Oslo den 19/12-48
Lars Fylling.
Til Dagbladet.
Jeg ber om å få innsatt følgende artikkel i deres avis med underskrift Lars Fylling. Jeg forlanger ikke noe honorar.
Lektorene i Tromsø må bo i uinnredete klasserom med sine familier.
Det er mange som klager over boligforholdene nå for tiden, og med rette. Over hele landet hersker det stor bolignød, men i Tromsø by er forholdene slik, at de må karakteriseres som den rene elendigheten.
Da jeg høsten 1946 kom til Tromsø var det som rimelig er ingen leilighet å få, men da de kommunale myndighetene mente at det ikke skulle gå lang tid før de kunne skaffe oss en leilighet, så lot jeg være å søke departementet om å slippe å overta stillingen.
Vår midlertidige bolig var et hybelrom. Dette hadde vært i bruk av tyskerne, men huseieren hadde ikke funnet det nødvendig å pusse opp etter dem. Det var ikke vatn og vask, og heller ikke var det adgang til et kjøkken. Det er ikke så rart at vi var lite begeistret for Tromsø bys boligforhold.
Da det viste seg at hybelrommet også hadde andre skremmende skavanker, men av en slik art at det ikke kan sies offentlig, ble vi innkvartert midlertidig på et av skolens klasseværelser. Her bodde vi ca. 1 uke, men da måtte rommet tas i bruk som klasserom.
Vårt neste oppholdssted var et samlingsrom for fysikk, det kaldeste rommet på hele skolen. Temperaturen der oppe var sjelden over 12 grader. Min kone holdt seg for det meste i senga for ikke å fryse, og jeg oppholdt meg på lærerværelset hvor det var varmere. Julaften blåste det ute, og lysene på juletreet truet stadig med å slukke på grunn av trekken fra vinduet.
Etter jul ble det ingen fyring på vår side av bygningen, og vi flyttet så over til tegnerommet. Her bodde vi en kortere tid, men skolen hadde bruk for rommet og vi måtte tilbake til samlingsrommet.
Ved påsketider fikk vi av samme grunn et par nye flyktninger. Hver gang hadde vi stor flyttesjau. Slik forløp det første året i «Nordens Paris».
Da vi kom opp igjen neste år var ennå ikke leiligheten tryllet fram, vi måtte fortsatt bo midlertidig. Vi flyttet på et annet klasseværelse og fikk et lite rom ved siden av som «kjøkken». Det var ikke dør mellom rommene, så vi måtte gå om korridoren for å komme fra det ene rommet til det andre. Der fantes ikke vatn og vask, vatn måtte hentes i et vaskerom ute i korridoren. I klasserommet var veggtavla festet fast i veggen, og kateteroppbygget kunne heller ikke fjernes.
I hele 14 måneder hørte vi ingen ting om husleien. Men i oktober 1947 fikk vi besøk av en mann som med metermål målte opp begge værelsene. Flateinnholdet ble omhyggelig oppnotert med fradrag av katetret. Senere fikk vi tilsendt et brev med krav om husleie for 14 måneder. Foruten oss bodde der tre lektorfamilier som også hadde barn. De har ikke bodd stort bedre enn vi har gjort, men likevel ble husleia satt til kr. 120.- for den enes vedkommende. Vår husleie ble opprinnelig satt til kr.75.- , men etter protest ble den satt ned til kr. 55 pr. måned.
Formannskapet satte først opp en komite som ble sendt opp til skolen. Komitemedlemmene fant ut at vi hadde en flott utsikt til den pene bebyggelsen nede ved havna og at denne utsikten var mange penger verdt. Vi betalte så den vedtatte husleia det siste året.
Det som for meg, og særlig for min kone og vårt småbarn, har vært verst er ennå ikke nevnt.
Første året vi bodde på skolen, var der en hærskare av kakerlakker. En fant dem gjerne i et større antall i brødbokser og melposer.
Som på skoler flest er det et forferdelig leven hver gang elevene går ut og inn av bygningen. Etter skoletid er det skramling av bøtter utenfor rommet vårt. Det er vaskekonene som går til og fra vaskerommet med bøtter som skal tømmes og fylles. Kl.6 er vaskekonene ferdig, men da kommer ofte et av skolens elevlag for å øve seg i å spille og synge.
Nedenfor vårt vindu er byens eneste lekeplass hvor ungene kan spille håndball og sparke fotball. Det er skolens luftegård som blir benyttet som idrettsplass om ettermiddagen. Alle større friluftsmøter blir også holdt på skoleplassen.
I de siste to årene har vi hatt flere snekkere på skolen som har snekkerverksted i etasjen over oss. Rett over hodet på oss har vi husmorskolen. Dem driver både med for – og ettermiddagsundervisning og vi hører da trasling der oppe til kl.11 om kvelden. Særlig ille er det når de banker fiskemat.
Som toppen på alt, har Tromsø orkesterforening fått lov til å innrede øvelsesrom oppe på loftet. De fleste dager i uken, kan en høre slag trommer og trompetfanfaren – fra kl. 20 – til kl. 11 på kvelden.
Da jeg fikk permisjon i høst for å fullføre lektoreksamen, var dette en kjærkommen anledning for min familie til å få beroliget nervene etter to års midlertidig opphold i et ragnarok på Tromsø off. høyere allmennskole.
Da vi nå begynner å bli lei av å bo midlertidig, har jeg bedt om å få satt inn en ekstra dør av porøs huntonitt, samt noen spanske vegger av samme materiale. Men formannskapet i Tromsø må finne dette som et urimelig forlangende. Jeg har også tilbudt meg å sette det hele opp selv, hvis formannskapet bevilger noen hundre kroner til innkjøp av huntonittplater. Søknaden er ikke innvilget.
En lektor er i den uheldige stilling, at når han er ansatt et sted, så kan han ikke forflyttes før etter 4 år. Det er rimelig at formannskapet kjenner til denne bestemmelsen. Vi er etter dette med tvang henvist til å tilbringe ennå 1 ½ år på et primitivt og direkte nerveødeleggende oppholdssted.
Ærbødigst
Lars Fylling.
Olderdalen, bygda vår 