Henry Olav»Rublar» Henriksen.

Navnet «Rublar» = en artig fyr, en som tuller mye og finner på mye rart.

Han var født 2.juli 1922 og døde 12.mai 2003, 81 år gammel.

Far Henrik ble kalt «Roggi Henrik», Roggi=grop. Henrik var fra Gropa. Moren het Berit (Bio), hun var søster til Johan Pedersen.

«Rublar»vokste opp med syv søsken. Peder Johannes «Jona» døde etter «MK Dagnys» forlis i 1951. De andre var Trygve, Sonja, Helga, Petra, Agnes og Dagmar.

«Rublar» var ungkar hele livet. Han var en spesiell fyr. Mange så på han som en bygdeoriginal. Men, han var seg sjøl i alle sammenhenger. Mye tull og tøys, men også en flink mann. Kan nevne at han sydde klær til seg sjøl og andre på bestilling.

En periode var han dreng på en stor gård i Trøndelag.

Han jobbet på Svalbard i mange år, og var kjent som en god «driver»

På et tidspunkt ble han veldig syk og legene fant en svær svulst på hjernen. Han ble operert og det gikk etter forholdene bra.

Han var imidlertid en bedreviter, som kunne alt og visste alt.

«Rublar» var full av selvopplevde historier, som han fortalte med stor fornøyelse. Som den gang han og en kamerat fra Olderdalen ble arrestert på et hotellrom i Narvik. Foranledningen var et stort bankran i byen. Politiet jaktet på to gjerningsmenn. Resepsjonisten på hotellet tipset politiet om en gjest som kunne stemme med signalementet. Politiet stormet rommet og arresterte de to fra Olderdalen. Det spillet som fulgte i etterkant var det bare Rublar som kunne fortelle. Selvfølgelig var de uskyldige, men «Rublar» klarte å lage mye artighet av situasjonen. En historie som forøvrig fikk stor pressedekning i avisa Fremover.

«Rublar» var flink med ord. Han elsket å skrive små vers som han fremførte på en humoristisk måte.

«Han var god til å si», som dem sier i Olderdalen

Rønnaug Soleng Bjørklid husker godt noen av disse versene. Her tre eksempler : Trykk på den lille trekanten under for å få lyd!

«Rublar» var glad i en fest, men da han fylte 70 år var det slutt. Han var nykter til han døde 11 år etter.

Historien om bilturen til Kvænangen er blitt en skikkelig vandrehistorie. Den skal være sann og historien lever fortsatt, men dog i forskjellige versjoner:

Fire glade bygdegutter hadde festet i bilen i flere dager og var i storform da «Rublar» foreslo en biltur til søsteren sin i Kvænangen. Det var en strålende søndag, solen skinte, og forventningene var høye for utflukten. Den gamle bilen, som hadde stått urørt på paller i årevis, skulle nå bli deres trofaste reisefølge.

«Rublar» tok plass bak rattet og ledet både bilen og stemningen, mens de cruiset langs fjorden mot Kvænangen.

Etter en times kjøring våknet en av guttene i baksetet og bemerket at de kjørte altfor fort. «Hold kjeft, det er jeg som kjører. Dessuten er det ingen politikontroller så tidlig på en søndag morgen, svarte «Rublar». Mens noen av guttene sov, begynte andre å våkne til liv. En av dem spurte høflig om de kunne stoppe fordi han måtte tisse. «Ikke aktuelt før vi er fremme,» svarte sjåføren kontant. «Hvor er vi nå da?» spurte den tissetrengte. «Vi er på Kvænangsfjellet,» kom svaret. «Du må holde ut til vi kommer frem.»

Etter tre dager med hard festing falt guttene etter hvert i søvn. Da de senere våknet, hadde de mye moro med å mimre om den begivenhetsrike turen til Kvænangen.

Henry Olav «Rublar Henriksen var en spesiell fyr som vi minnes med glede.