ph.d. Harald H. Lindbach

ph.d. Harald Haraldsen Lindbach

Det har vært mye synsing om samer og kvener. Hvem var først og alt det der. Derfor er fakta fra godt dokumenterte kilder viktig og betryggende. Dette har Harald Lindbach formidlet på god og forbilledlig måte. Allerede på videregående skole leverte han sin første «vitenskapelige avhandling», en særoppgave om samiske stedsnavn i Olderdalen. En særoppgave som fortsatt brukes av stedsnavn-interesserte.

Etter ungdomsskolen i Olderdalen tok han videregående skole i Nordreisa. Han fortsatt sin utdannelse ved det som idag heter UiT Norges arktiske universitet. Siden har han jobbet på Statsarkivet i Tromsø. Harald har levert en 20-30 talls forskningsresultater.

Harald H. Lindbach disputerte for ph.d.- graden i humaniora og samfunnsvitenskap, fagområde dokumentasjonsvitenskap i august 2020.

«Minoritetspolitiske dokumentasjonsstrategier i Nordområdet på 1700-tallet»

https://munin.uit.no/handle/10037/18927

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/ma-forskes-pa-kvenske-dokumenter-1.11808942

Harald Lindbach

OVER ALLE GRENSER – SAMER OG KVENER

I 1700­-TALLETS ARKIVER

Det geografiske området som behandles i min avhandling «Minoritetspolitiske dokumentasjonsstrategier i Nordområdet på 1700-tallet», er Nord-Troms på norsk side og Enontekis og Jukkasjärvi på finsk og svensk side. Disse områdene var på 1700-tallet i hovedsak befolket av samer og kvener og utgjorde hoveddelene av Torne Lappmark, som også Kautokeino hørte til. På finsk og svensk side ble ikke kvenbegrepet benyttet, her ble kvenene omtalt som en finsktalende bondebefolkning. De ble gjerne beskrevet som nybyggere, selv om enkelte av gårdene allerede kunne være flere hundre år gamle. På dansk-norsk side, eller ved Vesterhavet som man ofte kalte det, ble befolkningen omtalt som kvener og finner. I følge domsbok for Enontekis i 1754 bestod befolkningen av 83 prosent skattelapper, som i hovedsak var sysselsatt med reindrift, og 17 prosent nybyggere. Begrepene nybygger og lapp er i arkivmaterialet i all hovedsak knyttet til næring. Det vil si at en same som driver jordbruk i alminnelighet vil bli beskrevet som nybygger, og en kven som driver reindrift vil bli kategorisert som lapp. På dansk-norsk side kan vi se av misjonæren Anders Sommers innberetning fra 1771 (Biskopen i Trondheim, 81b) at befolkningen i Lyngen bestod av 88 prosent samer og kvener og 12 prosent nordmenn.

1 Disputas for Phd-graden i humaniora og samfunnsvitenskap, fagområde dokumentasjonsvitenskap, UiT (2020)

Det foregikk gjennom hele 1700-tallet en befolkningsforflytning over grensen fra øst mot vest. Spesielt stor var den tidlig i perioden i forbindelse med store nordiske krig som skapte en flyktningebølge som presset befolkningen nedover mot fjordene i Nord-Troms og Vest-Finnmark. Før 1751 fantes det ikke en egentlig fastsatt grense. Befolkningen opererte i stor grad uavhengig av riksgrensene. Mange drev i perioder fiske i fjordene på norsk side, men bodde i andre perioder på svensk eller finsk side. I stor grad kan befolkningene i området sies å ha bevart sin samhørighet uavhengig av statsgrensene også i dag. Både den samiske og kvenske befolkningen i området kan krysse grensene og fortsatt være hjemme i sin kultur og sitt språk. Det finnes i liten grad arkiver som alene behandler spørsmål knyttet til minoriteter og urfolk. Som regel opptrer disse som undersåtter eller innbyggere i de ulike statenes arkiver på samme måte som andre. Menneskene fødes, gis navn, gjennomgår opplæring, inngår ekteskap, utfører arbeid og samfunnsplikter og dør til slutt. Alt dette nedfelles som regel i lokale eller sentrale myndigheters arkiver. Oftest opptrer menneskene i arkivene uten etnisk identitet. I det hele kommer enkeltmenneskers identitet, livssyn og virkelighetsforståelse i liten grad til syne i arkivene. Som regel opptrer enkeltindivider og grupper som objekter i den grad de er interessante i forbindelse med lokal- og sentralmaktens myndighetsutøvelse. Det finnes imidlertid unntak.

I forbindelse med utvidelse av statenes myndighetsområde eller i forbindelse med kolonisasjon oppstår det et behov for å innhente informasjon for å kunne styre. I slike tilfeller kan statsmaktens behov for kunnskap føre til at arkivene inneholder informasjon som er knyttet til innbyggernes identitet og etnisitet. Språklige og religiøse forhold vil for eksempel være av stor betydning. En god del arkivmateriale har oppstått som følge av myndighetens administrative behov i områder hvor vi vet at befolkningen i stor grad bestod av samer og kvener. Disse gjennomgikk på 1700-tallet en prosess hvor statsmakten i stadig større grad gjorde seg gjeldende lokalt. Hele undersøkelsesområdet var på 1700-tallet gjenstand for en bondekolonisasjon preget av nybyggervirksomhet som også betød en omlegging av de tradisjonelle næringsvegene og en forandring i befolkningens sammensetning. Samtidig ble denne bondekolonisasjonen i stor grad gjennomført av kvener eller finner som i seg selv utgjorde en minoritet i de to statene.

I forbindelse med prosjektet ble tingbøkene for Nord-Troms og Torneå Lappmark gjennomgått. Dette var geografisk tilstøtende områder i Danmark-Norge og Sverige på 1700-tallet. I dag innbefatter dette området Norge (tingene i Helgøy og Skjervøy), Finland (Enontekiö härredsting) og Sverige (Jukkasjärvi härredsting). Disse rettsreferatene gir et nokså enestående innblikk i samiske og kvenske forhold på 1700-tallet. I tillegg gir arkivene oss mulighet til å følge mennesker og samhandling på tvers av grensene.

1700-tallet var en periode hvor den kristne misjonsvirksomheten rettet mot samene for alvor skjøt fart. I Norge dekker Misjonskollegiets arkiv perioden 1715-1802. Dessverre er deler av arkivet gått tapt. I 1795 ble innkomne brev i perioden 1715-1734 ødelagt ved brann i København (Steen 1954: 49), ellers synes arkivet å være forholdsvis komplett. I Sverige ble misjonsvirksomheten formalisert på 1700-tallet, og i 1723 kom forordningen om Lappländernas flittigare undervisning i kristendomen som førte til opprettelsen av Directionenen öfver Lappmarkens Ecklesiastikwerk, i 1739. Både opprettelsen av Misjonskollegiet og av Lappmarkens Ecklesiastikverk kan sees som et ledd i en koloniseringsprosess. Begge arkivene ble gjennomgått i denne undersøkelsen. Det samme gjelder korrespondanse og visitas og misjonærrapporter som finnes i de ulike bispearkivene og i Generalkirke-inspeksjonskollegiets arkiv. Den sistnevnte organisasjonen ble utskilt fra det Danske kanselli i 1737, og hadde som oppgave å føre tilsyn med gudstjeneste, kirkedisiplin og religionsundervisning i perioden frem til 1791. Avhandlingen bygger på gjennomgang av svært store mengder arkivmateriale. Hovedmetoden har vært nærlesning av arkivdokumenter. Hvor og når opptrer samer og kvener i arkivene? Hvordan og hvorfor omtales de? Hvilke behov for informasjon hadde myndighetene? I hvilken grad er samer og kvener selv med på å forme arkivene? Finnes det ulikheter i arkivdanningen og i hva som er bevart i Norge og Sverige? Hvordan finne frem i arkivene? Dette har vært sentrale spørsmål.

For å kunne styre trenger ethvert regime grunnleggende kunnskap om området det besitter. Etter hvert som statsveksten tiltar, blir også behovet for kunnskap større. Effektiv skattelegging forutsetter en oversikt over befolkningen, det samme gjør utskriving av mannskap til militærtjeneste. Kirkas virksomhet forutsatte selvsagt informasjonsinnsamling. Når misjonsvirksomheten ble intensivert under Thomas von Westen og hans etterfølgere, ble det bygget ut et system med lokalrepresentanter i de samiske og kvenske miljøene både i form av misjonærer og lokale skolemestre. Spesielt rapportene som misjonærene sendte inn, inneholdt informasjon om lokale forhold. På svensk side hadde sentralisering knyttet til de utbygde kirkestedene ført til et langt nærere forhold mellom kirka og både den bofaste bondebefolkningen i Lappmarken og reindriftsutøverne.

Lokaltingene ble benyttet som toveis informasjonskanal mellom innbyggerne og myndighetene. Selv om den sterkeste strømmen av informasjon nok gikk fra myndighetene til befolkningen, var det tilfeller der myndighetene måtte innhente opplysninger lokalt. Dette ga seg ulike utslag i forbindelse med grenseoppgangen mellom Danmark-Norge og Sverige på midten av 1700-tallet. Mens de svenske myndighetene benyttet lokaltingene til informasjonsinnsamling og grensevitneavhør, ble dette på norsk side ført i egne grenseeksa- minasjonsprotokoller. De svenske domsbøkene er i langt større grad preget av konflikter og rettskrav knyttet til reindriftsnæringa, mens dette i stor grad er fraværende i de norske tingbøkene. En konsekvens av slike ulikheter i strategiene som er benyttet for å innsamle informasjon og å fremskaffe dokumentasjon i perioden, er at forskere i dag må inn i ulike typer arkiver i Danmark-Norge og i Sverige for å drive komparativ historieforskning.

En forskjell i dokumentasjonsstrategiene til de to rikene kan anes igjennom at Danmark-Norge i større grad synes å opprette egne organisasjoner for kontroll- og dokumentasjonsoppgaver. Både arbeidet til Grensekommisjonen og Kirkeinspeksjonskollegiet medførte egen organisasjonsoppbygging, mens man på svensk side i større grad valgte å benytte de kanalene som allerede fantes.

Statens viktigste lokale informasjonsbehov var befolkningsoversikter. Disse kom i stor grad fra andre kilder enn de som er gjennomgått i forbindelse med denne undersøkelsen. I Domkapitlet i Härnösands arkiv finnes oversikter over leseferdigheter i befolkningen, og forholdsvis detaljrike opplysninger om elevene ved skolen i Jukkasjärvi. I arkivet til Lappmarkens Ecclasiastickverk finnes også oversikter over befolkningsutviklingen i Lappmarken. De andre gjennomgåtte arki- vene inneholder selvsagt en mengde innsamlet informasjon, men ofte på et mindre detaljert nivå.

I tillegg til den innsamlede informasjonen som har bidratt til å danne beslutningsgrunnlaget til myndighetene, finnes en intern strøm av informasjon som har gått motsatt veg, fra mer eller mindre sentralt nivå til de lokale representantene.

Thomas von Westens brev til presteskapet i Jämtland fra 1723 (Lappmarkens ecklesiastikverk -E4) kan være et eksempel på dette. Her gir von Westen en skildring av samisk religion, og oppramsing av de ulike gudene som inngikk i den eldre samiske forestillingsverdenen. Skildringen er sterkt farget av avsenderens egen posisjon, men kan likevel ha vært benyttet som grunnlag for en viss kunnskapsdannelse hos mottakerne.

Arkiver er på mange måter konkrete uttrykk for behovet for å kontrollere. Dette kan dreie seg om å holde styring på økonomi, sørge for at vedtak blir satt ut i livet, og holde oversikt over planer. Evnen til å holde kontroll er intimt knyttet sammen med evnen til å fremskaffe informasjon. Uten informasjon er kontroll umulig. Kontroll forutsetter imidlertid tilstedeværelse kombinert med en stadig flyt av informasjon. Mens innsamlet informasjon kan danne grunnlaget for enkeltvedtak og strategier, forutsetter kontroll kontinuitet i informasjonsinnsamlingen.

Få kilder gir klarere uttrykk for et samfunns kontrollbehov enn rettsprotokollene. Den lokale rettsutøvelsen svarer til behov både hos myndighetene og lokalbefolkningen; behov for ro og orden, behov for forutsigbarhet og rettferdighet. Samtidig er rettsutøvelsen en samfunnsfunksjon som kan benyttes til å undertrykke en gjenstridig befolkning, til å påtvinge den nye tankemønstre og handlingsmåter. Rettsutøvelsen kan beskrives som den formelle og direkte delen av samfunnets sosiale kontroll og overvåking av befolkningen. En mer halvformell kontroll utøves av prester, misjonærer og skolemestre og en uformell sosial kontroll utøves av lokalbefolkning, slektninger og naboer (Österberg 1991: 163). I. rettsprotokollene kommer alle disse nivåene til syne selv om selve domsavsigelsen og rettsutøvelsen er forbeholdt det formelle nivået. Spesielle forhold som har tilknytning til etnisitet og lokal tradisjon, gjenspeiler seg på flere måter i tingbokmaterialet. Spesielt i tilknytning til eiendomsforhold er etnisitet en juridisk faktor både i den svenske lappmarken og i forhold til finnerydningene på norsk side av grensen. Samtidig ser vi at flere samer er utsatt for å bli nektet edsavleggelse på grunn av myndighetenes krav om kristendomskunnskap. Dette gjelder på begge sider av grensen. I domsboka for Jukkasjärvi vises det i forbindelse med en drapssak i 1700 til at samene fra Kaitumjavre nok har en viss kunnskap om Gud og himmelrike, men ikke har tilstrekkelig kunnskap om djevelen og helvete. De kan derfor komme i skade for å avlegge falsk ed og derigjennom komme til å ødelegge for sin sjels salighet. Retten utrykker med denne begrunnelsen at den ikke har samvittighet til å la dem avlegge ed.

På midten av 1700-tallet hendte det fortsatt at edsavleggelse ble avslått som følge av at personer ikke tilfredsstilte myndighetene og kirkens krav til kunnskaper. På tinget i Skjervøy ser vi i 1755 at Peder Henriksen er innstevnet for leiermål i forbindelse med at Bereth Aslaksdatter skal ha oppgitt han som barnefar. Peder skal ha tilbudt seg å gifte seg med henne, mens hun lå i barselseng i en gamme i Oksfjord. Han nektet aldeles for å ha hatt seksuell omgang med henne. Peder tilbyr seg umiddelbart å fri seg fra beskyldningene gjennom edsavleggelse. Retten finner imidlertid at «…hand er en vannkunding finn som man ikke lettelig kand tilstædes benegtelses Eed». Retten utsetter saken og ber om at hans sjelesørger må ta han i omsorg for å få han til å bekjenne sannheten. Når saken kommer opp igjen det påfølgende året, viser det seg at også Peder Henriksens foreldre mener at han er barnefaren, og at de derfor ønsket at han skal gifte seg med Bereth Aslaksdatter. Dette oppgis som bakgrunn for tilbudet hans ovenfor Bereth, noe som i utgangspunktet styrket rettens tro på at han var den rette barnefaren. Situasjonen syntes på dette tidspunkt utvilsomt nokså håpløs for Peder, ikke en gang hans egne foreldre trodde at han var uskyldig. Det fremtrer imidlertid to vitner som skal få saken til å snu. Det første vitnet er misjonær Niels Berg. Han forteller at da Peder for en kort tid siden var utsatt for alvorlig sykdom, som kunne fått dødelig utfall, og misjonæren var tilkalt for å betjene han med sakramentet, uttrykte han fortsatt at han ikke hadde hatt noe med «…Bereth Aslaksdatter at bestille paa nogen ukyskheds maade». Deretter vitnet Petter Skelderup, som Peder var i tjeneste hos, at da de var på hjemreise fra Kristiansund forrige vinter, holdt båten på å forlise. De var i ytterste livsfare. Petter Skelderup hadde da sagt at hvis han var skyldig i det han var anklaget for, var stunden nå kommet for å be om guds nåde. Peder Henriksen benektet å være barnefaren også i dette tilfellet. Etter dette vitnemålet tillot retten at Peder Henriksen fikk fri seg fra anklagen gjennom edsavleggelse. Peder måtte imidlertid vente til alle de andre sakene var avsluttet før han fikk anledning, slik at han skulle få god tid til å tenke seg om. Han fastholdt imidlertid sin uskyld ved edsavleggelsen.

Som vi ser, utgjorde beherskelse av et kunnskapsnivå som var definert av verdslige og religiøse myndigheter et skille i befolkningen. For å oppnå fulle rettigheter innenfor det kjønn og den stand man tilhørte, måtte man tilfredsstille disse kravene.

Den samiske og kvenske rettsforståelsen kommer utvilsomt mest til syne på det uformelle nivået, som også er det nivået som i størst grad er holdt utenfor myndighetenes rettsutøvelse og dokumentfesting. Gjennom vitneavhør og allmuehenvendelser kan den imidlertid glimtvis anes, så å si mellom linjene.

Kristendomskunnskap, kunnskap i de offisielle statlige språkene og etter hvert leseferdigheter, blir viktige faktorer for å innlemme samer og kvener i statsfellesskapet. Dette er faktorer som utløser eller utestenger fra statsborgerlige rettigheter. Selv om disse kravene etter hvert kan beskrives som allmenne – de gjaldt alle innbyggere – er det liten tvil om at de var vanskeligere å oppnå for befolkninger med eget språk og egen trostradisjon og kultur. Både på svensk og norsk side blir kirken, gjennom sin lokale tilstedeværelse og misjonsvirksomhet, gitt en sentral rolle i å sikre at befolkningen oppfylte de kravene som ble stilt i forbindelse med skolegang og konfirmasjonsopplæring. På begge sider av grensen ble det også jevnlig gjennomført egne undersøkelser i forbindelse med visitaser, for å undersøke hvilken fremgang som var gjort i de ulike områdene. Eventuelle svakheter ble påpekt og forsøkt rettet på. Et tydelig ansvar ble lagt på den lokale presten.

En stor del av den kontrollførsel som kommer til syne i arkivdokumentene, gjelder kontroll av lokal myndighetsutøvelse. Spesielt gjelder dette kontroll av økonomiske forhold, at bevilgede midler er benyttet til riktig formål og at fattede vedtak er gjennomført. En stor andel av arkivmaterialet utgjøres av regnskap og oversikter over økonomiske forhold. Økonomiske forhold er også avgjørende for inndelingen i sogn og misjonsdistrikter. Områdene skal være store nok til at de kan gi inntektsgrunnlag for kirkens virksomhet lokalt. Uenigheter knyttet til nettopp slike forhold utgjør en viktig del av arkivmaterialet.

Samer og kvener opptrer ikke bare i arkivene som de som avgir informasjon, som det innhentes informasjon om, eller som de som kontrolleres og styres. De opptrer også som aktive aktører. De legger frem forslag, protesterer mot inngrep og forhandler for å oppnå bedre resultat. I de områdene som er gjennomgått i denne undersøkelsen, utgjør samer og kvener ikke en minoritetsbefolkning. Den norske bosetningen i Nord-Troms på 1700-tallet er i store deler av området ubetydelig. I Torne Lappmark utgjør den svensktalende befolkningen en enda mindre andel av befolkningen. Denne situasjonen skiller seg fra andre områder hvor samer og kvener utgjør klare minoritetsgrupper også lokalt. Både samer og kvener deltar som meddommere på begge sider av grensen. Innenfor kirken har begge grupper viktige lokale roller som skolemestre, diakoner og på svensk side i noen grad også som prester.

Den samiske befolkningens forhold til de lokale myndighetene i Nord-Troms og Torne Lappmark skiller seg sannsynligvis en del fra områder hvor samene også har vært i en mer marginalisert situasjon. I Astafjord bygdebok har historikeren Lars Ivar Hansen vist at det første tilfellet der en same saksøker en norsk person skjer ved høsttinget i 1726, mens interne samiske konflikter fortsatt ble holdt utenfor det dansk-norske rettssystemet (Hansen 2003: 391). Både i Nord- Troms og på svensk side ser vi at den lokale retten blir benyttet flittig i forbindelse med saker som angår interne forhold både i kvenske og samiske miljøer. Det kan derfor være grunn til å anta at rettsprotokollene gir et bedre kildegrunnlag for samisk og kvensk historie i de områdene der disse befolkningsgruppene ikke har vært i mindretall, eller i alle fall har utgjort en betydelig del av lokalbefolkningen.

Som aktører i rettsapparatet og i forhold til misjonen, opptrer samer og kvener selvfølgelig ikke hele tiden som grupper eller fellesskap. En rekke forhold som tas opp angår bare enkeltpersoner, eller konflikter innenfor eller på tvers av lokalsamfunn og næringer. Det finnes imidlertid en rekke tilfeller der fellesskap trer frem.

Samene på svensk side kunne benytte rettsmøtene til å opptre som fellesskap i forhold til andre næringsaktører. Både overfor gruveselskap og nybyggere hevder samiske grupper sine rettigheter i fellesskap. I forhold som gjelder grenseoppganger mellom ulike samebyer benyttes også det svenske rettssystemet. I første halvdel av 1700-tallet kan vi iaktta at domsbøker og tingbøker inneholder informasjon knyttet til konflikter om næringstilgang mellom sjøsamer på dansk- norsk side og svenske reindriftsutøvere.

Det finnes flere eksempler på at viktige dokumenter med opplysninger knyttet til eiendom og rettigheter, er blitt bevart over lang tid i samiske miljøer. Det mest kjente eksemplet er skoltesamearkivet fra Suenjel i Petsjenga, tidligere Petsamo, som inneholder materiale fra 1601 til 1775. I dag blir dette arkivet oppbevart ved Samisk Arkiv i Inari, Finland. I de svenske domsbøkene som er gjennomgått i denne undersøkelsen, finnes også spor av dokumenter som har vært benyttet for å befeste rettigheter. Ved tinget i Enontekis blir et kongebrev fra 1584 fremvist både i 1727 og i 1747 av representanter for Sundovara Lappeby, som vinner frem med sine rettskrav.

Befolkningsvekst, migrasjon, statsvekst, vekst i handel og næringsinngrep bidro til at behovet for rettslig vern og forutsigbarhet økte. Utbygging av kirkelig tilstedeværelse og misjonsvirksomhet bidro også til økt kontakt, at gamle trosforestillinger ga tapt for nye, og gradvis til økt skriftlighet. Her var spesielt innføringen av konfirmasjon og misjonens lokale tilstedeværelse i form av skolemestre av stor betydning. Moderniteten ble drevet fram av handelskrefter, statsmakten og kirka, men også av pietismen og opplysningstidens ideologi. En virkning av dette presset var at mengden arkivmateriale og mangfoldet av dokumenter øker. Antallet bygdefolk, samer og kvener som opptrer i arkivene øker også. De er ikke til stede bare som en passiv gruppe som blir beskrevet og omtalt av myndighetspersoner, men opptrer også som handlende aktører med evne til å benytte de kanalene som finnes for å få drevet igjennom sine ønsker og behov.

Kanalene som benyttes for å oppnå ønskede resultater, kan være både formelle og uformelle. Det siste er tilfelle i 1760 når handelsmannen Giævers blir benyttet som mellommann overfor biskopen i forbindelse med en konflikt mellom finnealmuen og sogneprest Dons på Skjervøy. Selv om sognepresten tar saken opp på tinget i Rotsund samme år, vinner allmuen frem med sitt ønske om å få tildelt egne misjonærer i stedet for at sognepresten, som ikke behersket samisk eller kvensk, skulle utføre misjonsoppgavene.

Både samer og kvener var på 1700-tallet i en posisjon hvor de var i en minoritetssituasjon i begge rikene. Selv om den finsktalende bondebefolkningen, som levde på nybyggene i Torne Lappmarken, kan sees som del av en befolkning som utgjorde flertall i de områdene som i dag utgjør staten Finland, representerte de en grensebefolkning som levde under et språklig og kulturelt press. På norsk side, hvor finsk ikke var i offentlig bruk, ble dette presset enda sterkere. Den samiske befolkning levde i hele undersøkelsesområdet under et sterkt kulturelt, språklig og religiøst press. I tillegg kom økonomiske faktorer som gruvedrift, handel og fiskerier som bidro til å omforme samfunnet. Stadig større integrering i nasjonal, og i noen grad i internasjonal handel gjorde også at de kvenske og samiske lokalsamfunnene ble utsatt for et press i retning modernisering og integrasjon.

Minoriteter og urfolks tilstedeværelse i den dominante kulturens arkiver kan synes å gjennomgå en treleddet prosess. I den første fasen samler statsmakten inn informasjon, den kartlegger befolkningen, ressurser, og skaffer seg opplysninger om geografiske forhold og betingelser. I neste fase foregår den statlige integreringen av lokalbefolkningen. Kirke og rettsapparat er utbygd og blir benyttet av befolkningen. Nå kommer minoritetens egen stemme i noen grad frem i arkivmaterialet, men i all hovedsak på statsmaktens og den dominante kulturens språk og premisser. Denne prosessen trenger ikke skje til samme tid over alt, men har sammenheng med nærhet til institusjoner, integrering i handel og næringsliv, og størrelsesforhold mellom minoritet og majoritetsbefolkning. Denne undersøkelsen er gjennomført på et materiale som i hovedsak kan sies å samsvare med denne fasen.

Den tredje fasen inntreffer i forbindelse med utbygging av egne organisasjoner og institusjoner for og av minoriteter og urfolk. Arkivdanning foregår i større grad på minoritetenes egne premisser, og i stor grad også på deres eget språk. Men dokumentforvaltningen er stadig intimt forbundet med den dominante kulturens institusjoner, i og med at det foregår en stadig strøm av informasjon begge veier. Økonomisk og forvaltningsmessig er det også gjerne et avhengighetsforhold mellom statens og minoritetenes organisasjoner og institusjoner.

Den arkivveksten som fremtrer som et resultat av urfolks og minoriteters organisasjoner og institusjoner, har behov for organisatoriske løsninger knyttet både til arkivdanning, arkivbevaring og publikumstilgang. Dette kan løses enten ved utbygging av egne arkivinstitusjoner, eller ved at eksisterende institusjoner tilføres nødvendig kunnskap og ressurser. Fremdeles vil likevel det som angår enkeltpersoners liv og rettigheter, i stor grad nedfelle seg i statsmaktens arkiver, både på regionalt og nasjonalt nivå. Det er derfor nødvendig at spesiell kunnskap knyttet til minoriteter i arkivene, både språklig og kulturelt, finnes også i de institusjonene som er tillagt ansvar på disse nivåene.

I det gjennomgåtte materialet skiller rettsprotokollene seg ut ved at de gir størst tilgang til dagligliv, kultur og tradisjon formidlet av kulturbærerne selv. Spesielt gjelder dette domsbøkene fra Enontekis og Jukkasjärvi hvor den reindriftssamiske kulturen tidvis skildres på et detaljert nivå. Samtidig kan vi følge kontakten over grensen mellom samer og kvener ved kysten og innbyggerne i på svensk side. Både nære slektskapsforhold, samarbeid og næringsmessige konflikter over grensen trer frem i materialet på begge sider, men bildet blir tydeligere hvis arkivkildene i Danmark-Norge og Sverige kombineres.

Mens rettskildene i stor grad inneholder rettsforklaringer som gjengir den enkeltes egen forklaring og vitnemål, og derigjennom gir større rom for den personlige stemmen, inneholder de ulike kirkelige arkivene gjerne beskrivelser gitt av embedsmenn på ulike nivå. Mens de svenske arkivene gjennomgående inneholder en stadig stigende grad av opplysninger om lokale forhold, både i form av beskrivelser og statistiske opplysninger, kommer dette ikke like klart til syne i det dansk-norske arkivmaterialet.

Både i rettsprotokollene og i de geistlige arkivene finnes det eksempler på at samer og kvener har lagt frem sin sak for myndighetene ved hjelp av innsendte brev. De har opptrådt som aktive aktører i forhold til myndighetenes saksbehandling. Det er imidlertid ingen stor strøm av inngående korrespondanse i arkivene som har sitt opp- hav i de samiske og kvenske miljøene. Likevel har det blitt forfattet brev, enten av enkeltpersoner eller av flere underskrivere, når saken har vært opplevd som viktig nok.

I forbausende stor grad viser arkivmaterialet at saksbehandlingen krysser grensene. At kommunikasjonen går frem og tilbake over grensene. Mens norsk, svensk og finsk historie stadig presenteres med et klart nord-sør perspektiv, kommer viktige deler av historia, jeg vil si den viktigste delen av historia, i Nord-Troms og Tornedalsområdet langt bedre frem i et øst-vest perspektiv. Arkivene er imidlertid konstruert og blir i dag presentert på en måte som gjør dette perspektivet vanskelig å avdekke.

Kilder:

OVER ALLE GRENSER – SAMER OG KVENER I 1700-­TALLETS ARKIVER

Hansen, Lars Ivar (2003) Astafjord bygdebok bind 2, Astafjord ca. 1570- ca. 1730. Lavangen.
Lindbach, Harald. (2019). Minoritetspolitiske dokumentasjonsstrategier i Nordområdet på 1700- tallet: En komparativ analyse av hvordan og hvor samer og kvener trer frem i arkivene til lokal- og regionalforvaltningen i Danmark-Norge og Sverige, med spesielt blikk på Nord- Troms, Jukkasjärvi og Enontekis (Doktoravhandling). UiT Norges arktiske universitet, Tromsø.
Österberg, Eva. (1991). Brott och social kontroll i Sverige från medeltid til stormaktstid. Godtycke och grymhet – eller sunn fornuft och statskontroll?. Historisk tidsskrift (hefte 2).

Den stor nordiske krig og kvenenes innvandring til Nord-Troms

Av Harald Lindbach

Harald mener det må forskes mer på kvenene.

I 1744 skriver Major Peter Schnitler i en innberetning til det Danske Kanselli angående Nordland Amt om Lyngen som da innbefatter Kåfjord at «Ved denne Løngensfiord boe kun 3 normænd, næst ud ved gabet, de øvrige indenfor ere finner og qvæner. For en 30 aar (siden) var der kun en 3 finnefamilier: Men nu ere der en 42 gaardbrugende søefinner og en 11 huusmænd» 1• En like oppsikstvekkende beskrivelse gir misjonæren Andreas Sommer som kom til Lyngen i 1762 og ble der til sin død ti år senere. Han forteller i en skrivelse til Biskopen av Trondheim Stift i 1770 at «Endnu gives her gamle Folk som kand berette, at for 50 a 60 Aar har her ikke været den lOde Deel Jind: mod nu».

Både Schnitler og Sommer er klare når det gjelder årsakene til denne eksplosjonsartede befolkningsøkningen. «Armod, Krig og Dyrtiid har jaget de fleste hidned fra Sverrig; særdeles i Kong Carl 12tes tiid, da Russerne grasserede i Findland» skriver Sommer, mens Schnitler viser til at «Aarsagen til denne formeerelse her, og i de nordre fiorder har været (-) de svenske-russiske krige, hvori de svenske fra Storfinland og Torne lapland have maattet undrømme for fienden russen hidover, og opprøddet jorder her i landet».

Vi skal forsøke å komme enda litt nærmere på årsakene til denne befolkningsveksten. Begynnelsen av 1700-tallet var eneveldets storhetstid. Å utvide dynastiets område var hoveddrivkraften i periodens kriger. Tiden var preget av kongemaktens søken etter økonomisk gevinst og strategisk sikkerhet gjennom krigføring mot andre monarker som hadde akkurat samme strategiske og økonomiske mål. I 1700 braker to av århundrets giganter sammen: Karl XII og Peter den store. For Finland, spesielt i de nordøstlige områdene, skulle dette komme til å bli en ulykke av katastrofale proporsjoner.

Slaget ved Poltava

Peter den store var 28 år i 1700. Han ble kronet til Tsar i 1682, bare 10 år gammel, men regjerte sammen med sin halvbror Ivan, mens det var halvsøsteren Sofia som på mange måter satt med den reelle makten frem til 1689.

Da Ivan døde i 1696 ble imidlertid all makt samlet hos Peter.

Han hadde i løpet av denne tiden benyttet anledningen både til utdanning, morsomheter og merkverdigheter.

Blant det som i hoffkkretsene i Moskva ble sett på med forundring var den unge Tsarens hang til å seile, en sport som var mildt sagt lite utbredt i Russland på denne tiden. Som ungdom fikk han bygd seilbåter av nederlandske tømmermenn og øvde seg på en innsjø i nærheten av palasset. Etter hvert fikk han bygd opp en miniatyrflåte som utkjempet iscenesatte sjøslag. I 1792 reiste han til Arkangelsk, som var Russlands eneste havneby på denne tiden, og seilte med engelske handelsskip samt med sin egen lystbåt som treffende bar navnet «St. Peter’ . Peter var overbevist om at Russland trengte en moderne marineflåte, men Arkangelsk var ikke et godt utgangspunkt og svenskenes kontroll i Baltikum gjorde det vanskelig å bygge opp en flåte der, mens Svartehavet ble kontrollert av det Ottomanske imperium.

Peter gikk grundig til verks. Som den første russiske monark lærte han seg et noenlunde brukbart nederlandsk og i 1697 la han ut på en 18 måneders lang rundreise i Europa hvor han blant annet tilbrakte 4 måneder inkognito på et skipsverft i Nederland for å lære seg skipsbygging fra grunnen. Peter opprettet en egen skole for navigasjon i Moskva. Han ønsket å modernisere Russland etter vestlig forbilde, noe som ble møtt med motstand fra mange hold i Russland. Han hadde imidlertid både evne og vilje til brutal undertrykking av opposisjonen. For å bli kvitt den gamle russiske tradisjonen med at offiserer hadde langt skjegg innførte han for eksempel en skjeggskatt.

Det første fremstøtet for å skaffe seg flere havnebyer skjedde i Svartehavet, men det ottomanske imperiet viste seg raskt å være for sterkt. Etter å ha forhandlet frem en fredsavtale som tillot russerne å beholde et fort i Azov ved munningen av elva Don kastet Peter blikket mot det baltiske hav som hadde vært kontrollert av svenskene i en årrekke.

Russland erklærte (sammen med blant annet Danmark-Norge, det politiske­ litauske samveldet og sakserne) krig mot Sverige. Krigen som fulgte, den store nordiske krig, varte fra 1700 til 1721. Vi skal her konsentrere oss om virkningene krigen hadde i Finland. For den 15-årige svenske kongen Karl den Store kunne krigen knapt ha begynt bedre. I september 1700 begynte russerne beleiringen av Narva i Estland. Karl XII dro fienden i møte og med 10 000 svensker og finner beseiret han en tre ganger større russisk hær. I dette slaget hadde Karl IIX værgudene på sin side og i tett snøvær oppstod det panikk på russisk side, russerne flyktet over broene ved Narva og mistet store deler av sin utrustning i dette slaget.

Slaget ved Narva

Etter slaget ble Karl IIX hyllet som en mytisk krigshelt over store deler av Europa, det oppstod til og med religiøse vekkelser som så Karl IIX som den tilbakevendte Messias. For den unge krigerkongen kan mye tyde på at all denne beundringen ikke bare var av det gode. Mens Peter den store valgte en forsiktig taktikk med fremrykninger, tilbaketrekninger, unnvikelse og taktiske manøvrer valgt Karl IIX nærmest konsekvent en «rett frem» taktikk som satte store krav til både soldatene og lykken.

Etter hvert som svenskene kjørte seg militært fast i et felttog lenger øst benyttet Peter den store anledningen til å starte konstruksjonen av St. Petersburg i et myggbefengt subområde i den svenske provinsen Ingermannland, som da var kommet på russiske hender. St. Petersburg ble Peter sitt store prosjekt. Byen skulle ikke bare bli den etterlengtede havnebyen, men også bli hovedstad og fremste minnesmerke – både over Peter den store selv og over den økonomiske, militære og kulturelle vestvendingen som fant sted under hans styre. Selv navnet på byen er tysk. Det ble satt i verk veldige tiltak og brukt enormt med energi på å reise St.Petersburg. Han forbød alle steinbygninger og konstruksjoner andre steder i Russland slik at alle rikets steinhugger kunne arbeide i St. Petersburg. Fra det første huset ble bygd, et arbeid som Tsaren selv deltok i, tok det ikke lang tid før planene for noe langt større var lagt.

For å gjennomføre Tsarens planer ble arbeidskraft fra hele riket ført til St. Petersburg. Det var en blandet forsamling av egne, soldater, straffedømte, tartarer, svensker, krigsfanger og etter hvert regulære slaver fanget i Finland. Det fantes ikke innkvartering for arbeidskraften, de sov på bakken og arbeidet i sumpen uten verktøy, de fraktet leire i fillene sine. Ingen vet hvor mange som døde av sult, sykdom og utmattelse. Solomon Volkov hevder i sitt arbeide om byens historie at det antakelig var flere hundre tusen som døde, men – skriver han «Peter brydde seg ikke, så ingen holdt tellingen.» Den offisielle hoffhistorikeren Nikolai Karamazin kom etter hvert til å erkjenne at «Petersburg er grunnlagt på tårer og lik», mens historikeren Klyuchevsky bemerker at «Peter kalte sin nye hovedstad for sitt «paradis», men det viste seg å bli et eneste stort gravsted for folket».

For Finlands befolkning ble krigen en katastrofe uten sidestykke. Mens de sydlige deler av Finland etter hvert ble besatt og kom inn under russisk lovgivning og en viss grad av kontroll, ble Østerbottens skjebne ekstra hard. Her herjet både svensker og russere uten formelt å besette området. År etter år ble landbruksproduksjonen frastjålet bøndene som etter hvert forlot gårdene og rømte inn i skogene. Når svenskene innså at de kom til å tape i det nordøstlige Finland sørget de for å brenne ned for fote, i Kokkola gjenstod bare 23 gårder og Jakobstad eller Pietarsaari ble nærmest totalt utslettet. Etterpå kom de russiske styrkene sine herjinger.

En finsk motstandsbevegelse gjorde heller ikke saken enklere ettersom den også var avhengig av å tilrane seg mat fra en utsultet og vettskremt befolkning. I følge historikeren Kustaa Vilkuna utgjorde mostandsbevegelsen eller Kivekasgeriljaen «grupper som inte brydde sig om vanliga moraliska uppfattningar, de stal, misshandlade och våldtog skoningslost». Militært utgjorde de ingen trussel mot russerne, men de mangedoblet sivilbefolkningens lidelse ved å inspirere til stadige russiske gjengjeldelsesaksjoner som gikk ut over uskyldige.

Metodene som ble brukt til å tilrane seg folks lager av mat eller skaffe seg annen informasjon var mildt sagt barbariske. De bandt hendene til ofrene bak ryggen og hengte dem opp i takbjelker, pisket dem, slo dem med klubber og hvis det ikke virket kastet de mennesker inn i bakerovnene som fantes på alle finske gårder og tente på. Den siste metoden fikk ofte ofrene til å snakke, men ga forferdelige skader.

Østerbotten ble et av hovedområdene for å skaffe slaver til det russiske slavemarkedet. I 1713 og 1714 ble tusenvis av gutter fra 10-årsalderen og oppover fanget i Østerbotten. For soldatene som solgte barna videre til offiserene ble dette en kjærkommen inntektskilde. En del ble sendt direkte til Russland, men en god del ble også igjen i Sør-Finland som arbeidskraft i de store militærleirene som ble etablert der. Hundrevis av barn ble tatt når Oulu ble erobret. De aller fleste var gutter, jentene som ble tatt var som oftest eldre, gjerne i slutten av tenårene. Jentene ble gjerne benyttet som prostituerte eller solgt videre til Tatarene. Man regner med at rundt 5000 personer ble offer for menneskehandel og tvangsforflytting i 1714, flesteparten fra Østerbotten. Like mange mennesker ble drept.

For Tornedalen ble dette en hard tid. På slutten av 1600-tallet hadde man flere år med avlingssvikt, i 1695 gikk isen på Torneelven først 5. juni og året må ha vært en komplett katastrofe ettersom ingen tiende ble innhentet i det hele dette året. Også de neste årene ga elendig avling og flere gårder ble lagt øde. Uten at området hadde klart å hente seg tilbake kom så pesten i 1710. Alt dette skjedde samtidig som stadig nye soldater ble utskrevet til erstatning for de som hadde mistet livet på slagmarken. I 1714 ble innbyggerne tvunget til å overlate avlingen til de tilbaketrekkende svenske styrkene.

I februar 1715 angrep russerne Torneå for første gang. Med 250 mann slo de forholdsvis lett tilbake det lokale landvernet. Denne gangen trakk imidlertid de russiske troppene seg raskt tilbake. Tornedalingene raste over at de hadde sendt tusenvis av soldater til den svenske armeen, men ble barrikader mot de svenske troppene og truet soldatene som ble sendt for å samle inn mat til troppene og for til hestene.

I mai 1715 klarte russerne å innta Torneå, de brente ned fire-fem hus og en mengde boder, men trakk seg deretter tilbake. De som hadde mulighet til det, flyktet til Sverige eller til Norge. I løpet av resten av 1715 er det ikke bevart livstegn fra byen. Vinteren 1716-1717 var den vanskeligste tiden for tornedalingene. I desember 1716 klarte landvernet å forhindre at de russiske troppene inntok Torneå, men i stedet valgte russerne å plyndre landsbygda og 150 gårder i området opp mot Pajala og Kolari ble brent. Rundt 400 mennesker ble drept, blant disse var presten Tomberg i Overtomeå som døde av skadene han fikk fordi han nektet å avsløre hvor kirkesølvet var gjemt. Torneå ble angrepet flere ganger og etter russernes siste tilbaketrekninger i 1717 var det bare kirken og et fåtalls andre bygninger som stod igjen. Når borgerne fra Torneå etter russernes herjinger for første gang var samlet til rådstuerett skrev de først en rapport som beskrev vold, plyndring og brenning i ufredsårene og avsluttet med en nedtegnelse om at deres sjeler fortsatt dirret av redsel.

Kustaa Vilkuna oppsumerer krigens virkninger i tre punkter:

l. Krigen i seg selv med mord, tvangsskatter og plyndring

  • Folk som flyktet inn i skogene, noe som gjorde at jorden ble liggende udyrket
  • Sykdommer og farsotter som spredte seg med troppene og gjorde at titusener døde av underernæring

Etterkrigstiden kom også til å bli hard i Tornedalen og Finland. Finland var etter krigen utarmet og sterkt avfolket. Hver fjerde gård lå øde. Mens embetsmenn før krigen gjerne hadde behersket det finske språket og hatt god kjennskap til lokale forhold ble det nå utnevnt nye svenske embetsmenn som verken kunne finsk eller hadde spesiell kunnskap om de lokale forholdene. Svensk blir nå for alvor utdanningsspråket i Finland. For de utpinte bøndene utgjorde det kan hende heller ikke så stor forskjell på å fø på en russisk hær eller en svensk hær. Den massive voldsbruken ble det imidlertid slutt på, man kan si at plyndringen kom inn i ordnede former. De svenske myndighetene brukte russefrykten for alt den var verdt, lovte mye og utrettet lite. Samfunnet i Osterbotten og Tornedalen var preget av redsel, uroligheter, alkoholmisbruk og raseri mot styresmaktene. At det oppstår flere radikale religiøse vekkelser i området på denne tiden er ikke spesielt overraskende.

Den store nordiske krigen var for Finland en katastrofe på et nivå som vi ellers må tilbake til Svartedauden for å finne. For historien i Nord-Troms er den langt viktigere enn svartedauden, men nærmest aldri omtalt verken i skolene eller i historieskrivingen. Det kaos som krigen skapte forskjøv befolkninga i Tornedalen nordover mot fjordene og freden. En befolkning som tok med seg sin kultur; sine opplevelser og erfaringer, og ikke minst sitt språk.

Når kvenene søkte til kysten for å unnslippe krig og elendighet kom de ofte ikke til helt ukjente områder. Mange av de som kom hadde nok før deltatt i markedshandelen og hadde kontakter i området. Det bodde også kvener ved kysten før 1700-tallet og man skal ikke se bort fra at det var både slektsbånd og kontakt mellom disse og tornedalingene. Den første store folkevandringen mot havet kom imidlertid i første halvdel av 1700-tallet.

Den store nordiske krigen fikk altså dramatiske historiske følger for Nord-Troms enn for noe annet område i Norge. Vi skal se litt nærmere på forholdene i Kåfjord. Går vi til prøvematrikuleringen fra umiddelbart etter krigen i 1723, finner vi Anders Andersen Qven og Anders Larsen Tydsk på Grundvåg og Jens Jensen Qven i Skardalen. For vårt formål er det imidlertid svakheter forbundet med å benytte matrikuleringen fra 1723. Formålet med denne matrikuleringen var ikke å si noe om etniske forhold, men å finne ut hvem som bosatte og nyttet de ulike jordområdene som var underlagt det man regnet som finnerydninger.

Som finnerydninger ble regnet de gårdene i Troms og Finnmark som ble ryddet på 1600- og 1700-tallet av sjøfinner i allmenningene, som ble regnet som kongens jord. Disse gårdene var i utgangspunktet ikke matrikulert eller lagt ut for landskyld. Sjøsamene hadde rettigheter knyttet til disse eiendommene, såkalt finneodel, og slapp å betale bygselavgift og landskyld. Imidlertid viste det seg at det slett ikke bare var samer som var bosatt på finnerydningene. Dette gjorde at de dansk-norske styresmaktene etter hvert følte behov for gjennomgang av disse områdene. I 1736 blir det bestemt at «de Svenske Qvæner» ikke skal ha de samme friheter som sjøsamene.

Begrunnelsen som gis er at «disse saa kaldet Qvæner skal være meere duelige til Rødning og Jord-Auling, end ellers de ordinaire finner, og derfor hereffter skal skatte som Nordmænd».

I generaljordeboken for 1743 gis en gjennomgang av hvor mange og på hvilke steder kvænene har bosatt seg. Bakgrunnen for denne gjennomgangen er nettopp å følge opp avgjørelsen fra 1736. Denne gjennomgangen er forøvrig et helt unikt historisk dokument når det gjelder kvensk bosetting på 1700-tallet i Nord-Troms. Her er det eksplisitte formål med undersøkelsen å finne kvænsk etnisitet.

I Kåfjord – eller «Kaagfiorden» som det heter i dokumentet – finner vi Peder Pedersen i Ysteby, Ole Hendriksen på Soleng, Anders Andersen i Grundvog, Bertel Hansen og Peder Henriksen i Trollvik og Jens Jensen i Skardalen, hvor det for øvrig understrekes at han er rydningsmann til denne gården. I Ysteby og på Soleng ser det ut som om det kvenske innslaget er kommet etter 1723. I Trollvik derimot ser vi at Bertel Hansen som også opptrer i 1723 nå bli betegnet som kvæn. I Trollvik bor også kvænen Peder Henriksen som formodentlig er sønn til Hendrik Joensen som var død før 1723 når hans enke blir regnet som oppsitter. I følge Helge Guttormsen (Lyngen Regionshistorie bindl, s. 284) bodde Bertel Hansen og Henrik Jensen i Trollvik alt i 1711. I så fall var Skardalen og Trollvik kvænske boplasser fra tidlig på 1700-tallet til i hvert fall midten av århundret.

Av jordeboka fremgår ellers Ysteby og Grunnvåg som sjøsamiske områder i 1743. Årøyholmen betegnes også som «en gammel finne plads», men brukes nå av nordmannen Knud Gamst. I Manndalen er det ikke nevnt noen kvener i 1743 så her er det grunn til å anta at brukerne i 1723, Lasse Andersen og Lars Lassesen er sjøsamer.

Anders Sommers hevder i sin beskrivelse fra 1771 at alle kvænene som finnes i Lyngen kommer fra Torneå lappmark foruten «- een Kone fra Findland, som kom hid i aar: 1741». Han skriver videre at de svenske kvænene kaller seg «Landa=laizet», mens de fra Finland kalles «Suoma=Laizet». Sommer konkluderer likevel med at det er et Folk.» Andreas Hoff som overtok som misjonær i Lyngen i 1773 skriver året etter om kvænene at:» – de ere baade arbeydsomme og hændige til mange ting, som ellers dette Territorium manglede Arbeydere for.»

Henning Junghans skriver i 1791 at kvænene er»- ere de talrigeste af Lyngens Almue». Tyve år tidligere skriver imidlertid Andreas Sommer om samene at de «udgiivire den stiøirste Hob», så her er de geistlige uenige. Dette blir selvsagt også et spørsmål om hvordan man velger å definere etnisitet. Ifølge generaljordeboka av 1745 bygsler kvæner mer jord enn sjøsamer på finnerydningene i Kåfjord og Lyngen, mens forholdet er motsatt i Kvænangen og Nordreisa.

At kvensk språk og kultur stod sterkt i lang tid i Kåfjord og Lyngen er åpenbart. Det var et språk også embetsmenn måtte forholde seg til. I arkivet til Sognepresten i Lyngen finnes for eksempel notater som åpenbart har vært brukt til opplæring i kvensk/finsk fra 1820-tallet. Går vi frem til folketellingen for 1875 finner vi at 712 personer er telt som kvener i Lyngen, mens 1561 er oppgitt som samer. I tillegg kommer en blandet befolkning på 994 personer. Den totale folkemengde den gang var 4653. Kvenene utgjorde altså rundt 15 % av den totale folkemengde i følge folketellingen i 1875, mens de utgjorde den største delen av innbyggerne i 1791 i følge Junghans. Her er det åpenbart behov for nærmere undersøkelser. Mye kan nok forklares med at det i forholdsvis stor grad var enslige menn som kom som krigsflyktninger, og at disse fort ble inkorporert i den øvrige befolkningen.

I 1930 utgjør kvenene rundt 25 % av befolkningen i Kåfjord, i alt 602 personer. Samene utgjør for øvrig om lag 50 % av befolkningen i Kåfjord i 1930. Nordmenn er den minste minoritetsgruppa med 530 personer. I en militærtopografisk beskrivelse av Lyngenavsnittet utarbeidet i perioden 1935-1939 står finsk (eller kvensk) så sterkt i Olderdalen at også samene bruker det som hovedspråk, i de ytre delene av kommunen snakkes det mest norsk eller blandet som det står, mens i Kåfjordalen og Manndalen snakket man samisk. For øvrig fortelles det om stor språkdød blant kvenene på 30-tallet og at 71.3 % av kvenene i Troms nå har norsk som hovedmål.

Kilder og litteratur

Aschehoug: Norges Historie, bind 7. Oslo 1996 F.Beutlich: Norges sjøvæbning, Oslo 1940 Folketellinga 1815, bind 8, Riksarkivet, Oslo

«Ægteskabs – Føde – og Døde-Liste i det l 9de Aarhundredes første 15 Aar»

Axel Hagemann: Engelskmanden under Finmarken, Kristiania 1891 Amund Helland: Norges land og folk

Nordland Amt, XVIII, Kristiania 1908 Tromsø Amt, XIX. Kristiania 1899 Finmarkens Amt, XX Kristiania 1906

Lokalhistorisk litteratur fra Nord-Norge.

J. Qvigstad: Fra nødsårene 1807-1811. (Utdrag av biskop M.B.Kroghs kopibøker)

Håløygminne h.3-4, 1925, bd.2 s 103-107.

Riksarkivet, Oslo: Opplysninger i brev av 29.11.1978 og 11.3.2014.

                                                      

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: