Olderdalen i 1920-årene

La oss tenke oss Olderdalen 50 år tilbake i tid og forestille oss hvordan voksne og barn hadde det. I fantasien lar vi to barn gå gjennom bygda fra Bergan til Nommedalen. De to er søsknene Erik 14 år og Anna 12 år.

Fra Bergan til Nommedalen

På denne strekningen var det på den tiden ingen vei, bare en gangsti som snodde seg fra hus til hus, tråkket opp gjennom slektsledd. Om vinteren føk stien igjen og da var det mange ganger bare å ta skiene fatt. Skiene, ja! Tro nå bare ikke man gikk på lette glassfiberski, utstyrt med flotte bindinger. Nei, det var nok bare å stikke kommagen (slikt fottøy var vanlig i store deler av fylket) i stropper på skiene som stort sett var hjemmelagde tunge bjørkeski. Men, det gikk jo det og …

Det var tidlig på forsommeren. Anna og Erik hadde lenge planlagt å gå gjennom bygda og skrive opp alle hus og de navn på de som bodde der. En dag i juni la de i veg. Året var 1925. Det var tidlig morgen og været var strålende. Sola skinte og fuglene sang. Det var helt vindstille, og fjorden lå speilblank. Som niste hadde de hver sin tykke skive grovbrød smurt med et tynt lag margarin, men uten noe pålegg. Som skrivepapir hadde de utstyrt seg med hver sin gråpose, som de hadde sprettet opp og laget to små skrivebøker av. De hadde også hver sin gråblyant.

Anna var kledd i hjemmesydd bomullskjole. Den rakk langt ned på leggene. Det var godt og varmt så hun hadde ikke tatt på seg noe hodeplagg. Det lyse lange håret hang i to fletter langt nedover ryggen. Erik hadde på seg skjorte av bomull og vadmels-bukser som rakk han omtrent midt på leggen. Moren deres hadde sydd alle klærne. Også Erik gikk barhodet. Han var kortklipt bortsett fra en liten pannelugg som sto stivt rett til værs. Han hadde en mørkere hudfarge, og håret var nesten svart.

Erik sa: «Her bor Ellen Marie Iversen, og det er det ytterste huset på Bergan.» Han skrev med tydelig runde bokstaver.

Anna sa mens hun også skrev: «Et lite hus med stue og kjøkken og soveplass på loftet»

(Huset står den dag i dag rett innafor der Alfred Albrigtsen nå bor)

Mens de gikk videre skrev de ned Mons Monsens hus og videre Mons Aslak Pedersen (dette huset står enda, men den er sterkt til nedfalls, og det er over 100 år gammelt. Det var et forholdsvis stort hus. Ellers var husene stort sett små og lave, og inneholdt som oftest to eller tre rom med loft som ble brukt som soverom. De var bygd av Nordreisa – tømmer (furu). De fleste hadde en eller to kyr og hadde melk til eget bruk. De fleste hadde sauer. Kjøttet og ulla ble brukt på gårdene. Konene karda og spant garn som gikk til strikking av strømper og andre plagg. Mange hadde vevstol, og det som ble vevd ble til klær, særlig underklær.

Noen hadde lave fjøs, tekket med torv og med glugger hvor gjødselen ble kastet ut. Dette ble liggende for vær og vind til sommeren kom – eller den ble trukket i små pulker og lagt i små dunger på jordene. Og ble spredt ut så snart isen tinte om våren.

De fleste hadde torvgammer til husdyrene. Geiter var det lite av. De som hadde større bruk holdt hest, og den var i bruk hele året, kanskje minst om sommeren. Noen få hadde høns.

Som brensel i hus og fjøs ble det brukt ved og torv. Torva stakk de om sommeren, tørket det og kjørte eller dro det hjem når det ble snøføre. – Vi må ikke glemme og nevne at om våren var det kvinnfolkenes arbeid å ta «skråp», dette var tang og tare som ble tatt på fjæresjø. Det skjedde om våren, og da var de fleste menn på fiske i Finnmark. «Skråpet» ble brukt som dyrefor. Ble det sein vår var det nokså vanlig at kvinnfolka måtte ut i skogen eller opp i fjellsidene og skjære «dausenna». Det var gress som sto igjen fra sommeren. Det var et tilskudd til høyet som husdyrene måtte ha for å kunne overleve en streng vinter og vår.

Vel hadde mannfolka en stri jobb i åpne båter på sjøen i måneder, både vinter og vår. Det var viktig for å skaffe penger til det mest nødvendige i heimen. Men, kvinnfolka det ikke stort lettere. De gjorde sin del for å skaffe det nødvendige til mat og klær til store barneflokker. Mange hadde et umenneskelig blodslit. Lite mat var det for mange, og de var ofte magre og hulkinnede når sommeren kom. Vi bør huske litt på dem, vi som i vår overflod mange ganger nekter å spise hvis vi ikke får det riktige pålegget på brødskiva.

Dårlige tider etter 1919

Folket i Kåfjord, også de som bodde i Olderdalen, hadde stort sett det godt i mange år, helt til 1919. Til da hadde mange folk fast arbeid ved kobbergruvene i Birtavarre, men det året ble det slutt. Gruvene måtte stanse opp fordi det ble dårlige tider og kobberprisene falt sterkt. Plutselig var folk arbeidsledige. Folk var ikke forberedt på det. Fiskeredskaper og båter var dårlig vedlikeholdt, nettopp fordi de fleste hadde vært i fast arbeid og tjent godt. De færreste hadde spart opp penger, og på kort tid oppsto den rene armod og nød. Da var det for sent å angre at man ikke hadde forberedt seg på dårlige tider.

Nå måtte alle skaffe det nødvendige underhold med fiske og småbruk. Andre muligheter fantes ikke.

………………………..

Anna og Erik ruslet videre og noterte nye hus og navn:

Johan Bjuri, Hans Henriksen, Fåren, Johan Johansen (der Betty Johansen nå bor), Sivert Johansen, Nils Albrigtsen, Erik Olsen, Peder Hansen Skogli, Peder Henriksen (hvor bl.a. onkel Hans Henrik nå bor), Ole Isak Olsen, Oskar Olsen, Erik Pedersen, per Pedersen, Mattis Pedersen.

De gikk barbeint i det fine været. Nå var de kommet så langt som der campingplassen nå ligger. De følte seg sultne og gikk et stykke opp på Dorronbakken og satte seg i lyngen. Der tok de fram nistematen og gikk løs på de tykke brødskivene. Skal si det smakte!

Etterpå så de på det de hadde skrevet – 16 hus hadde de fått på papiret fra Bergan til Dorronelva.

Armbåndsur fantes ikke på den tiden, men de så på sola, som viste at det måtte være omkring middag. De koste seg i det fine været og var enig i at de kunne ta det litt med ro.     

Så tidlig på sommeren var det mye fuglesang i skogen. På en stein satt en steinskvett, vippa med stjerten og laget sine skvette-lyder. Jammen var den kommet tilbake etter vinterturen sin. Den lille svarthvite-blågråe småtassen! Fjorden lå fremdeles nesten blankstille, bare en liten bris knuste vannspeilet her og der.

De veldige tinderekkene på den andre siden av Lyngenfjorden sto der som de hadde stått fra jordens skapelse. Men, isbreene er blitt mindre og mindre og har trukket seg tilbake.

Sildeknute ble også kalt «silderumpe»

Det dannet seg en sildeknute noen hundre meter fra land. Silda ble jaget sammen av sjøfugl (alke og lomvi) og niser som svømte rundt og rundt. Det samme gjorde sjøfuglene. Silda ble etter hvert helt «tommelomsk» og svømte rundt og rundt i en eneste tett masse, helt fra sjøflata og som et tykt tau nedover i sjøen. Over hang en hvit sky av måser som stupte i den tette sildemassen i et øredøvende leven av skrik og skrål. Stadig kom nye alkeflokker flyvende til og gikk som kanonkuler i sjøen, i sildemassen. Nye kom stadig opp av sjøen med sild i nebbet, svelget silda og dukket på nytt og på nytt. Det var et sant fråtseri! – Et slikt syn var helt vanlig for 50 år siden.                                                                                                 

Sildeknute ble kalt «silderumpe». – 2 mann i spissbåt fossrodde på fram-årene, det vil si: begge satt med ryggen mot den retningen de rodde mot. Da fikk de større fart på båten. Framme i stevnet sto oppreist en håv, som var laget av finmasket bomullstråd som var festet til en lang stang. Vel kommet fram til «silderumpa» flyttet fugle-massene seg litt unna under skrik og skrål. Sjøen sto hvit av silderist. Han som satt framme i båten tok inn årene, skyndte seg helt forover, tok stanga med håven og kjørte håven inn i sildemassen som fremdeles svømte rundt og rundt og dannet liksom et sammenhengende tykt band som gikk rett nedover i dypet. Håven var full av sprellevende sølvblank sild. Ved felles anstrengelse fikk de håven ombord og tømte den i båten. I mellomtiden var det liksom silda i sjøen kom til sans og samling igjen, og på kort tid spredde den seg i sjøen. De to karene rodde mot land. Nå skulle de egne line som de ville sette ut og få torsk, hyse og annen fisk.

Karl Lindvall kommer hjem fra Finnmarks-fiske.

Anna og Erik hadde sett slikt mange ganger før, men de ble sittende og se og syntes det var moro. Men, det hente mer, utenfor neset ved Ysteby kom det en mast til syne. De oppdaget først øverst i råseilet- så hele seilet og deretter en båt, en stor båt – en fembøring. Rodd av 5 par årer. Råseilet hang slapt ned, blafret bare litt nå og da når den fanget den svake nordavinden. De to barna kjente fembøringen. Det var Karl Lindvall med sitt mannskap. Etter endt vårtur på Finnmark var de nå snart hjemme. Tross vindstille gikk den store båten (13 -14 m) fram med god fart, drevet av kraftige åretak. Karene ombord var sikkert glad for å være hjemme igjen etter å ha rodd og seilt i flere uker og det har ikke vært bare godvær. Storm og uvær var det nok av, ofte kunne det gå på livet løs, det hendte at båtene forliste og fiskerne ombord aldri kom hjem. De ble der ute, men som oftest gikk det bra.

Fiskerne i gamle dager var verdens beste sjøfolk.

Fembøringen var en åpen båt, og hadde altså ikke dekk. De levde tett opp til naturen og et hav som ofte kunne være lunete og hard. Men, som sagt, som oftest vant de over naturkreftene. – Vi som lever i dag, må spørre oss selv: Hvordan greide de det? Vi må bare bøye oss i stor beundring for de gamle fiskerne. Det var sjelden disse staute karene skrøt av sine bedrifter. Smålåtne og beskjedne var de som oftest uten store ord og fakter. Det gjorde dem kanskje enda større i våre øyne. Fisken var som oftest meget dårlig betalt, det hendte at ingen kjøpte den. Men, litt penger hadde de i lomma, og Anna og Erik visste at barna i hjemmene til disse karene som kom hjem, hadde noe godt i vente. Kanskje fikk de nye sko og klær? Det var en så stor rikdom og velstand i dette. Helt sikker vanket det sirupskake i disse husene! Og det var ingen hverdagsmat! Det var ikke fritt for at de to barna fikk vann i munnen bare ved tanken.

Fortsatt lå de i lyngen og betraktet fembøringen som nå kastet dreggen utafor høvedsmannens båtstø. Deres oppmerksomhet ble fanget av enda en båt som kom fram bak Nordnes, på den andre siden av fjorden. Det var «lokalen», som hadde gått rundt Storfjorden og nå var på tur inn Kåfjord der de skulle anløpe Samuelsberg og Birtavarre. På uttur ville den anløpe Olderdalen. Slik gikk den to ganger i uka. «Lokalen» kom med varer og post, og satte av og tok passasjerer ombord. Tidligere hadde den stoppet i Olderdalen bare den ene gangen i uka, og før det igjen hadde den bare stoppet i Birtavarre og Samuelsberg. Da måtte man ro til Samuelsberg etter varer og post. Det samme måtte folk som skulle reise med «lokalen». Båten gjorde en flott sving rundt Nordnes, og da den kom nærmere, så Erik at det var den nye flotte båten og «Dyrøy». Den var større enn alle de andre lokalbåtene og var ny og fin. Erik viste at den var bygd i 1915. Røyken la seg som et svart teppe etter båten.

«Den som kunne ha reist med den», sa Anna og var blank og fjern i blikket. «Ja», sa Erik. «Og det skal være veldig fint ombord». Engang hadde Erik vært med faren til Havnes, der de hadde kjøpt en ny spissbåt, som de rodd hjem. Han var ikke lite stolt av den turen som han fortalte ofte om. Det var den lengste turen han hadde vært på.

Anna som var jente, hadde ikke vært noen steder. Hun sa: «Skal tro hvordan det ser ut på Lyngseidet». Jo, Erik hadde vært der. Dit hadde han og faren rodd en gang. Faren skulle på fiske til Finnmark. Den gang var det vanlig å reise til Giæver på Lyngseidet for å kjøpe «utrustning». Betalingen skulle skje når han kom tilbake fra fiske. Erik fortalte til Anna at på Lyngseidet var det en stor kai, der mange store båter la til. Der var også en hvit kirke og mange store hus. Her bodde presten som også var prest i Kåfjord.

Til Lyngseidet måtte de reise når barn skulle døpes eller presten skulle stadfeste barn som var hjemme-døpt. De som giftet seg, måtte til Lyngseidet. Det samme var med de som skulle konfirmeres. Disse reisene ble foretatt med småbåt som de rodde eller seilte. Senere ble det vanlig at man brukte motorskøyter. Folk kledde seg i sin beste stas, disse turene var rene fest-turer.

På Lyngseidet bodde også lensmannen. Han sto det stor respekt av. Alle barn var redd for han. Når lensmannen kom tøffende med «kvitbåten» så sprang ungene og gjemte seg. Også mange voksne som ikke hadde «rent mel i posen» hadde også lyst til å gjøre det samme.

Når fiskerne som hadde fått sin «utrustning» hos en handelsmann ikke kunne gjøre opp for seg. Kom lensmannen for å ta ei ku eller andre ting. Kua kunne være den eneste familien hadde. Da gråt kona og ungene måtte ta til takke med det de lille de hadde. Denne hendelsen kaltes tvangsauksjon.

På Lyngseidet bodde også distriktslegen. Han var den eneste doktor i Lyngen som også omfattet Storfjord og Kåfjord. Ble noen syk måtte folk vente i dagevis, ja ofte i ukesvis. Det var dårlig med veier så legen måtte bruke båt. Det hendte ofte at den syke var død før doktoren kom fram. Legen het Asmundson og var fra Island. I dagligtalen het han bare «Islenderen».

Kåfjord var en del av Stor Lyngen. Kommuneadministrasjonen holdt til på Lyngseidet. Alle kommune og formannskapsmøtene ble holdt der. Ordføreren kunne være fra Lyngen, Storfjord eller Kåfjord. Det tok lang tid å komme seg fram til Lyngseidet og møtene kunne ta både to og tre dager. Medlemmene måtte sjøl betale for reise, maten og overnatting. Det er litt rart å tenke på at i dag reiser kommunestyre-representantene gratis i flotte biler og busser og attpå til få betalt for møtene.

De to barna hørte «lokalen» fløyte til Samuelsberg, en rar tostemt tone, et langt og tre korte støt. De var blitt sittende lenge og det hadde blitt langt på dag. De ble enig om å gjøre resten av turen dagen etter. De hadde hver sin 5-øre i lomma, og den hadde de gjemt lenge på. Før de gikk hjem igjen sprang de til butikken til «Hans Persa» i Bukta. Der hang det mye rart fra tak og vegger. Hyllene var full av tøyruller, spiker, kjeks og mye mer. I skuffene lå kaffe, sukker, mel osv. På disken sto ei spann full av drops. Det luktet så godt, fin butikk-lukt.

Mange folk sto eller satt i butikken. «Lokalen» skulle snart komme, og det var en stor begivenhet. «Hans Persa» sto selv og øste opp sirup fra et stort trefat i et spann tilhørende Stina Brita.

Til Anna og Erik sa han: «Hoi -hai, ka skal dokker ha?». De la fram hver sin 5-øring og svarte: «Sukkertøy». – «Hans Persa» var i riktig godlune og de fikk hvert sitt kremmerhus, full av det lekreste sukkertøy, i gilde farger. Barna smilte, takket pent og gikk ut.

Nede i fjæra drev «Hans Persa» sin hjelpesmann og gjorde i stand den store «ekspedisjonspramma» som de skulle ro ut til «lokalen» når den kom.

Med ett hørte de sterk og slepende salmesang fra Stefanus-huset oppe i bakken. De visste at det var «forsamling» hvor den kjente predikanten «Erik Johnsa» skulle tale. – De sto en stund og hørte på salmesangen. Så gikk de hjem.

Faren deres hadde vært ute på sjøen og nå kom han i land med to – storsei. Det hente ofte på lyse sommerkvelder at det ble kokt fersk sei. Det gjorde moren deres denne kvelden. Stor sei-lever ga fin mølje. Det satte alle stor pris på. Sammen med den trauste seien ble det et herremåltid. Etterpå spanderte Anna og Erik et sukkertøy til hver. Vekkeruret viste tolv og midnattssola kastet sin gullglans over fjellet og den lille stua.

Dype åndedrag og en og annen snorkelyd fortalte at nå sov de fleste.

I skogkanten ovafor huset listet en rev seg mellom buskene. Den jaktet sikkert etter mus eller annet spiselig til de mange ungene som lå i hiet like under fjellet.

Et stykke fra land sprang laksen og laget store ringer i vannet. Reven stoppet opp og lenge på ringene i vannet.

Neste morgen var Anna og Erik tidlig oppe. Etter å ha vasket seg i bekken, drakk de hver sin kopp kaffe. (barn drakk kaffe på den tiden) De spiste flere skiver brød med kald-fisk fra kvelden før. Været var fortsatt like fint.

Mange båter kom roende inn fjorden. De hadde vært ute på Lyngen og fisket hele natt.

Før vi følger Anna og Erik innover landet vil vi forsøke å fortelle litt hvordan folk flest hadde det i hjemmene sine. En slik fortelling kan selvfølgelig ikke være fullt dekkende for alle. Folk var forskjellig, da som nå. La oss håpe det likevel gir et tverrsnitt av forholdene.

Folk sto tidlig opp om morgen. Elektrisk strøm var det ikke på den tiden. Det første man gjorde på morgenen var å fyre i ovnen, koke kaffe og få i seg morgenmat. Det var mange barn i de fleste familier, 6-8, ja, opptil 10 og flere og. Som vi har nevnt tidligere var husene små og det var ikke plass for seng til alle. Ofte lå familien på samme rom, foreldrene i felles seng og ungene på flatseng på gulvet. Det var ikke uvanlig at også en bestemor og bestefar hadde sin soveplass i samme hus. Det hørte til sjeldenhetene at unge ektepar hadde eget hus.

Innlagt vann var et ukjent begrep.

Innlagt vann var stort sett et ukjent begrep. Vann måtte de derfor hente fra bekken eller brønner. Verst var det om vinteren da vannhullene frøs til eller føk igjen av snø. Mest vann gikk det til dyra. De kjørte man vann i store tønner. Det var kokemuligheter i fjøsene eller fjøsgamme. For å drøye ut høyet kokte man opp rester av fisk i store jerngryter (bryggepanner). Det skjedde helst om vinteren.

Når fjøsdøra ble åpnet, slo den kalde vinterlufta inn, og sammen med den fuktige, varme lufta inne i fjøset, ble det dannet tett damp som kunne skjule både dyra og budeie. Det var lavt under taket og varmt var det i fjøsene, ofte for varmt.

I husene ble alt oppvaskvann varmet opp, klesvasken forgikk på kjøkkenet i stamp (avsagde tønner) med vaskebrett.

Om sommeren var det mange som vasket klærne ute, særlig de som hadde en bekk eller elv i nærheten. Husene var stort sett umalt også innvendig. Vegger og gulv ble skrubbet med sand. De fleste husmødre satt sin ære i å ha skinnende hvitskurte gulv.

Til jul ble gulvene strødd med opphakket einebusker. Det ga en ren og god lukt, som hørte jula til.

I mørketiden fikk man nødvendig lys av 10 eller 8 linjers parafinlamper. Som enten hang under tak eller på vegger. Parafinen måtte spares på, og veken måtte skrus så langt ned som mulig. Som oftest brant det bare lys i et rom, det rommet man oppholdt seg i.

Om kveldene drev husmora med sying og lapping av klær eller med strikking og veving. Husfaren satt å bøte eller bant garn. Eller telgjet på hammer og økseskaft, laget sopelimer og visper.

De to avisene «Nordlys» og «Tromsø» ble lest grundig. De aller fleste kunne både lese og skrive og utføre enkle regnestykker. Av lesestoff sto bibelen på en hylle eller takbjelke i de fleste heimer. Mange hadde også postiller. De ble det lest av, særlig tidlig på søndagene. Det var enda en bok, som nesten uten unntak fantes for alle, nemlig almanakken.

Radio og fjernsyn var jo helt ukjente begreper. Da var almanakken helt nødvendig å ha i huset. Datokalenderen begynte også å gjøre sitt inntog.

Ungene leste lekser og var de flere, overhørte de hverandre. De minste var opptatt med sine leker, som oftest heimelaget av far, mor, søsken eller besteforeldre. Var ungene slemme og gjorde noe virkelig galt, vanket det ris på bare «messingen», enten med bare handa eller bjørkeris, som i mange hus hadde sin faste plass over dørkarmen. Da ble det skreket, men etter vedkommende unge hadde bedt om forlatelse og hadde lovet bot og bedring, var alt snart glemt. Det var igjen skjønn harmoni i heimen.

Foreldrene eller andre voksne som bodde i huset var glad i å synge. Mest salmer, men også gamle skillingsviser. Ofte ble det så sørgelig at ungene tørket tårene.

Folk gikk ofte på besøk til hverandre

Folk gikk ofte på besøk til hverandre, spesielt på høsten og vinteren. Da ble det alltid skjenket kaffe. Det hørte med til god folkeskikk. Mange overdrev kaffedrikkingen. Var kaffen varm ble den slått i skåla (tefatet), og drakk av skåla med lydelige slurpelyder. Det skulle gi tilkjenne at man satte pris på kaffen. Alle brukte melk og sukker. Sukkeret ble kokt heime og klippet i småbiter med en spesiell sukkersaks. Av og til kunne man komme i skade for å koke sukkeret for lenge slik at det ble brent. Da likte ungene seg. Det ble det fint sukkertøy av.

På høst- og vinterkvelden ble det også fortalt eventyr. Somme var ekstra flinke til å fortelle. Da satt ungene musestille og de kunne gjerne høre det samme eventyret flere ganger. Ellers ble det også fortalt spøkelseshistorier, som oftest selvopplevde. Da flyttet ungene seg så nært opp til voksne som mulig. Mange ganger opplevde de redselen krype iskaldt nedover ryggen mens skyggene flakket i det dårlige lyset fra parafinlampa.

Nesten uten unntak hadde alle hus torvtak. Var bjørkenevra under torva kommet i ulage – og det skjedde ofte – ja, da lekket det i regnvær. Da var det å springe med bøtter og spann og plassere de under der det dryppet.

Til kvelds ble det ofte kokt grøt eller kjøttsuppe. Resten av suppa ble varmet opp til frokost og spist sammen med spekesild eller speket sei, helst av småsei som var blitt litt sur. Det ble en slags rakfisk, og den småseien smakte herlig.

Middagen besto som oftest av fisk.

Middagen besto som oftest av fersk fisk – saltet eller bokna. En klatt margarin ble smeltet i varm fiskesø.  Kokt fiskelever kunne gi mye fint fett som ble kalt mølje. Poteter til eget bruk ble avlet på de fleste gårdene. Grønnsaker ble nesten ikke brukt og var ukjent for de fleste. Bortsett fra nepe som ble dyrket i mange hjem. Nepa ble brukt som knask og sjelden i forbindelse med annen mat.

Om sommeren kunne man oppbevare fersk fisk bare på slike steder ved sjøen hvor det alltid var vinddrag. Da ble fisken hengt på hjell til tørking. På steder med lite eller ingen vind gikk det fort makk i fisken, og da var den ubrukelig som menneskemat. Da måtte man hard-salte fisken til spekemat. Sild ble alltid saltet i tønner til vinterbruk. Særlig høsten var sildetid, og da luktet det steiksild over hele bygda.

Noen jaktet på nise og sjøfugl. Det som ikke ble spist ferskt ble saltet til senere bruk.

På vinteren var fisken lettere å oppbevare. Da ble fisken gravd ned i snøen. Det var gamle dagers fryseboks. Så lenge det ikke satte inn med regn og mildvær var det en fin måte å oppbevare mat på.

Høsten var slaktetid

Slaktinga foregikk om høsten etter at sauene var samlet ned fra fjellet. Det ble laget fårepølser som folk hadde utover vinteren. Sauekjøttet ble saltet og deretter hengt opp til tørk. Av kjøttet ble det herlig kjøttsuppe.

Tørka saueribbe ble også stekt på glo i ovnen delvis tørket og senere kokt. Fettet rant fresende i glohaugen selv om man forsøkte å fange det på brødskiva. Hvem av de eldre husker ikke den ubeskrivelig fine duften fra slik steiking?

– All innmat ble benyttet. Lungene ble delvis tørket og senere kokt sammen med annet kjøtt til suppe. For ikke å snakke om hodet av sau, som alene var den rene delikatesse som kokt eller stekt på glo.

Selv skankene ble skåldet for å kunne flekke klauvene av, og deretter kokt. Margen gikk som kraft i suppa.

Den del av talgen som ikke ble brukt til pølser, ble tørket og brånet til saltfisk og boknafisk.

Det meste av tarmene, også magesekken, ble grundig skrapt og like grundig vasket i flere vann til skinnende hvite pølseskinn.

Blodet ble brukt til pannekaker eller blodklubb.

Skinnet ble hjemme-garvet og ble til skinnfeller eller til kommager. Man kan godt si at sauen ble utnyttet 100%

Storfe som ku, okse og kalv ble for det meste nyttet som spekemat. Mange var nødt til å selge en god del av kjøttet selv om de egentlig hadde bruk for det sjøl. Det måtte jo skaffes penger til kjøp av annen mat, samt klær.

Store mengder bær, og da vesentlig tyttebær, ble plukket av store og små.

Jakt på ryper kunne gi noen kroner

Om høsten og på førjulsvinteren var det mange mannfolk som gikk på jakt, vesentlig etter rype. Viltet ble meget sjelden benyttet til eget bruk, men solgt. Var det gode rypeår ble det noen penger av det. Noe gikk til tobakk i form av skråtobakk, snus og «karva blad» som ble røkt i pipe.

Kloakker var det få hus som hadde – om det i det hele tatt fantes. Derfor hadde alle utedo, ofte i forbindelse med fjøs.

Bading av unger, ja, voksne med, foregikk i stamper på kjøkkenet, for de som ikke hadde innredet spesielle rom for vasking i uthus.

Ofte kjærestebesøk i slike buer.

Av uthusene må også nevnes at nesten alle hadde ei lita bu, eller «bua» som man sa. Når barna ble voksne, var det ikke så populært å sove i samme rom som foreldrene, og de mindre søsken. Buene var tømret av trær fra egen skog, ofte av older som var lett å bearbeide. Men også bjørk ble benyttet. Til vanlig besto «bua» av et rom. Der var det satt opp både to og tre senger. Buene var i bruk hele året.

Kjærestebesøk var det ofte i slike buer. Mangt et løfte om evig troskap og kjærlighet er blitt til i slike buer.

Så tilbake til Anna og Erik denne sommerdagen i 1925.

De begynte å notere der de slapp dagen før:

Karl Lindvalls var det første, han som kom heim med fembøringen i går. Så fulgte Bernhard Iversen oppe i bakken. Videre Johan Henriksen, Mikal Hansen (Rismo), Isak Pedersen («Bekka-Isak»), Lars Lindvall, Berit Marie Hansen, Hans Pedersen (handelsmannen), Aletta Pedersen (bygdas jordmor, skysskar, fisker og meget annet), Stefanus Pettersen (innflytter fra Finland, bygdas store predikant). Hans Johansen, Anton Johansen, Odin Jensen, Peder M. Olsen, Nikolay Pedersen, Johan Hansen Slettli, Ole Andersen (Flynder Ola), Jakop Pedersen og Anders Olderdal. Sistnevnte drev også butikk og bodde nærmest Olderdalselva.

Anna og Erik fant ut at de hadde notert 21 hus mellom Dorronelva og Olderdalselva.

– Men, du store min! De holdt aldeles på å glemme kanskje det viktigste av alle hus, nemlig skolen (som sto der tannlegeboligen og – klinikken står). De skyndte å skrive det ned.

Skolen, ja. I begynnelsen av 1920- årene var skolen 2-delt, men var 3-delt i 1925. I 1915 ble det bestemt at elevene skulle ha 10-12 ukers lesetid, mens lesetiden i 3-delte skoler skulle være 12-14 uker pr. skoleår. Skolen hadde bare ett klasserom, og skoleklassen gikk turvis et bestemt uker om gangen. Skolen hadde en lærer. Han het Sigvard Liljedal og kom til Olderdalen i 1922, og han ble her til 1939.

Olderdalen hadde hatt sitt skolehus fra en gang i siste halvdel av 1800, men skolen som sto i 1925 var bygd i 1903. Etter den tids målestokk var det en bra skole. Den var av solid tømmer, bordkledt innvendig og utvendig og hvitmalt utvendig. Foruten klasserommet vi har nevnt, inneholdt bygningen gang og et rom som bolig for læreren, samt et mørkeloft. Hele bygningen kunne være på 60-70 kvadratmeter grunnflate.

I 1925 ble det undervist i norsk, regning, skjønnskrift, historie, geografi, kristendom, naturfag, sang (læreren spilte fiolin), samt gymnastikk. – Et par år før var det blitt innført eksamensordning ved skolene i Lyngen etter forslag fra sogneprest Petter Astrup, som også var formann i skolestyret. Han var fortsatt prest i Lyngen og dermed også i Kåfjord.

«Ka slags ingeniøra e dokker»

Lærer Liljedal så de to barna gjennom vinduet, og la merke til at de skrev et eller annet på et papir. Han ble nysgjerrig og gikk på trappa. Han kjente selvfølgelig Anna og Erik. Han smilte. Det sto stor respekt av ham. De to følte seg sjenert, men de hilste pent, neide og bukket. Han hilste igjen og sa: «Ka slags ingeniøra e dokker e dokker, og ka e det dokker skriv» De fortalte hva de holdt på med. Da lo han godt og sa: «Ja, dokker e flink! Det er et fint påfunn. Dokker skal vise meg ka dokker har skrevet når dokker e ferdig» Ja, de lovte det, sa «adjø» og gikk videre.                                                                                                                                                   

De møtte mange folk på vegen, unger som var kledt omtrent som de sjøl, kvinnfolk i skjørt som rakk dem nesten på skoene eller kommagene, mannfolk i skjorteermer og vide bukser med tydelig «knær» i og ofte med lapper både i baken og knærne. Olderdalselva gikk flomstor. Så tidlig på sommeren var det enda mye snø i fjella. Sola tærte hardt på snøen og omdanna snø til vann. Elva delte seg i fire utløp, og bruer var det over alle. Flomvannet sto helt oppunder bruene.

På ei av bruene møtte de gamle Isak som alltid var smilende og glad, han var venner med de fleste.

«Var det spøkelse i gamle dager?

Erik sa: «Var det ikke her du så et spøkelse en gang? Fortell oss om det!» Isak lo og ville ikke.» Dokker kan jo bli redd». Men de to barna ga seg ikke, og så fortalte han:

«Dette hendte da han var ung, kanskje 20 år, og det er 60 år siden. Han var på hjemtur en sen høstkveld. Det var måneskinn og fint vær. Da han var kommet akkurat der de sto så han plutselig liksom en hval som reiste seg til værs i sjøen. Hval var han vant med fra gamle dager, men han hadde ikke sett hval etter at det var blitt mørkt. Han undret seg stort. Men, det mest underlige var at hvalen ikke forsvant igjen. Han sto som fjetret. En hval kan jo ikke gå, men det var liksom denne gikk etter sjøen på en slags underlig måte. Den kom mot land akkurat mot elveutløpet der han sto på brua. I det klare måneskinnet så han tydelig hvordan sjøen ble til bølger etter hvert vesenet liksom flyttet bena og kom mot land. Han kunne ikke se noen ben. Han ville springe, men hans egne ben var liksom fastspikret, og han kom ikke av tverre flekken. Han ville rope, men halsen var snørt sammen, og han fikk ikke fram en lyd. Nå kom skikkelsen i land, men nå var det ikke lenger så stort som da det var ute i sjøen, og det ligna slett ikke på en hval. Det kom oppover mot han, sakte, sikkert, ubønnhørlig. Det ble lysere etter som det kom nærmere. Det hørtes ikke en lyd. Han tenkte: Dette er galskap! Det kan ikke være sant! Men skikkelsen bare kom nærmere og nærmere! Kaldsvetten sprang fram på pannen. Han forsøkte å snu seg bort, lukke øynene igjen, men det var liksom en usynlig makt gjorde som gjorde at han ikke kunne. Han sto som en støtte med oppspilte øyne. Skikkelsen var på høyde med en stor mann. Mann? Dette var ikke noen menneskeskikkelse! Det hadde ikke noen ben, men fram kom det! Det eneste som kunne minne om et menneske var det som skulle være skulderpartiet. Men det verste av alt: Det hadde jo ikke noe hode! «Skuldrene» gikk i ett.  Skikkelsen var blitt helt lys, helt tydelig skjelven. Akkurat som en glassmanet.

I samme tempo kom skikkelsen på vegen, fremdeles uten en lyd. På et skritts avstand passerte det han, og da så han det som han syntes var aller verst: Det var helt gjennomsiktig. Han kunne se de mørke buskene på vegkanten tvers gjennom skikkelsen. Skikkelsen forsvant opp gjennom elveløpet. Smått om senn forsvant også nummenheten av han, og litt etter hadde han igjen full kontroll over musklene og øynene. Han sprang, – sprang som han aldri før hadde gjort i sitt liv! Kom hjem til mora som han bodde sammen med, falt inn kjøkkendøra og svimte av. «Og tro meg» sa Isak, «jeg fikk ingen me¢n etter denne tildragelsen. Ikke ble jeg syk, ikke døde jeg. Hva det var vet jeg ikke og ikke vil jeg vite det heller. Men en ting skal jeg si til dere unger: Hugg ikke ved, sett ikke poteter, og slakt ikke dyr i minkende måne og helst ikke i fallende sjø!

Med disse mystiske ordene forsvant gamlingen, lut i ryggen, støttende til en bjørkestokk.

Anna og Erik så på hverandre i det klare solskinnet.

Så gikk de også videre.

Anna sa: «Tror du det finnes spøkelser? Pappa sier at det er bare tull.» Erik svarte: «Jeg vet ikke. Mange sier at de har sett og hørt slikt som ikke kan forklares. Jeg tror jeg er mest enig med mamma som bruker å si at når man ikke kan bevise at de ikke finnes, kan man heller ikke påstå noe annet. Men jeg er også litt enig med pappa fordi jeg tror mange innbiller seg mye rart fordi de ikke undersøkelse nærmere hva de ser eller hører.»

Så begynte de å skrive opp husene og navnene igjen:

Henrik Olsen, Margrethe Jakobsen, Ole Olsen (Solberg), Johan Pedersen, Peder Mathisen, Johan Svendsen, Henrik Pedersen, Karsten Jensen, Ole Mathisen, Erik Olsen, Soleng, Berit Olsen, Peder Soleng (Barslett) 

Her lå Kåfjords første kirke, nærmest et forsamlingshus å regne. Huset ble reist i 1722, huset ble revet og ført til Lyngseidet i 1798, hvor huset ble brukt som skolestue. Det var en kirkegård rundt kirka, men de som ligger gravlagt her, er glemte navn, dessverre. Så vidt vites finnes det ikke skriftlige fortegnelser fra den tiden kirkegården var i bruk. Det er imidlertid sikkert nok at her har vært en kirkegård. Da vegen til Indre Kåfjord ble bygd gjennom her etter siste verdenskrig, støtte man på gamle graver og menneskeskjeletter. De ble behørig tatt vare på og ført til kirkegården som er i bruk i dag.

Kåfjord kommune har reist en minnebauta på stedet.

Anna og Erik fortsatte og notere:

Peder Olsen, Lars Josefsen, Johannes Aasli, Hans Mortensen, John Johnsen, Erik Andersen (Myrlund) Ole Andersen, Ole Olaussen, Johan Albertsen, og en som het Ellen.

Begravelser i gamle dager

I fjæra nedenfor et av husene var det samla mye folk. De hørte salmesang. Det var en gammel kone som var død og skulle føres til grava. En hvitmalt kiste ble nettopp båret ombord i en stor kjeks (nordlandsbåt). Det gikk også så mange voksne og barn som det var plass til ombord. Så skåtet man fra land og begynte å ro mot Manndalen. Flere fulgte i andre båter. Noen gråt stille. Salmesangen lød ut over den stille fjorden.

I gamle dager ble de fra Olderdalen gravlagt på Sandeng kirkegård i Manndalen. De ble ført med robåt over fjorden. Om sommeren ble de gravlagt med en gang, men vinterstid ble de lagt i likhus, og gravlagt så snart tela gikk om våren.

En gang i året, om sommeren, holdt presten jordfestelses-gudstjeneste på Sandeng. Og da møtt det opp mye folk for å ta en siste avskjed med de døde.

Anna og Erik skyndte seg å notere de 3 husene som sto igjen:

Mathis Mathisen (Lille Mattis), Berit Andersen og Aksel Olsen. Mellom Olderdalselva og Nommedalselva hadde de notert 15 hus.

De talte nøye etter og fant at til sammen hadde de fått 49 hus på strekningen Bergan – Nommedalselva. Hadde de oversett eller glemt noen hus? De trodde ikke det, men i så fall fikk andre rette på det.

På vegen hjem var de innom lærer Liljedal, som de hadde lovet. Han sa seg fornøyd og sa igjen at de var flinke unger.

Anna og Erik følte seg både stolt og glad, og så ruslet de hjem.

………………………………

Både Anna og Erik har selv fått barn for lenge siden. Og de er blitt besteforeldre. 50 år er gått siden de gikk og telte hus i Olderdalen. Bygda blitt fullstendig forandret. Nye slekter har vokst opp og folk er kommet fra alle kanter av landet. Og husene – ja, de ser helt annerledes ut. De er blitt mye større og mange flere. Mange av de husene Anna og Erik skrev om er blitt vindskeive og står på skakke, mange står til nedfalls.

Husene er minner fra gamle dager.

Så langt jeg har kunnet spørre meg om navn på personene som bodde på gårdene fra Bergan til Nommedalselva. Skulle noen likevel være uteblitt eller navn være feilskrevet, ber jeg om unnskyldning. Det har i så fall ikke vært villet fra min side.

Mye mer enn det jeg har fått plass til i denne «sak», som etter omstendighetene er skrevet i stor hast, burde vel for helheten skyld ha kommet med.

Jeg håper dog at det kan gi et lite bilde av folk og forhold i 1920-årene.

                                                                       «Sollund», september 1978

                                                                                   Peder A. Bergmo

                                                                                             sign.