Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn.
Å vår solskinnsskatt hvor det endte bratt.
Den 13. desember 1953 stilnet et liv før det rakk å begynne. Vår lillesøster, Gretha Synnøve, døde i krybbedød, bare to og en halv måned gammel. Jeg var eldst, seks og et halvt år, gammel nok til å ane at noe uerstattelig var borte, men for liten til å bli invitert inn i sorgen. Barn skulle skånes den gangen. Stillheten la seg over oss som en form for omsorg.
Denne høsten var et kappkjør for å rekke å komme inn i eget hus før jul. Vi småsøsken ble plassert litt her og der. Jeg bodde for det meste hos besteforeldrene mine, rundt tre kilometer hjemmefra. Mamma og den nyfødte bodde hos vår nærmeste nabo.
Tidlig om morgenen den 13. desember kom pappa på besøk til besteforeldrene mine. Han sa lite, satte seg ved bordet. Det hvilte en underlig stillhet i rommet. Bestemor ordnet kaffe og spurte om han hadde begynt med julestria.
Nei, svarte han, vi har andre ting å tenke på. Gretha er død. Hun ble funnet i senga i dag tidlig. Krybbedød.
Der stopper minnene mine. Jeg gråt og gråt. Jeg var utrøstelig.
Jeg ville bare hjem til mamma. Jeg sa det flere ganger. Ingen svarte ordentlig, men til slutt ble jeg fulgt dit. Jeg husker veien, den føltes lang selv om den ikke var det. Jeg gikk og tenkte på mamma og på Gretha, og på at noe var helt galt.
Ingen forklarte hva som skulle skje videre. Gretha var borte, men ingen sa hvor. Det var ingen kiste, ingen avskjed, ingen ord som kunne romme det som hadde skjedd. Bare en tomhet, og en sorg jeg bar alene.
Jeg husker vi ble sendt ut for å leke. Det var vinter, snøen lå tung og ren, som om ingenting hadde hendt. Kontrasten gjorde vondt. Verden fortsatte, mens noe i meg hadde stanset.Søsknene mine var der, men vi lekte ikke. Vi satt nær hverandre. Ingen sa noe. Det var som om hele huset holdt pusten.Jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg bare var snill og stille, så ville alt bli som før igjen.
Jeg har et svakt minne om at noen voksne snekret på noe i et annet rom. Det banket og skrapte bak lukkede dører. Jeg forsto etter hvert at det var en liten kiste, men vi fikk ikke se den.
Jeg husker ingen begravelse. Kanskje var det ingen. I hvert fall var det ingen jeg fikk være med på. Gretha forsvant, og så var hun borte.
Det er mye man kan tenke i ettertid. Man kan bebreide foreldrene for det som ble gjort, og for alt som ikke ble sagt. Men, jeg tror ikke de visste bedre. Slik var tiden. Slik gjorde man, barn skulle skånes.
Én ting ble likevel viktig for meg senere. Den lille gravsteinen, helt ytterst i et hjørne av kirkegården i Olderdalen. Der fikk sorgen et sted å være. Der ble Gretha virkelig.
Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn.
Olderdalen, bygda vår 