre tettemelk rømmekolle, og oppå rømmekolle var det en ganske tykk hinne som smakte godt. Etter at kyrne hadde kalvet hadde de i noen dager råmelk. Råmelka pattet kalvene, og den drakk en ikke av visse grunner. Men av det som ble igjen etter kalvene, tok en vare på, og lagde kjelost, som var som karamellpudding. Kvit- og brunost og gomme ble lagd av vanlig helmelk som ble kokt i ei jerngryte.

En hadde naturligvis ikke fryseboks og kjøleskap, så kjøttet og fisken ble saltet og noe hengt opp til tørk. Om vinteren laget en grop i snøen, plasserte fersk fisk i gropa og dekte til med snø., men spiskammeret var også godt kjøle- og fryseskap. Den daglige middagen var kokt fisk fersk eller saltet med poteter og grønnsaker, men også speke fisk og sild med poteter. Kjøttmiddag hadde en bare om søndager som kjøttsuppe eller lapskaus. Til de øvrige måltidene spiste en hjemmebakte brød med sirup og syltetøy som pålegg, og iblant gomme og ost, og om kveldene var det vanligvis rug- eller havregrøt.

Rundt midten av januar dro husbonden til lofotfiske. Lofotkistene til mannskapet ble plassert på ei hylle i rommet. Det var kun eieren av kista som fikk se inn i den, og hver gang eieren åpnet lofotkista er han en tur hjemme hos den som har pakket kista, som regel hans kone. Guttene som var i 14-15 års alder dro også til lofotfiske, og noen til arbeid på fiskebrukene,” landarbeid”. Nå var det husmora som hadde ansvaret for familien og småbruket.

Det var ikke telefon ombord i fiskebåtene, og kommunikasjon mellom fiskerne og familien var et kort brev. Husmora visste da ikke hvor fiskeskøyta oppholdt seg, og når stormen raste, måtte det være stor psykisk påkjenning for husmora. Kvinnene gjorde arbeid inne i huset, og guttene som var hjemme gjorde utearbeid, men der guttene var i manko måtte jentene trå til med utearbeidet. Mot slutten av januar begynte guttene å dra ned torva fra dalen. Som regel måtte en rekke tre turer hver dag, og måtte starte første turen ved 5 tiden om morgenen.

Torva måtte dras ned mens stien var opptråkket, og det var hektisk og hardt arbeid. De som hadde hest, brukte naturligvis den til å kjøre ned torva, det var 4 hester i bygda som var eid av: Hans Pedersen, Stefanus Pettersen, Olav Olderdal og Jens Slettli.

Fra Lofoten kom de som regel hjem til påsken, og etter påsken dro de på fiske til Finnmark. Fra Finnmark kom de hjem til St. Hans, og ble vanligvis hjemme om sommeren over høyonna.

Når mennene var på Lofotfiske, var det vanlig at de sendte kasser med fisk hjem til familien. Fisken ble pakket i eksport-kasser og ble sendt med hurtigruta til Tromsø. Fra Tromsø ble det sendt videre med lokalbåt hjem til familien. Det var ganske vanlig at fisken var surnet før den rakk frem, men i de tider uten fryseboks var man vant til å spise litt surnet fisk.

Ikke alle reiste bort på fiske. Noen drev kombinasjonsbruk med småbruk og hjemmefiske med robåt på Kåfjord og Lyngenfjorden. Fisken ble hengt på gjelder til tørk, og om sommeren fraktet de tørrfisken med robåt til oppkjøper Giæver på Lyngseidet og Kåre Renø på Havnes.

«Flyndre-Ola» (Ola Andersen) spesialiserte seg på flyndre-fiske. Han hadde flyndre-plasser på Kåfjorden og på Lyngenfjorden hvor han fisket med garn, og solgte til kok-fisk. I juli/ august drev han flyndre-fiske på Lyngenfjorden, og da stasjonerte han i fjæra ca. 1 km innafor Lyngseidet sentrum. «Flyndre-Ola» lagde en liten flyndre-trål som han slepte etter robåten. Levende flyndre plasserte han i en kasse, som han hadde i sjøen. Levende flyndre ble pakket i eksport-kasser sammen med tang og tare og sendt med lokalbåten til oppkjøper Kåre Renø på Havnnes. Når «Flyndre-Ola» kvilte, sov han i robåten, og når det var dårlig vær, dro han opp robåten, og sov under den. All mat lagde han i fjæra og i robåten. Der driftet han i to uker, og rodde så en tur hjem til Olderdalen.

«Flynder-Ola» i forgrunnen.

I begynnelsen av april før snøen forsvant, ble møkka fraktet på kjelke fra kjelleren i fjøset og plassert i små dynger på jordet. De som hadde tilgang til hest, brukte hest, men andre måtte dra det for hand..

Hvis det så ut for å bli mangel på høy til våren, begynte en å ta tare for å spe på foret til kyrne. Dette foregikk ved at en rodde ut til marbakken.

Som redskap hadde en ljå som var festet til en lang stang. Med dette redskapet skar en løs tare, og tok det opp i båten, så ble tare båret fra fjæra til fjøset i sekker. Kyrne spiste tare rått ved siden av høyet, men noen ganger ble tare kokt i den store fjøsgryta før det ble servert til kyrne.

Om våren ble møkka spredt utover jorda med greip så snart snøen var tint bort. Sauene ble klippet og sluppet ut på beite. De tilbragte sommeren i fjellet og oppe i dalen. Ulla ble tatt vare på, og om vinterkveldene ble ulla kardet og spunnet til garn. Ved St.Hans tiden ble kyrne flyttet til sommerfjøset oppe ved utmarka. Der ble de melket om morgenen, og sluppet fri på beite. Kyrne vandret opp til dalen, spiste gress og skudd av trær, og kom ned om kveldene hvor de ble tatt inn til sommerfjøset og melket. Vinterfjøset ble vasket reint, vegger og gulv ble skrubbet så det skulle lukte reint i hele fjøset.

Grønnsak- og potetåker ble ploget, og potet og grønnsaker såas, som regel gulrøtter, nepe, kålrabi, kål og salat. Også med dette arbeidet var hele familien med. Ved potetsetting fikk de minste arbeidet med å sette ned såpoteter som var lett arbeid. Da brukte ungene en målestav for å få riktig avstand mellom såpotetene. Men grønnsakåkrene måtte passes godt på i høstmørka, for det var yndet sport for guttungene å smake på gulrøtter og neper.

Potetåkrene ble hyppet to ganger i løpet av sommeren, og grønnsakåkrene luket for ugras.

Vinterbrendsel (ved) ble felt om sommer oppe i fjellet og sendt ned til fjellfoten med linbane, reist i skjul for tørk og fraktet ned om vinteren på kjelke. Bjørk ble også felt på andre siden av fjorden på utmarka til Stefanus, høgt oppe i fjellet og sendt ned til fjæra med linbane, fraktet over fjorden i store nordlandsbåter, og båret fra fjæra til huset. Om sommeren ble vinterbrensel spart, og en samlet sammen tørrved-greiner oppe i skogen som ble båret til huset på ryggen.

Forberedelse til høyonna pågikk. Ljåene ble reparerte, og rivene ble tinnet (en smir nye tiner av tørr bjørk og skifter de som er knekket), og hesjestolper ble kompletterte. Brukt spiker som det var tatt vare på, ble rettet (benkes) for gjenbruk til hesjene. Dette arbeidet ble utført av mannfolkene på gårdstunet i godværsdagene.

Først i juli begynte en å stikke torv oppe i dalen. I dette arbeidet deltok hele familien, og det pågikk i mange dager. Torv ble brukt til bredsel ved siden av ved.

Slåtta startet rundt midten av juli. Før 1951 ble hele slåttonna utført med ljå for hand. Dette arbeidet var tungt, var mannfolkarbeid, og det tok lang tid før hele jorda var ferdig slått. Men i 1951 kjøpte Sigurd Myrlund en ny traktor med slåmaskin og endel annet redskap, og da leide en han til å slå det tyngste slåtta. Myrlund ble flittig brukt i bygda, og han kjørte traktoren både dag og natt, så da han var i 50 årene satt han igjen med ødelagt helse og nedslitt traktor. Hesjing ble utført for hand, og dette var som regel kvinnearbeid, men da en fikk traktoren til å slå graset måtte også mannfolka delta i hesjing. Tørrhøy ble båret inn med børstenger for hand. En hadde to stenger på ca. 4m som en la ned på marka med ca. 0,5m mellomrom, og på disse to stenger stablet en høyet. En person i begge ender bar så høylasset til låven.

Noen bar også høy-børa på ryggen, og de som hadde handvogn brukte den. Hele familien var med på slåttonna. Mannfolkarbeid var å slå graset med ljå, og kvinnene rakte og hesjet. Mindre jenter fikk river som var mindre enn vanlige, og guttene fikk mindre ljåer. Slåtta var vanligvis en hektisk periode, fordi en var avhengig av været, og når været var fint måtte en stå på.

Kjernemelk var den vanlige drikke i høy-arbeidet for å slukke tørsten, og dette ble brakt med til arbeidsplassen i melkespann og plassert i skyggen for å holde kjernemelka kjølig.

Blåbær ble moden i første halvdel av august, og litt senere bringebær. Bærplukking ble som regel utført av barna, og en plukket rikelig til privatbruk og solgte en del som biinntekt. Til lokalbåten fikk en solgt ubegrenset mengder bær. Det var rikelig med bær i dalen, og noen dager plukket en så meget at en ikke klarte å bære hjem, og måtte legge noe igjen for å hente dagen etter. Litt senere ble bringebær modne, og tyttebær-plukking startet noe senere. I bær perioden ble bæra brukt rikelig til måltidene.

Potetopptaging startet sist i august, og dette arbeidet tok vanligvis en uke. Grønnsakene ble modne noe senere.

I slutten av august var det tid for å slakte sauer og okser for å få kjøtt til vinteren, og noen solgte også litt kjøtt. Kjøttet ble saltet for å bevare det til vinteren, og noe hengt til tørk. Blod og innvollene ble tatt vare på, og av disse laget en pølser. Da spiste en ferske pølser hver dag, og i den tiden besøkte guttungene flittig naboene for å få smake deres pølser, for hver husmor hadde sin egen oppskrift og sin smak på produktet.

I månedsskifte august/september dro vanligvis mannfolka igjen på fiske. Noen dro på seifiske og andre på fiske med hyselina til Finnmark.

Sauene måtte hentes fra fjellet om høsten før snøen kom. Det hendte at endel sauer kom sjøl ned til utmarka ovafor bygda, men ofte forvillet endel sauer seg høgt oppe til fjells om høsten, og da var det guttene sin jobb å klatre til fjells å hente dem ned. Dette var en jobb som krevde gode kunnskaper om fjell og fysisk styrke.

Etter at løvet var falt ned av trærne om høsten, raket en løvet sammen og plasserte det i sommerfjøset, som da var tomt. Løvet bar en ned om vinteren, og brukte det som for til sauene. Sommerfjøset var i overkant av innmarka, ved skogkanten.

På senhøsten var vanligvis husbonden hjemme. Da brukte husbonden og guttene tida til å reparere fiskebruk, og å lage nytt, og dette arbeidet foregikk på det store arbeids-kjøkkenet. Kvinnene drev på med veving, strikking, karding og spinning av garn, og dette arbeidet foregikk også på kjøkkenet. Ellers drev mannfolkene med forskjellige utearbeid med brensel og fisking av kok-fisk. Folk besøkte naboene om kveldene. De satt på kjøkkenet rundt spyttbakken, tygde skrå og fortalte historier. Vi ungene satt spente og ventet til de spyttet for å se om de traff spytte-bakken, spesielt Johan Hansa var interessant fordi han hadde fin åpning mellom to fortenner som han sendte spyttstrålen gjennom flere meter til spytte-bakken, og vi satt spente og ventet til han spyttet.

Husene var små tømmerhus og trekkfulle, det var vanligvis stort kjøkken og liten stue, og et bislag (tilbygg) som gang og spiskammers, som ikke var isolert. Hele loftet var i ett uten avdeling. Ungene sov på loftet vanligvis på gulvet uten seng, og foreldrene sov i stua.

Under huset var det potetkjeller med luke og nedgang fra kjøkkenet. Oppgang til loftet var også fra kjøkkenet gjennom ei lofts-luke og trapp opp som en stige.

Soveplassene var kalde om vinteren. Om kveldene varmet en opp vedskier i steikeovn, og en tid før en la seg for natten, plasserte en vedskiene i fotenden av soveplassen.

Vinduene var av enkle glassruter, og om vinteren var vinduene dekt va rim og is. Skulle en se ut av vinduene, måtte en blåse en stund mot ruta for å få en klar flekk. Vintergardiner var da overflødig, det sørget naturen for.

Til lys brukte en oljelampe av forskjellige størrelser, 6-8-10 og 14 linners, og Aladdin og metadon. De som hadde dårlig råd, brukte små lamper 6 og 8 linners som brukte lite olje. De som hadde bedre råd brukte 10 og 14 linners, og de som hadde god råd brukte Aladdin og metadon lamper som lyste godt og brukte mere olje. Senere, under 2. Verdenskrig, fikk en karbidlamper og petromaks, og de lyste bedre, spesielt petromaksen lyste godt. Etter 2. Verdenskrig var det igjen et dieselaggregat etter tyskerne. Da monterte en elektriske installasjoner for lys i husene. En fikk da strøm til lys fra dette aggregatet fra 1946 til 1948, som ble kjørt av Henry Rismo. Etter at en fikk strøm fra Sikkajohka i 1948, kunne en anskaffe elektrisk komfyr, og senere også fryseboks.

Alle hadde utedo, og om vinteren når det var kaldt ble denne operasjon utført raskest mulig.

Når familien skulle bade ble en stor stamp plassert på kjøkkenet og fylt med lunket vann hvor familien badet hver sin tur. Vannet ble varmet opp på kjøkkenkomfyren.

Klesvask ble utført i en stamp, og en skrubbet klærne rein på vaskebrett som var en bølget plate av sink eller glass som var festet til ei ramme. Klærne ble så skyllet i stampen, men de som hadde en bekk i nærheten skyllet klærne i bekken. Såpe til klesvasken laget en selv. Talg (sauefett), kaustisk soda og tran ble kokt i vann, og av dette ble det såpe.

Julen nærmet seg, og det ble en travel tid. Presangene skulle lages til alle, kvinnene strikket votter, sokker og slikt, og guttene laget forskjellige gjenstander til voksne, og til barna blir det som regel biler og båter til guttene og dokker til jentene. Senere begynte kvinnene med julebaksten, de baket lefser og kaker. Da var det stor spenning for guttungene å gå til naboene for å få smake lefser. Hver husmor hadde sin egen oppskrift, og guttungene viste smaken fra tidligere til de forskjellige naboer.

På lillejuleaften måtte guttungene koste reint rundt huset for rusk etter brensel-arbeid slik at ikke julenissen snublet.

Juleaften ble det lagt julegrøt i fjøset til julenissen, og stearinlys ble lagt i alle vinduer. Så spiste en julegrøt, smakte på julekakene og sang julesanger. Deretter var tiden for å dele ut julepresanger, og da var spenning stor. Det ble som vanlig presanger som familien sjøl hadde laget. Men noen ganger blir en overrasket med nye kommager, og det var en stor presang, spesielt hvis den er laget av Bernard Helena (Helene Iversen), fordi hun hadde så fin fasong på kommagene og så fine kommag-tupper som var gode for ski-stropper. Det var to kvinner i bygda som sydde kommager, den andre var Helena Pedersen, Ysteby.

Skikken var at en skulle holde seg hjemme 1. Juledag, og gå bare i forsamling eller i kirka. Men, på 2. juledag gikk en gjerne på besøk til naboene for å drikke kaffe, smake på julebaksten og for å prate. Det var skikk i bygda at en besøkte naboene uten å bli invitert, en besøkte naboene når en hadde lyst å prate med dem. Det var ikke vanlig med juletre i læstadianer-familiene, men ofte ga foreldrene etter for ungenes ønske å få juletre.

Valborg og Peder Soleng

Den nærmeste lege var på Lyngseidet, og dit måtte en ro eller dra med fiskebåter hvis de var hjemme. Men, under 2. Verdenskrig fikk en fergeforbindelse til Lyngseidet, og da var det lettere å komme til lege. Men i 1932 kom en ung helsesøster fra Oslo til bygda som het Valborg Mørch, som ble gift med lærer Peder Soleng fra bygda. Hun var dyktig helsesøster og fungerte meget som lege, og hun var alltid på farten når noen var syke, stilte diagnoser, gav medisiner og sendte de syke til sykehuset.

Men bygda hadde mange helbredere som helbredet med bønn og handspåleggelse. Tjorro Erik (Erik Olsen) var spesialist i å stoppe blod, Ole Olsen var spesialist i å helbrede eksem, en annen til å ta bort verk, Lida (Olida Johansen) var øyespesialist, Hanno Ane (Ane Pedersen) hadde også helbredende evner, og Brita (Brita Josefsen) drev på med kopping når noen hadde vondt noen steder. Dessuten så brukte en vekster fra naturen til å helbrede forskjellige sykdommer.

Barna ble naturligvis født hjemme. Det var ikke jordmor i bygda, men Alette Pedersen fungerte som jordmor. Hun var enslig kvinne og bodde alene i et lite hus ved stranden på eiendommen til Hans Pedersen, og når en så henne på farten med det kvite tørklet på hodet, visste en at en ny borger var i vente. Når noen døde, ble Alette hentet for å vaske og stelle den døde for den ble lagt i kista.

Alette hadde naturligvis ikke noe betaling for dette arbeidet, men hun fikk vel litt kjøtt, fisk og annet naturelle. Muligens fikk hun iblant litt kontanter av folk som hadde noe penger. Når en ny borger ble født, var det skikk at naboene kokte en spesiell risengrynsgrøt til mora. Denne grøten kalte de for barselsgrøt, som de bar i melkespann, og serverte til den fødende mora.

Sport

Det ble naturligvis drevet noe idrett og sport. Om sommeren var det helst ballslåing som var populær. Ballene var hjemmelaget med mose inne og utenpå sydde et stoff eller mjukt skinn. Denne sporten var så populær i sin tid at når de var på fiske på Finnmark om sommeren hadde de baller og slagskaft med. Når det var landligge, dro de på land og slo ball.

Slå ball var en populær sport.

I Lyngenfjorden er det om sommeren ofte nordavinden, og da blåser det ganske friskt om dagene. Om kveldene stilner vinden av og om natten er det stille, men om morgenen begynner nordavinden igjen å blåse, og da blåser det friskt på Lyngenfjorden.

Det var et yndet sport kombinert med matauke for guttungene og også for voksne menn å ro ut til Årøyholmen og Lyngstadlandet om kvelden når vinden hadde spaknet. Der fisket en hele natta mens det var stille på sjøen, og utpå morgenen når nordavinden blåste, seilte en hjem.

På vidda i grensetraktene oppe i Skibotndalen var det meget store ørret og røye i vannene. Når en dro dit på fisketurer reiste en først til Lyngseidet med ferga. Så syklet en til Rasteby hvor en fikk skyss til Skibotn. Fra Skibotn syklet en opp til grensetraktene og inn på vidda til vannene.

Om sommeren ble svømmesporten drevet i stor stil av guttungene og noen voksne menn. Da oppholdt guttene seg en stor del ved sjøen og i robåtene. Denne sporten var av praktiske grunner brukt av guttene, fordi en da ikke hadde badedrakt og guttene badet uten badebukser.

Om høsten var uer-fiske ved Lyngstadland og Ytter-Gamvik stor sport og matauke for voksne mannfolk. De rodde og seilte til Ytter-Gamvik, og var der i mange dager. Om dagene fisket en, dro båtene på land til natten, og overnattet i telt eller jordgamme. Uer ble saltet der, og speket uer var en delikatesse.

Om vinteren ble det litt skigåing med hjemmelaget bjørkeski, binding var lær-stroppe som var på baksiden av kommagtuppen. Tidligere brukte en bare en lang bjørkestav når en gikk på ski. Staven holdt en på skrå foran seg med begge armer, når en gikk på ski. Men senere begynte en å lage trinser av selje, og brukte da to bjørkestaver. Olderdalen har alltid vært skibygd, langrenn har alltid vært drevet i bygda. Hoppsport ble drevet ganske meget etter

2. Verdenskrig med ski etter den tyske arme, som var tunge og gode å hoppe med. Det ble også drevet noe skøytesport på Leibodammen (et lite vann midt i bygda) på hjemmelaget skøyter.

En kuttet en del av ljå som en laget tupp til og satte den fast i en tre kubbe, ljåen var skøyteskjæret som en slipte til. Tre-kubben var formet som skøyte og tilpasset fotsålen, som en festet til kommagene med lærreim. For en annen skøytetype festet en tykk ståltråd under tre-kubben som skjær som en også brukte som skøyte.

Rypefangst med snare var også sport for gutter. Det var lite ryper, og noe særlig fangst ble det aldri, men det var alltid samme spenning å gå på ski opp til dalen for å se på snarene, og så ble det mange fine skiturer av det. Om våren i april måned kom det mengder av fugler som vi kalte for snøtitinger. Disse snøtitinger fanget guttunger og solgte til de som revemat til de som drev med revefarm. En laget snare av hår fra hestehale (hestetagl), som en festet til et trebord.

Et trebord kunne en ha opptil ti snarer. trebordet ble plassert på snøen, så strødde vi høyfrø over, som en hentet fra fjøsloven. Når flokk av snøtitinger kom for å spise høyfrø, kunne mange gå i snarene samtidig. Denne sporten var stor spenning for guttungene, og så ble det noen øre i lommepenger.

Bygda var sterkt engasjert i læstadianisme, men i denne bygda var det alltid mjuke læstadianere som kom godt overens med kirka og de som ikke var religiøs. Læstadianerne hadde ofte samlinger om søndager rundt om i husene hvor de benyttet bygdas predikanter som Stefanus Pettersen og Ole Olsen, men iblant kom det også predikanter utenfra som Erik Johnsen fra Manndalen og Karl Lunde fra Nordreisa. To ganger i året hadde læstadianere storstevne i Skibotn bedehus og i Birtavarre bedehus som vanligvis varte i tre dager.  Da dro bygdas folk dit med fiskebåter, de fleste for å høre på prekener, og andre for å treffe kjente eller å lete livsledsager. Til dette stevnet kom det predikanter fra hele Nordkalotten. Det ble preket på tre språk: norsk, finsk og samisk. Mot slutten av stevnet var det en rørelse hvor folk gikk og bad hverandre om syndenes forlatelse, det var en renselsesprosess som foregikk. Muligens så var disse stevnene de eneste ferier som bygdas folk hadde.

Kirka var ferdig i 1949. og den første presten i ny-kirke var Karl Fredrik Knobloch. Det var en liten leilighet i kirka, og der bodde han med familien den første tiden. Den første klokker var Erling Johansen fra Lyngseidet, og den første kirketjener var «Jossa-Hans» (Hans Johansen).

Det var ikke noe arbeidsledighets trygd eller syketrygd, men det var godt forhold mellom naboene, og hvis noen trengt hjelp delte naboene med det de hadde. Det var skikk at hvis en manglet noen matvarer, lånte en det av naboene, og ga tilbake når en hadde. Det var også noen mennesker som av grunner ikke var arbeidsfør og ikke hadde bosted. De vandret fra sted til sted, og tok inn i et hus om kveldene, hvor de alltid fikk mat og husly for natten.

Det var skikk at når noen hadde vært på sjøen og fisket og kom til land, kom naboer og trakk opp båten, og var det noe fisk til overs vanket det kokefisk til dem.

Bygda hadde en telefonsentral som ble betjent av Regina Rismo Pedersen. Når noen skulle ringe til en person i bygda, kom det bud fra sentralen at en skulle møte opp til telefonsamtale til et visst klokkeslett. Når en var borte og ringte til sentralen for å få snakke med familien og hørte Reginas rolige stemme, føltes det som en var en tur i bygda. Familien helsesøster/lærer hadde hustelefon, og det var den eneste i bygda. Noen få i bygda hadde radio, det var helst fiskebåteiere, som hadde radioen hjemme når de ikke var på fiske, ellers var radioen ombord i båten når de var på fiske for å høre på værvarslinga.

«Hans Persa» med noen av bygdas damer under slåtta. Foto: Rønnaug Bjørklid

Det var 2 landhandler i bygda. «Hanno» (Hans Pedersen) hadde den ene landhandel, post og ekspedisjon av lokalbåten. Når lokalbåten hadde anløpt og Hanno hadde sortert posten, stod vi i butikken mens Hanno ropte opp navn og delte ut posten. «Tinn-ola» (Ola Olderdal) hadde den andre landhandel. Men siden begge drev småbruk ved siden av handel, hadde de ofte så mange andre gjøremål før de kunne gå til butikken, og da måtte en stundom vente i mange timer. Denne venting var vel årsak til at bygda gikk sammen og startet samvirkelag handel i 1946. Den første betjening i samvirkelaget var Jermund Johansen og Marie Albrigtsen, Jermund var bestyrer.

Disse to landhandlene solgte mel, margarin, farin, sirup, noe stoff for klær, parafin, lampeveiker og lampeglass. Hanno hadde sirup i ei stor tønne, og derfra øste han sirup til et melkespann som vi hadde med oss. Noe mere hadde i grunnen folk ikke råd til å kjøpe.

Siden det ikke var vei i bygda, ble framkomstmiddel robåt, ski om vinteren og til fots. Det ble da til at guttene hentet make fra bygda eller fra nabobygda. Men det hendte også at noen dro lengere bort på frierferder. Som eksempel kan nevnes Rudolf Slettli som forelsket seg i Marie fra Skibotn på et læstadianerstevne der , og som han giftet seg med. Om lørdagene rodde han til Skibotn på frierferd, og om søndagsnetter rodde han tilbake til Olderdalen. Så en lørdagsnatt hadde noen glade ungdommer i Skibotn dradd Rudolf sin båt til skogs og gjemt den. Når han så skulle ro hjem søndagsnatta og hadde funnet båten, måtte han få hjelp av bygdas folk å dra båten til sjøen. Med litt fantasi må en regne med at disse frierhelgene måtte bli noe hektisk.

En hadde ikke den gang bil. Det ble da til at sykkelen var den hurtige fremkomstmiddel, og det var sykkel uten gir.

Rudolf var på anleggsarbeid da de bygde Sikajohki kraftverk. Lørdags ettermiddager syklet han til Olderdalen og besøkte familien, og søndags kveld syklet han tilbake til Nordreisa.

Johannes Løkvoll og Henrik Albrigtsen jr. gikk på Bardufoss Yrkesskole i 1949. I påskeferien syklet de til Olderdalen, og tilbake til Bardufoss etter påskeferien.

Selv om bygda var lite så var det 11 fiskebåter på ca. 50 fot:” Vega” eid av Peder Hansen Ysteby,” X” eid av Einar Eriksen Ysteby,” Hammarås” eid av Per Pedersen Olderdalen,” Klara” eid av Henrik Albrigtsen Olderdalen,” Prøven” eid av Henrik Olsen Slettvoll, og” Framtid” eid av Johan Nilsen Steinnes,” Grei” eid av Hans Samuelsen,” Falken” eid av Johan Pedersen og Karstein Jensen,” Petra” eid av Johan Bjerkeli,” Fram” eid av Peder Nilsen og Ole Nilsen, og” Maud” eid av Ole Peder. Dessuten så var der i bygda mange mindre båter, sjarker.

Vi som vokste opp på slike småbruk, var med våre foreldre på arbeid fra vi var små. Vi måtte planlegge og arbeide sammen, og dette var nødvendig for at livet skulle fungere. På det vis lærte vi hele tiden av de eldre og lærte å respektere dem, noe som naturligvis har vært til nytte i det voksne liv.

Rasjoneringskort

Under krigen var all mat rasjonert, og en fikk lite mel, kaffe og margarin. Vi fikk tildelt rasjoneringskort som vi brukte når vi handlet matvarer. Når vi handlet klipte de merker,

merkene var forskjellige og beregnet for de forskjellige matvarer. Bruk av rasjoneringskort sluttet ca. i midten av 1950. Det var også rasjoneringskort på brennevin og tobakk. I melet var det blandet endel bark, så når en bakte brød ble det alltid stygg lukt. Vi som bodde på landet hadde poteter, grønnsaker, fisk, litt kjøtt og melk, så vi klarte oss bra. Men vi måtte levere en viss del poteter til den tyske arme.

Kontrollører kom og kontrollerte hvor meget poteter vi hadde i potetkjelleren. De stakk en kjepp ned i potetkjelleren til de traff bunnen og målte dybden, og på det vis regnet de ut hvor meget poteter vi hadde, og hvor meget vi måtte levere til den tyske arme. Når vi om høsten la poteter ned i kjelleren plasserte vi først en del poteter, så plasserte vi en plate oppå potetene, og fylte deretter resten av poteter i kjelleren. Når kontrollørene stakk ned kjeppen traff de plata, som ble regnet for kjellerbunn. På det vis behøvde vi ikke å levere så meget til den tyske arme, og fikk beholde mer poteter sjøl.

Det var ganske mange tyske soldater i bygda, men de fleste var der ganske lenge, og ble derfor godt kjent med bygdas folk. De hadde kanonstillinger av store og mindre kyst-vern kanoner nær stranden mellom gamle fergekaia og Olderdalselva. Når de drev med skyte- øving, rekvirerte de en fiskebåt til å slepe en gjenstand på fjorden som liknet på tårnet til en undervannsbåt, som de prøvde å treffe. Der Anton Solheim sitt hus står hadde de et luftvern kanon. Verre var det med disse folk som rak omkring i sivile klær, som en aldri kunne snakke med fordi en aldri visste om de var spioner.

Vi byttet bær, fisk og melk med brød med tyske soldater, og var ellers på en viss talefot med dem, men en holdt alltid de tyske soldater på en viss avstand.

Det var en lege fra Østerrike som hette Peder eller Peda, som var i den tyske arme, og som bodde en tid i bygda i huset til Alette Pedersen. Han fungerte som lege for oss også, og når han hjalp oss sa han alltid: «Peda make Good.»

Radioer var inndradd slik at en ikke fikk høre norske nyheter som ble sendt fra London, og avisene var sensurert av okkupantene. Men det fans radio i det skjulte som noen lyttet til nyhetene fra London, og” Jungeltelegrafen” sørget for å spre nyhetene.

Selv om livet tilsynelatende forløp ganske normalt, foregikk det endel trafikk i det skjulte. Både nordmenn og utlendinger rømte over til Sverige, og når disse rømlinger kom til bygda hadde de navn på” sikre” nordmenn som de kontaktet, og som fraktet dem over fjorden til Manndalen. De fikk så navn på” sikre” folk i Manndalen som ordnet med hjelp og los over til Sverige. Selv om denne trafikken foregikk i det skjulte, kjente alle gode nordmenn i bygda til dette. Barna visste også meget, men var opplært til å holde tett, og når fremmede forsøkte å spørre om noe, visste de selvsagt ikke noe. Nok var det et par nazister i bygda, men det fans ikke farlige nazister i denne bygd.

Verre var det høsten 1944 når tyskerne trakk seg tilbake fra Finland og Finnmark. Det var soldater som kom fra fronten, og disse soldatene måtte en holde på god avstand. De kom kjørende med biler og hester med vogn lastet med soldater og materiell. De var på tur sørover, skulle over Lyngenfjorden fra Olderdalen til Lyngseidet med landgangsprammer og ferge. Da ble det ofte milevis kø som ventet på overfarten.

Høsten 1944 ble Kåfjord kommune tvangs evakuert, Først måtte ytre Kåfjord nordafor Olderdalselva flytte til indre Kåfjord, hvor de ble plassert i skoler og i hus hos private folk. Etter hvert som huseiere ble beordret ut overtok den tyske Wermakt, husene og fjøsene. Så kom videre evakuering. Norske nazister i hirduniform og tyske soldater beordret folk ut av husene, og hvis beboere nektet ville de sette fyr på husene mens folk var inne. Folk fikk bare ta på seg klær og litt mat. De ble stuet om bord i fiskebåter på ca 47 fot sammen med flere store familier. En stor familie med mange barn skulle kastes ut av okkupantene. Kona ble så rasende at hun kastet rokken på en tysk soldat. Når de kom ombord i ventende båt, var der

allerede mange store familier. Ei kone gråt og gråt, andre var sinte, og atter andre var tause og i stille bønn. Ingen visste hvor det bar hen.  

De norske hirdene og tyske soldater samlet sammen buskapen , sauer, kyr og hester, som bygdas folk måtte forlate, og drev dem til Birtavarre, hvor de slaktet dem som føde til den tyske arme.

Fra indre Kåfjord i Troms, og fra hele Finnmark, ble innbyggere sendt til Tromsø i fiskebåter, hvor de ble plassert i kirker og skoler. Fra Tromsø ble så evakuerte sendt videre sørover, og ble så spredt over hele landet fra Vesterålen/ Lofoten og sørover. Noen familier flyktet til fjells, og bygde jordgammer hvor de ville bo til krigen sluttet. Men de fleste ble oppsporet av tyske soldater, og ble så sendt sørover, eller de gav opp tilværelsen som huleboere, og lot seg evakuere. Det var bare to familier i bygda som overvintret i fjellet til krigen sluttet: Henry Rismo og (Gropa Jakob) Jakob Pedersen. Familien Rismo overvintret i jordgamme opp i fjellet ved Kåfjordbergan, og Jakob med kona Ellen overvintret i jordgamme oppe i Vinterdalen.

Evakuering foregikk så hurtig at mange familiemedlemmer som var borte på arbeid eller fiske, mistet kontakt med sin familie. Naboene mistet også kontakt med hverandre, og måtte så lete hverandre via annonser i avisene.

Disse fiskebåter som fraktet evakuerte fra Finnmark og Nord-Troms var fullastet med folk, og grunnen til at det ikke skjedde noe katastrofe var at denne høsten var det så fint vær, og at båtene hadde så dyktige skippere som var vante til å drifte på bankene utafor Finnmark.

17. mai 1945 var stor del av bygdas beboere kommet tilbake. Oskar Rismo holdt 17. Mai tale ute ved huset til Anton Johansen. Han begynte talen slik: Her står jeg på Haugens ruiner og taler til det norske folk. Bygdas sentrum ble kalt for Haugen. Oskar Rismo var kommunist hele livet, og han var en kjent kommunepolitiker. Han hadde en giktsykdom i ryggen, og var så fremoverbøyd at bare en liten del av lungene fungerte. Men han var alltid i godt humør, og sykdommen sin nevnte han aldri.

Torvarbeid

Etter St. Hans startet torvarbeidet med å ta bort to lompelag. En lompe er en terning 20x20x20 cm. En tar bort to lompelag for at tele skal tines nedover. Denne mosetorva brukes ikke fordi den har lite brennverdi.

I juli måned skjærer lompene ut med stikkspade og kaster dem opp av hullet. Jo dypere en kommer, dess svartere blir torva. Den svartere torva har større brennverdi, og er bedre. Lompene var tunge, og når hullet ble dypere ble lompene kastet opp i to eller tre avsatser.

Lompene trilles ut og plasseres på marka, helst på tørre steder.

Lompene skjæres med stikkspade med fiberne, i 3-4 cm tykkelse.

Skivene røyses til tørk og tørkes i ca. 3 uker.

Stables i muer/dynger. Muene har diameter 50-60 cm og høyde ca 90 cm.

 Viktig å få en åpning mellom torvskivene så de kan tørkes.  Tørkes i ca. 3 uker.

Stables i stake. Stakene har diameter 2-3m og høyde 2,5-3m. Ytterveggen ble murt etter samme prinsipp som for muene men torvskivene ble satt rett sammen for at veggen ble så tett som mulig. Torvskivene burde helst helle litt ut så vannet rant ned når det var nedbør. Inn i muren kastet en torvskiver etter hvert som en murte oppover. Nederste torva ble lagt på høykant som i muene. Ytterveggen var som en mursteinsmur.

Stefanus Pettersen, Hans Pedersen og Olav Olderdal eide torvmyrene. De hadde sine faste torveplasser og de hadde torvelaer – hus med torvetak med åpne vegger- for at torva skulle tørke, og de plasserte torva i laene. De andre som fikk tildelt torveplasser, plasserte torva i staker.

Frakting av torva ned i januar-februar. En tok hull i torvsteka som vist i figuren. Så tok en torva inne fra staken. Det ytterste sjiktet var fråtset sammen og ble stående som en vegg. Torva fraktet en ned med kjelke. De som hadde hest, brukte den. På kjelken var det en ramme av tre som var kledd med netting eller var lagd av tau som et fiskegarn. Torva ble lagt i hekken og dradd ned. Noen brukte også strisekker.

Når torvestaka var tømt innvendig ble det ytre skallet knust og fraktet ned.

 Når en kom ned med torvlasset plasserte en torva i vedskjåen.

Etter vert bar en torva inn og plasserte den i vedkassen ved komfyren. Før en puttet torva inn i ovnen, måtte en bryte torvskiva i stykker.

En hadde uttrykket: når en bar en bøtte torv inn, bar en to bøtte ask ut.

Miljøet rundt torvarbeidet.

Under prosessene 2-7 var det vanlig at hele familiene var oppe i dalen og deltok i arbeidet. Det var mange familier oppe i dalen samtidig. Alle deltok i arbeidet, voksne og de som var sterkest tok det tyngste arbeid og ungene det letteste. Middagsmåltidet hadde vi med og spiste middag oppe i dalen. Etter middag tok voksne en liten middagslur. Da sprang ungene til lillelakselva og fisket småørret med nuotso, og det var meget småørret den gang i lillelakselva. De minste barna ble fraktet opp og ned i trillebårer.

Selv om arbeidet var hardt, var det et fint sosialt miljø i dalen med torvarbeidet.

Når en begynte å frakte torva ned om vinteren var det ganske hardt arbeid. Det var omågjøre å få mest mulig ned mens veien var opptrakket, og som regel måtte en rekke 2-3 turer om dagen. Når en kom ned ble de mindre ungene satt til å tømme lasset mens en spiste, og så var det opp igjen.

Ganske tungt var det å dra torvlasset. Men i unnabakker var det kappkjøring, og da stod en bak på sleden og styrte med den ene foten. Men iblant ble farten for stor, og da bar det utafor veien.

Det var mye strev med torva før den var i huset og i torvkassen.Hvert hus hadde torvekasse, det var en trekasse med hengslet lokk som stod ved komfyren.

Så spør en hvorfor en la ned dette arbeidet for å få relativt dårlige brendsel.

Husene var uisolerte tømmerhus, og var trekkfulle. Det var lite skog i bygda, og folk sparte på det som var, og strøm hadde en ikke.

Komfyren på kjøkkenet ble brukt til å varme opp huset, til å koke mat og steke brød. Ved rakk ikke til brendsel, og da måtte en bruke torv.

Det ble mye aske av torva, og en hadde utrykket: når en bar en bøtte torv inn, bar en to bøtter ask ut, så det ble mye støv i huset av torvefyring.

I årene 45-50 begynte en å bruke Svalbard kull til brendsel, og da sluttet torvearbeidet. Det ble også mye støv og lykt i huset av kullfyring.

                                                        

Nuotso

På myra vokser det korte myke busker. Disse buskene har lange tynne og relativt myke røtter. Av røttene lager man en snare som festes til en stang. Sakte og forsiktig fører en snaret foran fisken og bakover til snaret er bak gjellene. Da rykker en til, og fisken er fast.

Huleboere under evakuering

For evakuering av Olderdalen kom det ordre fra tyske arme at alle skulle evakueres inn fjordrn fra Soleng og innover Kåfjorden. Noen valgte å finne familier som de kunne flytte til, og andre valgte å bygge jordgamme oppe i fjellet, og flyttet dit, og andre oversåg evakuering og valgte å bli boende i husene sine.  Når evakueringsdagen kom, ble de som fremdeles bodde i husene sine, kastet ut av tyske soldater og norske nasister i hirduniform, og ble sendt til Tromsø med fiskebåter som var i evakueringsfart. De fikk bare ta med seg litt klær og litt mat, og i Tromsø ble de plassert i kirker mens de ventet på evakueringsplass. De som flyttet til gammene i fjellet, trudde at krigen snart var slutt.

Familien Stefanus Pettersen og deres nære slekt bygde en stor jordgamme oppe i Nummerdalen, og flyttet dit.

I denne gammen bodde det:

Stefanus Pettersen 77 år, hans kone Emilie 77 år, deres sønn Emil 43 år med kone Maria 42 år og døtrene Estrid 4 år og Jenny 3 år. Videre datter til Stefanus, Agahte 36 år med mann Hans Vannbakken 45 år og datter Signe 7 år.

Dessuten bodde det noen av nære slekt til Stefanus: Alexandra 44 år hennes mann Einar Brandser 42 år og deres barn Gerd 10 år, Erna 7 år og Kirsten 2 år. Johan Albertsen 63 år. Mattis Mathisen 76 år og sönner Mattis B 51 år og Johan.. Videre Gudrun 31 år med mann Roald Johansen 43 år og deres barn Liv 10 år og Roald 8 år. Dessuten så bodde Lars K. Albrigtsen  39 år i samme gamme.

Roald Johansen var herredskasserer i Kåfjord kommune, og hadde herredskassen med seg i gammen og videre på evakueringsferden. Lars Albrigtsen arbeidet på trygdekassen i samme kommune, og hadde trygdekassen med seg i gammen og på videre evakueringsferden.  Rundt 20. november ble det dårlig med mat for beboere i gammen. Hans Vannbakken som opprinnelig var fra Vatnet ca. 8 km. oppe i dalen i Manndalen, hadde noen sauer gående der. Siden Manndalen ikke var ferdig evakuert, mente han at den tyske arme ikke hadde slaktet allt i Manndalen. Han mente at det gikk an å slakte noen av sauene sine og frakte kjøttet over fjorden, før tyskerne slaktet allt i Manndalen også. Sjøl kunne han ikke slakte, men han mente at Henrik Albrigtsen jr. 14 år og Kristian Rismo 30 år som hadde nødslaktet on stor okse før tyskerne tok den, kunne være med som slaktere. Kristian med familien var evakuert til et hus på Bjerkeli, og ventet på evakueringsskyss.

Det var tyske militære i Manndalen, men de bodde på Samuelsberg, og de patruljerte med motorsykkel opp-ned dalen både på Samuelsberg- og Løkvollsiden

En mørk natt rodde Hans, Kristian og Henrik over fjorden fra Bjerkeli til Manndalen, og gikk på land på Løkvoll siden. Hans var oppvokset i Manndalen, og kjente derfor hver sti i dalen. Så snek de seg opp til Vatnet i ly av mørket, og når det ble lyst, begynte slakting. Hans hentet sauene, og Kristian og Henrik slaktet og flådde, partert og puttet i strisekker. Sekkene blå båret ned til båten neste natt i mørket, rodd over fjorden og kjøttsekkene ble båret opp til gammen.

Huleboere og andre familier som var på Bjerkeli og venter på evakuering trengte også fisk. Men det var sent på høsten og den eneste måten å få torsk var å egne lina, men agnsild manglet. Så en dag dro Henrik Albrigtsen ca. og sønnen Henrik jr etter agnsild. Først rodde de til Olderdalen sentrum, og tok tyske landgangs-pramme til Lyngseidet.

De hadde kjelke med, og dro kjelken til Kjosen. I Kjosen ble agnsild kjøpt, og dro det på kjelken til Lyngseidet. Videre gikk turen med landgangs-pramme til Olderdalen, og med robåten til Bjerkeli.

Line ble egnet og satt ute på fjorden, og mye torsk ble det både til familien og til hulebeboere i fjellet.

Det bodde mye tyske soldater på Trollvik skole, som ikke var langt unna. Sannsynligvis så hadde de ikke overflod av mat, og hadde fått vite om vår fiskefangst. Så en dag kom to unge tyske soldater som ville ha hjelp til å fiske, og ville vite hvordan vi hadde fått fisk. I slike tilfeller lot Henrik ca. sønnen Henrik 14 år å prate med tyskerne fordi han behersket noe av språket deres. Tyske arme var jo vår fiende, og det var ikke rett å hjelpe dem. Henrik jr måtte vise dem linebruket, og de ville låne det. De fikk låne litt linebruk men fikk ikke orientering om at en måtte ha agnsild på krokene. Etter noen dager kom de og leverte linebruket tilbake, og de hadde naturligvis ikke fått noe fisk. De to unge soldatene var høflige. Muligens så hadde de forstått at vi hadde lurt dem, men nevnte det ikke. Det var jo krig, og vi forstod at de godtok at vi var på hver side.

Hans Olaf Hansen og kona Anna Margrethe med barna Ludvik 19 år, Ella 8 år, Idar 4 år, Albert 1 år bodde på Bjerkeli

I november ble Hans Olaf syk og ble sendt bort, muligens til sykehuset i Tromsø. Det var ingen telefon i bygda, og familien visste ikke hvor han var.

Familien hadde kjenninger i Skardalen som hadde bygd stor gamme oppe i fjellsiden og flyttet dit. I gammen bodde det flere familier, og de hadde husdyr i samme gammen. Husmora Anna Margrethe bestemte seg for å flytte med familien til den store gammen i Skardalen. En natt først i desember flyktet Anna Margrethe med familien over fjorden, med to nordlandsbåter (kjekser). I den ene kjeksen rodde Ludvik og Henrik Albrigtsen jr. 14 år med sengklær og mat. I den andre kjeksen Ulrik Albrigtsen 9 år og Anna med ungene, Senere på natta rodde Ulrik og Henrik tilbake til Bjerkeli med den ene kjesen, den andre kjeksen hadde Anna bruk for.

22. november ble Anna Margrethe med familien og de andre i gammen fraktet med båt sørover, Anna med familien til Sørfold.

Henrik Albrigtsen med familien, kone og 10 barn, var først evakuert til en familie på Bjerkeli ca. 9 km innafor Olderdalen. Han eide båten Klara som var rekvirert til å frakte evakuerte med Einar Eriksen som skipper.. Der skulle de være til båten hadde fraktet andre evakuerte, og da skulle de sjøl evakuere med båten. Dessuten så hadde de ansvaret for å holde fyrlykta i Olderdalen intakt. Tyske arme hadde kontroll med familien, og var iblant på kontroll om det var andre i huset. Det hendte at hulebeboere var på besøk om kveldene når det var mørkt, og da måtte de alltid oppholde seg nær loftstrappa så de kunne rømme til loftet når tyskere kom på inspeksjon. En kveld var Noen av familien Myrlund på besøk, de bodde i en gamme i fjellet.. Inspeksjon kom, Erling Myrlund var i stua med ungene som lekte på gulvet. Erling var en kortvokst 30-åring som ikke seg unna, men han begynte å leke med ungene på gulvet, og ble tatt som de andre ungene.

Henrik Albrigtsen hadde hørt illegale nyheter, og av dette dro han slutning at krigen ennå ville vare over vinteren, og fortalte dette til huleboere. Derfor bestemte huleboere i forskjellige jordgammer å la seg evakuere.

Henrik Albrigtsen sr. overtok å føre Klara sist i november, og Einar Eriksen overtok som skipper på en annen båt som fraktet evakuerte. Familien Brandser, Mattis Mathisen og familier fra andre jordgammer, ble fraktet til Sigerfjord med Klara. Familien Roald Johansen, familien Hans Samuelsen og andre evakuerte til Sigerfjord sist i desember med en annen båt hvor Einar Eriksen var skipper.

Henrik Albrigtsen ca. 49 år evakuerte med Klara sist i desember med sin familie, hvor kona Sandra 45 år og 10 barn i alder 2 til 19 år. Dessuten var det med på samme turen Stefanus med kona, foreldre til Sandra. Emil med sin familie og Agathe med familien, til sammen 20 personer. Turen gikk først til Tromsø, og der fikk familien Albrigtsen ordnet med innkvartering i Nyksund hos familien Vallan, hvor Arnulf Vallan var kjenning av Lars Albrigtsen. For familiene Stefanus, Emil og Hans fikk de ordnet med plass til Sildpollen i Eidsfjord.

Fra Tromsø gikk turen til Alsvåg hvor de fikk los til Nyksund, fordi farvannet der var ureint, og skipper Henrik ikke var kjent i dette farvann. 

Om turen til Nyksund forteller Henrik jr.: Da vi gikk mot Vesterålen til Alsvåg, stod jeg i rorhuset på utkikk sammen med min far som stod til rors. Losen kom om bord i Alsvåg, og vi startet på turen til Nyksund. Det var et voldsomt uvær, og losen tok over roret. Først spurte han skipper Henrik cr. om motoren var å stole på. Deretter spurte han om Henrik var nazist, for var han det, ville han snu. Jeg forlot styrehuset, gikk på dekk, og stod ved mastra. Losen styrte mellom holmer og skjær, og sjøsprøyten stod høgt til værs. Hele turen til Nyksund stod jeg og holdt fast i mastra, hadde aldri sett sånt farvann, og var redd. Redde og sjøsyke var også de som var i lugaren, kahytten og i egner-huset. Når vi kom til den lille havna i Nyksund var det stille, vi var fremme, og alle var glade. Uværet kom uventet, og etter vi hadde forlatt Alsvåg ringte de fra Nyksund til losen at vi måtte utsette turen på grunn av uværet. Men da hadde vi forlatt Alsvåg, og fikk så ikke beskjeden.

I Nyksund ble fam. Albrigtsen plassert i et nedlagt forretningsbygg som tilhørte Sverre Vallan, hvir de bodde til freden. Familiene Stefanus, Emil og Hans ble fraktet til Eidsfjord, hvor de bodde til freden.

På den tiden var Nyksund et levende og rikt samfunn. På stedet var det 5 fiskebruk, trandamperi, smie og forretning. Mange fiskebåter stasjonerte i Nyksund, og de leverte fangsten til fislebrukene på stedet. Vi ble veldig godt mottatt av stedets befolkning, og vi hadde det godt der. Henrik cr. var på lofotfiske med båten ”Klara”, og Henrik jr. og Lars Albrigtsen arbeidet på Arnulf Vallan`s fiskebruk. De yngste av barna gikk på skole i bygda. Det var ikke stasjonert tyske militære på stedet, og det var et fredelig sted under krigen. Ferske nyheter fra krigen fikk en nesten daglig, så det var skjulte radioapparat på stedet.

Før vi dro hjem til Olderdalen etter at krigeren var sluttet, kjøpte vi en del fiskekassebord for å lage midlertidig skur for opphold når vi kom til Olderdalen, annet material var ikke å oppdrive. Av disse kassebordene bygde vi et langt skur ved siden av huset til

 Stefanus Pettersen. Huset hans ble ikke brendt fordi den tyske arme bodde i huset når krigen sluttet. Huset var stort, og det bodde mange familier der en tid etter krigen. Henrik jr. sov i skuret til sent på høsten. Det kom snø inn gjennom sprekker mellom kassebordene, og om morgenen var det snø på teppenet. Høststormene kom, det var uvær i vente, og en kveld flyttet Henrik jr. inn i huset til Stefanus. Uværet kom om natten, og veltet skuret. Bygdas folk visste at han sov i skuret, og om dagen ville de vite hvordan det gikk med han når skuret veltet i stormen, de visste ikke at han var flyttet inn i huset.

Grunn til at Kristian og Henrik kunne slakte var:

Fam. Henrik Albrigtsen hadde en stor okse i fjøset. En dag kom det to Østerrikes soldater, som var i den tyske arme, og så inn i fjøset. Så kom de inn til familien. Albrigtsen og sa at i morgen kommer det tyske soldater på befaring, og hvis oksen er der så tar de den. Henrik jr. gikk så til Kristian og spurte om ikke Kristian og Henrik jr. kunne slakte den. Kristian var villig til det, men når slakting og partering var ferdig, fortalte Kristian at det var første gang han slaktet. Det var første gang Henrik også hadde slaktet, men begge hadde vært med som hjelpere tidligere og derfor visste hvordan det gjøres. Oksen ble partert, saltet i tønner, og tønnene ble gravd ned i fjæra.

Evakuering av familien Nils Albrigtsen

Av Albert og Henrik Albrigtsen jr.

Familien til Nils Albrigtsen som bestod av følgende 7 medlemmer: Nils 55 år, hans kone Antona 44 år. Barna: Albert 16 år, Martha 14 år, Ester 11 år, William 7 år og Haldis 5 år. De bodde på Ysteby ca. 1 km nord fra Olderdalen senter.

Familien fikk ordre fra tyske soldater om å evakuere til Birtavarre. Nils og den eldste sønnen Albert rodde da de 15 km til Bjerkeli for å få husrom hos kusina til Nils, Anna. De fikk bo hos Ola Hansen og hans kone Anna. De fikk låne 3 roms Nordlandsbåt for å frakte familien og utstyr, og så rodde de tilbake, Albert i deres 2,5 roms Nordlandsbåt og faren i 3 roms Nordlandsbåt.De var i den tru at de ville få bli værende på Bjerkeli.

Så rodde de to ganger om dagen og fraktet utstyr, og sauer og kyr til Bjerkeli, og bar utstyret opp fra fjæra til huset.. Da de hadde bodd en uke der kom det beskjed fra tyske SS at de skulle evakuere videre, og at de ville bli hentet med fiskebåter.

Nils hadde en bror Henrik som var evakuert til et hus i nærheten av der Nils bodde. Han hadde en fiskebåt på ca. 50 fot, Klara, som var i evakueringsfart. Det var avtalen at når de var ferdig med å frakte evakuerte, skulle Henrik dra med sin familie. Det var Einar Eriksen som var skipper på Klara under evakueringsfart.

Nils gikk til sin bror Henrik for å diskutere situasjon. De fant ut at krigen snart var slutt, og de ble enig om at de først skulle flykte opp til sommarfjøset som var et stykke oppe i skogen. Der bodde de i en tid, sov på saueskinn, og kokte maten på primus. Så bygde de en liten Gamme oppe i fjellet hvor de bodde i en uke..

17. november om kvelden ved 11-tiden kom bror til Nils, Henrik, og sa at han hadde hørt illegale nyheter, at krigen ennå ville vare en tid, og at det nok var best de dro herifra.

Antona kokte stor kasserolle med kjøttsuppa. Så rodde de over fjorden til Manndalen i 2,5 roms Nordlandsbåt, og var der ved 1- tiden om natta. Manndalen var da under evakuering, og de reknet med å få skyss derfra. På Løkvollsiden var det lys i en båt som lå der.

Dit dro de, og det viste seg å være Prøven som var eid av Henrik Olsen. Det var fullt av folk om bord, men Antona og barna fikk sove i rommet.

Nils fikk høre at en fiskebåt som gikk i evakueringsfart var ved Samuelsberg for å hente evakuerte, blant annet familien til Marie Holm. Ved 7 tiden om morgen rodde familien Albrigtsen til Samuelsberg for å få skyss med denne evakueringsbåten, men det var fullt.

Skipperen foreslo da at de kunne henge på slep, og det godtok de. Hele familien på 7 var i Nordlandsbåten, men da de kom til Nordnesodden blåste det sydvestkuling. Da fikk Antona og de minste barna komme ombord, men Nils og Albert ble i Nordlandsbåten, Nils bak for å styre så ikke båten skar ut i uværet, og Albert fikk beskjed om å være i fremmerskotten med tollekniven klar til å kutte fanglina hvis båten skar ut.

Lyngenfjorden var stengt av minefelt ved utløpet under krigen. Derfor gikk turen via Havnes-Rotsund-om Vorterøya til Lyngstua, og denne turen tok lang tid.

Ved Lyngstua kom hele familien til robåten, og de rodde til fjæra til Johan Albrigtsen i Nord-Lenangen, som var bror til Nils. Når de kom til fjæra besvimte Albert av utmattelse.

I Nord-Lenangen bodde de hos familien Johan i 14 dager, og da gikk turen videre til Tromsø med lokalbåten. Grunnen til dette var at det var utrygt å bo der fordi også dette stedet kunne bli evakuert.

I Tromsø bodde de i kirka i en uke, og i desember fikk de plass hos en familie Nilsen i Målselv. I Nilsens hus bodde det da 18 personer, og der ble de til freden.

Lekkasje på MS” Klara” under evakuering.

MS” Klara” på ca. 50 fot gikk i evakueringsfart, og Einar Eriksen var skipper.

Klara var eid av Henrik Albrigtsen sr. som da bodde på Bjerkeli med sin familie dit de var evakuert fra Olderdalen. Det var avtale at når Klara var ferdig i evakueringsfart, skulle båtens eier med familien evakuere.

Det oppstod en liten lekkasje på Klara, som skulle tettes. 25 november 1944 dro Einar Eriksen 35 år, Emil Stefanussen 43 år, og Henrik Albrigtsen jr. 14 år med Klara til Samuelsberg. Det var mening å felle opp Klara ved dampskipskaia i Samuelsberg, støttet mot kaia, og reparere lekkasjen.

Emil bodde da i en gamme oppe i Nummerdalen, og var smuglet med til hjelp. Familien til Emil bygde gamme hvor de flyttet til for å unngå evakuering. De trudde da at krigen snart var slutt.

Da båten ankom Samuelsberg, var Emil i skjulestedet hans i maskinrommet, og Einar og Henrik var på dekk. Tyske offiser som var kommandanten der, kom om bord og tok skipspapirer, og nektet båten å forlate og å felle opp båten. De mente å ha bruk for Klara der.

Det ble satt bevæpnet vakt på kaia hele døgnet som gikk fra kaikanten og noen meter opp.

Vi vurderte situasjonen, mente at de ikke hadde lov å arrestere båten som var rekvirert til evakueringsfart. Vi ble enige om at når tyskerne kom om bord på kontroll, skulle Emil være i sitt skjulested slik at vi alltid var to mann om bord, Einar og Henrik.

Neste morgen kom to tyske soldater bevæpnet med maskinpistol om bord. Emil forsvant til sitt skjulested, og Einar og Henrik ble beordret på dekk. Den ene holdt maskinpistolen mot Einar og sa at om 5 minutter skulle maskinen være i gang, og den andre holdt maskinpistolen mot Henrik. Turen gikk inn Kåfjord med Einar til rors, og han fikk ordre om at dørene på begge sider av rorhuset skulle stå åpen. Den ene tyskeren stod på dekket utafor styrehuset med maskinpistolen rettet mot Einar, og den andre holdt maskinpistolen mot Henrik.

Kom til Trollvik og fikk ordre om å stoppe. Henrik ble beordret i lettbåten med den ene soldaten, og den andre soldaten holdt vakt på Einar. Henrik og den tyske soldaten rodde i land mot Trollvik skole. På skolen bodde det da tyske militæret, og derfra skulle de hente proviant og post til tyske militæret i Manndalen. Returen til Samuelsberg gikk på samme vis som turen inn Kåfjord.

Om kvelden planla Einar, Emil og Henrik hva som skulle gjøres. Ble så enige om at en måtte få Emil over fjorden med beskjed til båtens eier. Men en måtte få smuglet en robåt til, for tyske vakta kontrollerte alltid at den ene lettbåten var på plass. Så om natta i mørket klatret Henrik under kaia på land, og fant en robåt i fjæra. Robåten ble forsiktig smuglet på yttersiden av Klara når vakta gikk runden opp.

Med denne robåten begynte Emil å ro over fjorden til Bjerkeli. Det var en kullsvart natt og helt stille på sjøen. Emil startet å ro når den tyske vakta gikk runden oppover. Men da vakta kom ned igjen hørte han lyden av robåten, og begynte å skyte. Tyskerne kom om bord til Klara på kontroll, men vi var fremdeles to mann, og hadde en lettbåt, og vi visste naturligvis ikke noe om hva som foregikk. Vi visste ikke noe om hvordan det var gått med Emil, og om han var truffet, og måtte bare vente på resultatet.

Neste morgen ble vi igjen beordret til Trollvik, og turen gikk som foregående.

Klara var lekk, og vi måtte pumpe flere ganger i døgnet. Vi fyrte med kull i lugaren, og så tok kullet slutt. På kaia var det en kulldynge for tyskerne, og om nettene i mørket tok Einar og Henrik kullstampen i mellom seg og sprang og hentet kull når vakten hadde runden oppover.

Så tok maten slutt, og Henrik klatret om natta under kaia til land og hentet tørrfisk fra en gjell.

Med Emil gikk det slik: Når den tyske vakta begynte å skyte svingte han 90 grader mot Kjelo, rodde alt det han klarte, og slik kom han seg unna skuddene. Han kom over fjorden til Bjerkeli med beskjed til Henrik Albrigtsen. Om morgen rodde Henrik de 10 km til Olderdalen. Fra Olderdalen tok han ferga til Lyngseidet. Ferga gikk da i tysk fart. På Lyngseidet fikk Henrik gitt beskjed til lensmann Marwoll at tyskerne i Samuelsberg hadde arrestert båten.

Så en formiddag kom lensmannsbåten til Samuelsberg med to lensmannsbetjenter i full uniform om bord. De gikk til den tyske kommandanten og hentet skipspapirene, og gav kommandanten beskjed at Klara skylle gis fri for å gå i evakueringsfart. Da fikk vi felle opp båten og reparert lekkasjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: