Bernhard Johannes Marenius Mathisen

Bernhard var født den 8.juli 1924 og døde 30.mai 2018.

Bernhard var sønn av Peder Marinius Helmer Mathisen og Anna Birgitte Kristine Mathisen.

Bernhard opplevde de harde 1930-årene – en utfordrende tid for hele landet, og særlig for folk fra Kåfjord. Birtavarre gruver hadde gått konkurs, og skilsmissen fra «Stor-Lyngen» var et faktum. Et oppgjør som for øvrig etterlot Kåfjord i en svært ugunstig situasjon.

«Kåfjord ble regnet som en av de fattigste kommunene i landet.«

Så kom krigen i 1940, med alle de grusomheter den førte med seg. For Bernhard ble det en tid preget av både nasjonal uro og personlige tragedier. Han mistet sin søster Agnes i en drukningsulykke i Nordreisaelva – en hendelse som gjorde sterkt inntrykk på ham. Senere mistet han også en yngre bror i forbindelse med forliset av «Dagny» i 1951.

Min interesse for lokalhistorie førte meg i kontakt med Bernhard, og gjennom de siste 15–20 årene har jeg besøkt ham jevnlig. Jeg ble stadig imponert over hans detaljerte kunnskap og imponerende hukommelse.

«Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom hele livet.»

Alle historiene Bernhard delte, fortjente å bli skrevet ned og bevart for ettertiden. Han fortalte med en innlevelse og detaljrikdom som gjorde at man nesten kunne se hendelsene for seg. Som historien om den unge tjenestejenta som tragisk mistet barnet sitt – en fortelling full av sorg, men også menneskelig varme. Eller beretningen om det dramatiske forliset til «Dagny», hvor han formidlet både tragedien og de etterlatte sporene det satte i lokalsamfunnet. Og ikke minst fortellingen om funnet av en gammel øks – et tilsynelatende lite funn, men med stor betydning i en lokalhistorisk kontekst. Dette var lokalhistorie på sitt aller beste – levende, gripende og formidlet med en ektefølt respekt for både menneskene og stedet. Bare Bernhard kunne gi liv til fortidens hendelser på den måten.

Mange historikere og journalister har gjennom årene oppsøkt Bernhard for å dra nytte av hans unike minner og kunnskap som tidsvitne. Han hadde en enestående evne til å formidle fortiden med presisjon og innlevelse, noe som gjorde ham til en uvurderlig kilde for dem som ønsket å forstå vår nære historie. Blant annet laget Linda Pedersen i NRK Troms en gripende og innsiktsfull radiodokumentar om Bernhard og hans opplevelser fra krigens dager. Gjennom hans egne ord får vi et sterkt innblikk i en dramatisk tid, sett gjennom øynene til en som faktisk levde midt i det hele.

Reportasjen kan både sees og høres ved å trykke på lenken nedenfor:

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/skrev-leve-kongen-pa-tyskernes-plakater-1.12806778

I intervjuet forteller Bernhard en gripende og detaljrik historie fra krigsårene – nærmere bestemt om seks unge gutter fra Olderdalen som den 9. april 1943 rodde over fjorden til Manndalen. Det var en modig og risikofylt ferd, gjennomført i en tid preget av frykt, okkupasjon og stor usikkerhet.

Guttene som deltok på denne turen var: Karsten Alsing Jensen, Øyvind Soleng, Kristian Solberg, Johan Henriksen, Bernhard Mathisen og Henry Henriksen – sistnevnte kjent under kallenavnet «Rublar».

Bernhard beskriver både stemningen, landskapet og den skjøre balansen mellom fare og håp som preget denne dagen. Det som kunne virke som en enkel rotur, var i realiteten en handling preget av både mot og sivil ulydighet, sett i lys av den tyske okkupasjonsmakten som på dette tidspunktet hadde full kontroll over området.

Gjennom hans fortelling får vi ikke bare innsikt i en enkelt hendelse, men også et sterkt innblikk i hvordan det var å vokse opp og være ung i en tid hvor hele samfunnet var preget av krig og frykt – og hvor små handlinger ofte krevde stort mot.

Alle de seks guttene klarte å ta seg over fjellet i retning Kilpisjärvi, og derfra gikk reisen videre med buss til Kiruna. I Kiruna ble de registrert den 29. april, før de den 1. mai 1943 reiste videre med tog til Stockholm.

Opprinnelig hadde de planlagt å ro over fjorden den 10. april, men planene måtte endres på kort varsel. En urovekkende telefonsamtale til lensmannen på Lyngseidet ble overhørt og varslet videre. Dette førte til at guttene i all hast pakket sakene sine og forlot Olderdalen allerede samme kveld, den 9. april.

Legg merke til at Bernhard skrev seg for Pedersen (etter sin far Peder) da han var i militæret.

Under dette arbeidet var tropper fra Feltbataljon 5 (kp. 5) til stede som vaktstyrke ved gravene, og de bidro også med praktisk assistanse der det var nødvendig. Selve det tunge og groteske arbeidet med å grave opp likene ble pålagt tyske gestapister og norske landssvikere – et tydelig symbol på det ansvaret og den skyld som hvilte på dem.

Bernhard og resten av Reservepolitiet, Feltbataljon V, marsjerer gjennom Tromsøs gater i mai 1945.

Totalt ble fire store massegraver åpnet, og til sammen 140 lik ble gravd opp. Arbeidet var både fysisk og psykisk krevende, og mange av de tilstedeværende ble sterkt preget av det de var vitne til. Bernhard var blant dem som deltok, og han fortalte senere om grusomme scener som festet seg i minnet for livet. Lukten, synet og stemningen på stedet gjorde sterkt inntrykk – og det han opplevde disse dagene forble noe av det tyngste han bar med seg fra krigsårene.

Her bilder fra gravene i Kitdalen:

https://www.nettavisen.no/utryddelsesleir/dodsleir/mallnitz-leiren/slik-var-dodsleiren-i-norge/s/12-95-3377272

På grunn av arbeidet i krigsforbryterkommisjonen måtte Bernhard bli i forsvaret til desember 1945.

Tidlig på nyåret i 1946 mønstret Bernhard på en norsk båt i utenriksfart. Det ble starten på noen begivenhetsrike år til sjøs, hvor han fikk se deler av verden og oppleve livet i handelsflåten etter krigens slutt. Etter noen år på havet valgte han å mønstre av og reiste hjem til Nord-Troms.

Senere giftet han seg med Ebba Laurine fra Manndalen, og sammen stiftet de familie. De fikk til sammen sju barn, og bygde et liv preget av arbeid, fellesskap og engasjement.

Bernhard arbeidet i mange år som avdelingsingeniør i Kåfjord kommune, hvor han ble kjent for sin grundighet og tekniske innsikt. Han var også samfunnsengasjert og aktiv i lokalpolitikken, der han representerte Arbeiderpartiet med stor troverdighet og respekt. Hans politiske arbeid bar preg av et sterkt sosialt engasjement og et oppriktig ønske om å bidra til utvikling og bedre vilkår for folk i kommunen.

«Lokalhistorie er basert på muntlige kilder i form av minner og livshistorier.«

Bernhard Mathisen satte dype spor etter seg – som menneske, som samfunnsborger og som formidler av vår felles historie. Gjennom et langt liv viet til arbeid, familie, samfunnsengasjement og formidling, ble han en viktig stemme for lokalhistorien i Nord-Troms. Med sitt skarpe minne og store fortellerglede formidlet han erfaringene fra krigens dager og etterkrigstidens utfordringer med varme, ærlighet og innsikt. Han var et levende tidsvitne – en som bar historien i seg, og som delte den med neste generasjoner.

Som avdelingsingeniør i Kåfjord kommune, og senere som aktiv politiker for Arbeiderpartiet, jobbet han iherdig for lokalsamfunnets beste. I sitt politiske virke viste han alltid omtanke, ansvar og tro på fellesskapet. Han var en tydelig og trygg stemme, drevet av rettferdighet og et sterkt sosialt engasjement.

På det personlige plan var Bernhard en kjærlig ektemann, far og bestefar. Han og Ebba Laurine, hans kjære kone fra Manndalen, bygde sammen et varmt og gjestfritt hjem, hvor de oppdro sine sju barn. Deres liv sammen var preget av kjærlighet, samhold og arbeidsomhet.

Dette har Bernhard bidratt med på en god og raus måte – med hele sitt hjerte. Vi andre er evig takknemlige for alt han delte og alt han gjorde.

Bernhard Mathisen gikk bort den 30. mai 2018. Han er gravlagt ved Olderdalen kirkegård, side om side med sin kjære Ebba Laurine. Minnet om ham lever videre – i historiene han fortalte, i menneskene han berørte, og i bygda han var så glad i.