Jeg vil gjerne fortelle om vår nære slekt – Čorro-slekta. Det er egentlig ikke et slektsnavn, men snarere et stedsnavn. Čorro er et samisk ord som betyr en bakke, eller mer presist en langstrakt bakke. Det var nettopp på den øverste delen av Čorro-bakken at Ole Olsen Soleng og Bereth Olsdatter slo seg ned. De giftet seg den 20. september 1873 og fikk til sammen ni barn. Deres førstefødte, Ole Lars, kom til verden i 1874, men døde dessverre altfor tidlig – bare 17 år gammel.
Barna kom deretter tett: Erik i 1877, Elen Kristina i 1879, Kirsten i 1882, Peder i 1885, Henrik i 1888, Anne Oldine i 1890, Ole i 1894 og Alberta i 1897.
Det eneste bilde jeg har sett av skredderen
Jeg har ikke gravd dypt i livene til søsknene til Erik, men noe vet jeg. Peder, kjent som «Skredderen», var sterkt handikappet, men likevel selvhjulpen. Han sydde dresser på mål og drev en liten butikk på Čorro-bakken, der han solgte nødvendige varer som mel og sukker. Jens Johansen fortalte i et intervju at det var Peder som sydde konfirmasjonsdressen hans.
Henrik, en annen bror, ble en kjent predikant og håndspålegger. Han var ofte brukt til hjemmedåp og hadde rykte for å være dyktig i det meste. Også broren Ole var håndspålegger, men spesialiserte seg på behandling av eksem. Folk fra hele Nord-Troms søkte hjelp hos ham.
Alberta, den yngste i søskenflokken, giftet seg med Jon Mælan. Han kom til Olderdalen som lærer, og vakte en del oppsikt. Det ble sagt at han var kommunist men senere ser vi at han ble en betrodd arbeiderpartimann på Hamarøy. Mælan arbeidet som lærer i Olderdalen i perioden 1921–1922. Etter det flyttet han og Alberta sammen til Hamarøy.
Vår felles stamfar, Erik Olsen Soleng, ble født i 1877 og døde i 1948, 71 år gammel. Han er gravlagt i Manndalen. Erik måtte tidlig ta ansvar for sin mor Bereth og sine åtte søsken. Han var politisk aktiv og satt i kommunestyret i Lyngen. Han spilte også en sentral rolle da Kåfjord ble egen kommune i 1930.
I 1906 giftet Erik seg med Rasmine Gustava Johansdatter Lindvall, som var født i 1883 og vokste opp ved Dorurunelva. Hun døde i 1969 og ble gravlagt i Olderdalen. I folketellingen fra 1910 bodde Erik og Rasmine fortsatt på gården Soleng, sammen med Eriks mor, som da var enke. På de første fire årene som ektepar fikk de tre barn: Ragnhild, Einar og Arthur. Totalt fikk de ni barn:
- Ragnhild Dorthea (1906)
- Einar Olaf Joakim (1907)
- Arthur (1910)
- Hanna Kristine Henriette (1912)
- Bjarne Halvar Gustav (1915)
- Dagny Alvhilde (1917)
- Øyvind Vilhelm (1919)
- Mathilde Hansine (1925)
- Gerda Konstanse (1927)
Tragisk nok døde tre av barna – Hanna, Mathilde og Gerda – av tuberkulose kort tid etter krigen. Også Erik døde av samme sykdom. Min gode, nå avdøde venn og nabo, Bernhard Mathisen, beskrev søskenflokken som flotte folk. Jeg har alltid hørt at Gerda var spesielt vakker. Da jeg spurte Bernhard om det stemte, svarte han tankefullt: «Alle Čorro-jentene var pene. Veldig pene folk.»
Tante Hanna var for øvrig søndagsskolelærer for Frelsesarmeen i bygda.
Men hva er det egentlig som gjør en Čorro så spesiell?
Jeg stilte nettopp det spørsmålet til Bernhard Mathisen, og han svarte:
«Det var alltid godt humør hos det folket. De var steikanes artige.»
De var festglade – alltid sang og latter. Aldri kjedelig å være i nærheten av en Čorro.
Humor har blitt et kjennetegn ved Čorro-slekta. En Čorro-spøk er kjent for å være drøy – gjerne langt over streken – og det finnes mange eksempler på det…
Familien har alltid hatt en sterk tilknytning til naturen, med jakt, fiske og friluftsliv som viktige interesser. Onkelen vår, Einar Soleng – kjent som «Stor-Einar» – bygde flere jaktgammer i Kildalen, Samueldalen og Olderdalen.
Slettveien har hatt stor betydning for ungdommen i bygda – spesielt i tidligere tider. Den har vært en sosial møteplass og festarena i hundrevis av år. Når været var godt, tente noen bål der oppe. Røyken varslet at det skulle bli fest. Det var sang, musikk og sangleker. Det oppsto forelskelser og kjærlighetsforhold, men også krangling og sjalusi – og av og til slåsskamper.
Ungdommen fra yttersida av elva var ofte uønsket på Slettveien i helgene, særlig de fra Ysteby. Hvorfor det var slik, vet jeg ikke.
På 1930-tallet ble det bygd en danseplatt på Slettveien.
En dame fortalte hvordan livet på Slettveien kunne arte seg en lørdagskveld:
«Vi måtte opp dit. Masse ungdom. Noen var allerede kjærester, men de fleste var alene – vanlig ungdom. Og så ble det fest. Først samlet vi oss i små grupper rundt i terrenget. Det var tørkakjøtt, tørrfisk, litt brennevin … og selvfølgelig litt krangling og diskusjoner. Vi kokte kaffe og hadde med kjøtt og halvtørr steinbit – nydelig mat.»
«Kokte dere steinbiten?» spurte jeg.
«Ja, selvfølgelig – med poteter. Og kaffe attåt. Litt brennevin også, så klart.»
«Og så danset dere?»
«Ja, kan du skjønne – med store, svære kommaga!»
— Svein Arild Soleng
Olderdalen, bygda vår 