Lyngenfjorden

Banken og bygda : Lyngen sparebank 1908-1958

Det er noe velklingende over navnet Lyngen. Det er en viss musikk i navnet, sier noen. Men hva kommer navnet av og hva ligger egentlig til grunn for det? Hva betyr det? Ja, det er det delte meninger om blant navne-granskerne. Den mest kjente av disse, K.Rygh, sier i sitt verk «Norske Gaardsnavner», at den eldste skriveformen var «Lygnir» som han mener skriver seg fra adjektivet ,»logn» og tyder på en stille fjord. I det 14. århundre var skrive­formen «Lynghes» nytta, men i det 15. hundreåret var en gått over til «Liungen», og det ble også skrevet «Lønngen» eller «Lynngenn». Uttalen er til dels i daglig tale den dag i dag «Lø’ngen».

Johan Hveding hevder i sitt skrift «Solhov» i 1919, at navnet kommer av det gamle germanske folkenavnet «Lugiane» som skulle tyde på stedet hvor lugiane -håløygene – bor, i motsetning til Kvænangen hvor «kvænene» bor. Dette siste momentet kan ihvert­fall ikke være riktig fordi den finske bosetting i Nord-Troms er av forholdsvis ny dato. Navnet Kvænangen kan neppe være eldre enn 250 til 300 år i meste fall.

Alf Torp sier i sin etnologiske ordbok, at navnet Lyngen har sitt utspring i den gamle betydning av ordet «lyng», evnen til å bøye og krumme seg, smyge seg fram.

Den siste tolkingen bør en vel uten videre kunne se bort fra. Lyngenfjorden er verken krum eller smygende. Hveding mener at Lyngen ikke er en stille og lun fjord, men tvert imot stormende, et sted folk var redde for under Finnmarks-tur.

Stormende kan Lyngen nok til dels være, særlig ute på leia, og helst er østavinden slem vinterstid. Vind fra nordlig kant kan også gå hardt på. Men Lyngshalvøya danner en barriere mot stor­mer fra vestlige streker, og de er hyppige og mest voldsomme. Da er det som regel stille og lunt i ly av fjellene, selv på hardeste vinteren. Når Ullsfjorden «koker» i vestavær, er det som oftest maks- vær på Lyngen. En kan godt tenke seg at sjø-farende på tur nord­etter Grøtsundet og over Ullsfjorden mang en gang ned igjennom tidene har hatt farefulle «lensinger». Men søkte de le bak Lyngstuva, og særlig når de rundet Tromma, befant de seg plutselig i lunt og stille farvann. Mon ikke det inntrykket de sjøfarende da fikk har gitt fjorden navn?

Ryghs tolking kan trass i alt nok ha sin forankring i historien. Det er ellers virkelig lange stille og lune perioder, særlig i sommerhalvåret, når fjorden blinker, badet i sol over fjellene i øst og sør. Eller vår-. sommer-og høstkveldene når Lyngsalpene sender sine svartblå skygger på tvers av fjorden, bare gjennomskåret av rødmende strålebunter gjennom skarene fra sola i vest. Da ligger fjorden der i «stavstilla» mens måsen halvsover på berg og ness, mens småseien spretter om holmer og skjær og e’kallen med sin make med lydløse åretak ror langs strendene og blir oppslukt av den djupe skyggen der inne hvor hav og land går i ett.