Torvmyra/Darfejeaggi/ Turvetjänkkä

På de store myrene på Dalbakken var det stor aktivitet hele sommeren. Allerede ved St. Hans-tider startet de opp med å skave bort det øverste mose-laget. De forskjellige prosessene fortsatte utover sommeren – til torva lå trykt nede i torvskjåen i oktober/november. Det ble mye aske av torv og et uttrykk fra den gang: «En bøtte torv inn og to bøtter aske ut.» Hele familien deltok i dette arbeidet.

«Det ble slutt med torv-arbeidet da «kålla» kom», sa de eldre. På 1960-tallet var det ingen som stakk torv lenger. En epoke var over. Det var mye slit, men også mye gøy.

Flere av de som stakk torv på Dalbakken forteller at det var ganske vanlig å finne tykke tømmerstokker i myra. Hele Nord Troms var bevokst av kystfuru for ca.4000 år siden.

Myra hadde sine navn etter hvor eiendommene gikk. Vi snakker om Stefanusjänkkä, Hannujänkkä og Jakupjänkkä.

Leidulf Olsrud har tegnet de forskjellige prosessene på ei torvmyr. Tre store grunneiere lot bygdefolket stikke torv på sine eiendommene sine. Det var også torvmyrer på andre siden av elva. Faktisk torv av høy kvalitet. Svarttorv.
Gode torvspader var et viktig redskap
Dalbakken var den største torvmyra i dalen. Men, den beste kvaliteten fant man på innersida elva. Skikkelig god svarttorv.

Utgitt av Svein Arild Soleng

Født i Olderdalen i Kåfjord kommune. Bor i Tromsø. Gift med Leikny, far til to barn og bestefar til fem barnebarn. Har sterk interesse for lokalhistorie, idrett og friluftsliv, og er aktivt engasjert i arbeidet med å fremme kvensk språk og kultur. I 2025 ble jeg tildelt Kåfjord kommunes kulturpris.

Legg igjen en kommentar