«Trefotingen»

Min far Øyvind var en av mange dyktige jegere i bygda, Olderdalen. Jakt på rev, oter og småvilt var hans spesialitet. I den tiden han jaktet, var det fortsatt lov å bruke saks til fangst av rev, brutalt, men effektivt. Han fortalte at reven, om den først satte foten i saksa, ofte bet den av i desperasjon for å komme seg fri. Et rått instinkt for overlevelse, som ingen av jegerne kunne unngå å respektere.

Men én rev skilte seg ut. En rev som etter hvert fikk til-navnet – «Trefotingen». Den ble en slags legende.

«Trefotingen» hadde unnsluppet en felle, det var de fleste enige om, og satt igjen med tre bein. I snøen kunne man følge sporene, alltid tre. De ledet over åpne myrer, gjennom tett bjørkeskog og opp langs bratte åser. Men aldri i en felle, og aldri innenfor skuddhold.

Jegerne, harde menn med erfaring og kald tålmodighet, begynte etter hvert å snakke lavmælt om denne reven. Ikke som en vanlig rødrev, men som noe annet. De kunne stå i timevis i mørket og vente, bare for å oppdage at sporene stoppet midt i løypa, som om reven hadde løst seg opp i lufta. De satte opp fellene med stor forsiktighet og dekket dem til med snø og løv – men «trefotingen» unngikk dem alltid. Som om den visste.

Far og jaktkameratene samlet seg ofte etter endt jaktdag. Rundt kjøkkenbordet gikk historiene om «trefotingen», hver gang litt mer underlig. Noen mente den var en ånd, andre at det var en rev som hadde lært seg menneskers tanker. Én jeger, gammel og halvt blind, mente han en gang hadde sett øynene dens gløde i mørket – ikke som et dyr, men noe annet, eldgammelt.

Det ble nesten en sport blant dem, hvem skulle bli den som klarte å ta «trefotingen»? Hvem skulle knekke dyrets mønster? Men år etter år kom og gikk, og ingen klarte det. Den fortsatte å dukke opp, særlig etter nysnø, som for å vise at den fortsatt var der. Fri og uovervinnelig.

Og etter hvert, da årene tok både far og de andre jaktkameratene, ble det færre som snakket om «trefotingen». Men i snøen, om du ser godt etter, kan man fortsatt ane sporene etter tre små avtrykk.

Utgitt av Svein Arild Soleng

Født i Olderdalen i Kåfjord kommune. Bor i Tromsø. Gift med Leikny, far til to barn og bestefar til fem barnebarn. Har sterk interesse for lokalhistorie, idrett og friluftsliv, og er aktivt engasjert i arbeidet med å fremme kvensk språk og kultur. I 2025 ble jeg tildelt Kåfjord kommunes kulturpris.

Legg igjen en kommentar