Bjørklid Fergerederi kjøpte M/S «Maarfjell» i 1964 som reserveferge, og den ble brukt som spesialferge for transport av ungdomsskoleelever mellom Samuelsberg og Olderdalen. Denne ordningen varte i noen år, fra 1969 og litt ut på 1970-tallet.
Fotoeier: Inga-Britt Blomstereng
M/F «Maarfjell» var en liten bilferge med kapasitet til 2–3 biler. Ferga har hatt en variert og historisk viktig fartstid i både Vest – og Nord-Norge. Den startet som pionerferge på sambandet Alvøen–Brattholmen på Vestlandet fra 1930-tallet, før den på 1960-tallet ble kjøpt av Bjørklid Fergerederi i Lyngen. Der fungerte den som reserveferge og skolebåt mellom Samuelsberg og Olderdalen. Etter endt tjeneste ble den liggende i Bergen i mange år, med planer om restaurering, før den til slutt ble flyttet i 2002.
Når jeg leser et innlegg på Facebook-siden Gamle Nord-Troms, skrevet av Inga-Britt Blomstereng, eller snakker med dem som den gang tok ferge og buss til skolen, fremstår dette i sterk kontrast til dagens skoledebatt.
Den gangen opplevde ungdommene reisen som både spennende og sosialt berikende. Det å møte jevnaldrende fra hele kommunen var en viktig del av hverdagen.
Transporten av ungdomsskoleelevene foregikk enten med ferge mellom Manndalen og Olderdalen, med buss fra Kåfjorddalen til Olderdalen, eller via skyss fra Djupvik til Olderdalen.
Mange av oss – meg selv inkludert – bærer fortsatt med oss minnene fra de tre ukene med konfirmasjonsskole i Olderdalen. Det var en helt spesiell tid.
Det var ikke bare undervisningen som gjorde inntrykk. Det var menneskene. Ansiktene som i starten var fremmede, men som raskt ble til navn, latter og historier. På kveldene, og i de små øyeblikkene mellom alt det planlagte, vokste det fram noe som ikke kan settes på timeplanen – et ekte fellesskap.
Vi delte mer enn bare disse ukene. Vi delte usikkerhet, nysgjerrighet og den litt klønete gleden over å bli kjent med nye mennesker. Noen vennskap startet stille, med et forsiktig smil eller en tilfeldig samtale. Andre oppsto i latterkuler og lange kvelder der praten aldri tok slutt. Og før vi visste ordet av det, føltes det som om vi hadde kjent hverandre mye lenger enn tre uker.
Olderdalen ble et samlingspunkt – ikke bare geografisk, men menneskelig. Der møttes vi på tvers av bygder og bakgrunner, og oppdaget at vi hadde mer til felles enn vi kanskje trodde. Det var en tid der avstander betydde mindre, og nærhet betydde mer.
Vennskap ble til. Bekjentskaper vokste. Noen av dem varte lenge, kanskje livet ut. Andre ble korte, men likevel betydningsfulle – som små spor av en tid som formet oss.
Olderdalen, bygda vår 