Nilas del 5

Til Karen, i grenseløs beundring og undring..

Der Baisjohka renner ut i Tanaelva rett før Masjok står en rødmalt hytte kneisende omtrent 20 meter fra elva. I hytta bor ett eldre ektepar. Der har de  bodd i mange år nå. Han er 84 år, hun er 81 år gammel. Det fins helt sikkert kroppslige slitasjer hos dem begge,men det kognitive er fullt på høyde med langt yngre folk. Og ennå får de unnagjort de daglige gjøremål på lettvint vis. Nilas og Berit Elle nyter sitt otium her på Tanabredden på tolvte året.

-Ob, Jenisej, Lena og Amur! Gammellæreren vår, Peder Soleng, tappet med pekestokken på kartet som hang ned foran tavla. Og den satt. Den sitter ennå, mer enn seksti år etterpå. Antakelig i 1962. Vi ble fortalt alt om store elver i Sibir. Deatnu; samisk for stor elv. Tanaelva. Stor i norsk sammenheng, men for bekk å regne mot de nevnte sibirske flodene. 
Ufortrødent skiftet den snart pensjonistklare læreren tema, og med klokkeklar røst:

– Jeg er en seiler på livets hav på tidens skiftende bølge. Den Herre Jesus meg kursen gav, og denne kurs vil jeg følge. Jeg stevner frem mot de lyse lande med livsens trær på de skjønne strande, hvor evig sol og sommer er!

Man var nok ikke blant de mest flittige elevene, men svært mange ting satt likevel klistret for evig tid. Jeg husker mange sanger og annen lærdom den dag i dag. 
Ett nytt sekel hadde umerkelig sneket seg fram, nå var det blitt begynnelsen av august i året 2004. 

Der hvor Karasjokka og Anarjokka flyter sammen litt øst for Karasjok starter Tanaelva sin seksogtredve mil lange seilas ned mot uendeligheten; havet. Men jeg har kjørt ca. 46 km. fra Karasjok til Valjok. Herfra skulle jeg ikke seile men drive nedover tanaelva i en robust kombinert kano/kajakk av den oppblåsbare typen. Skulle jo hjelpe til med årer for raskere fremdrift, men ofte ble det til å bare drive nedover elva. Det ville bli en ferd på ca. 160 km. Hadde tid nok, så to,tre mil for dagen var planen. Strandhogg og overnatting skulle gjøres der man syntes det så fint ut for å sette opp telt. Jeg hadde overnattet i en campinghytte i Karasjok sist natt,så da var det ennå tidlig morgen da jeg tok mine første padletak. En tomannskano hadde god lasteevne, så til denne turen hadde jeg ikke spart på noen ting. Med telt, sovepose, kokeutstyr og rikelig proviant ombord bar det fort avgårde nedstrøms. Jeg skulle ikke bære en meter på denne turen. Om begge de kommende strykene var håndterlig, noe jeg mente de var, ville det bli en bedagelig tur for en mann, hvis helse ikke lenger var på topp. Dertil var slitasjer i mange ledd blitt en stadig større plage. Omlag tre mil til Levajok skulle jeg drive og ro første dagen, jeg var på vei. 

Det var en nå 54 år gammel mann som skrittet opp i sin oppblåsbare kano der ved valjok. Som jeg passerte de femti ga jeg opp vandringer til stabbursdalen,det tok for hardt på for utslitte rygg og hofter.  Men lysten til å være «der ute» levde, og akkurat nå skulle jeg ta denne turen helt ut til guldholmen ved utløpet av tanaelva. Jeg skulle bruke så mange dager det tok, uten noe tidsskjema. Dag for dag ville leir bli satt der jeg fikk lyst til å gjøre det. På denne turen skulle jeg forsere to strekninger med stryk: både ailestrykene som var 5 ,5 km. lang med bare 13 m. fall. Ikke mye på så mange km.Og senere kom så storfossen, som navnet til tross ikke var foss,men overkommelige stryk for meg, nå ved lav vannføring. Storfossen faller fra 39 meter til 14 meter over havet. Det over en distanse på 5,7 km. Jeg hadde termos med kaffe og ferdigsmurt nistepakke, så det ble ikke behov for å gå i land ofte. Timene svant fort. Jeg satt behagelig på et mykt sete og det bar fort avgårde. Hadde en fem liters vannkanne. Ville ikke drikke vann fra Tanaelva. Hele dalføret, mil etter mil er full av bondegårder, med gjødslede slåttemarker helt til elvebredden. På hele min ferd mot havet ville jeg passere mange småelver som munnet ut i Tanaelva. Mange av dem hadde både laks,sjørret og sjørøyebestand bl.a. Men heller ikke her tok jeg drikkevann. Det finns derimot utallige små sildrende bekker som renner ut i tana. Det er i slike bekker du finner det reneste vannet. Vann rennende gjennom jord og sand er godt filtrert og renset.

Det ble ettermiddag første dag og rett før Levajok fjellstue satte jeg opp teltet mitt for første overnatting. Tanaelva er Norges nest lengste elv. Men med laks i mange sideelver er Tanavassdraget Norges lengste lakseførende område med hele 110 mil.
Jeg har sett mye rart første dagen, og ved utløpet av en bekk fikk jeg tre sik. Disse ble kveldsmat. Tretthet kom sigende etter måltidet, og jeg lå der og lette etter søvn. Da, med lukkede øyne stiger minnene frem igjen, jeg hører læreren synge andre vers:

–«I blant jeg seiler for medvinds bør, i andres kjølvann å følge. Som just lik meg denne reise gjør hen over jordlivets bølge. Og havet smiler og solen skinner, min dag så stille og blid henrinner, mens vinden fyller alle seil»..

Hvil i fred, Peder..

En strålende solskinnsmorgen har ønsket meg velkommen andre dag. Snatrende ender har allerede holdt meg våken en stund. Jeg sto opp. Morgenkaffe og mat blir unnagjort, så starter neste etappe. Nye 33 km. til Utsjok er på tapetet, og formiddagen glir lettvint unna. Noen åretak nå og da- rene latmannsferden, helt i tråd med den fysiske tilstanden min der og da. Lenge siden jeg sprang etter sauer. Både dagen før og denne andre dagen ser jeg av og til vak av forskjellig slag, bare sjelden ser jeg hva som vaker. Sola passerer høgstdag og jeg går i land ett sted kun for å ligge på rygg i mose og lyng en halv times tid. Slik hviler jeg ryggen som ikke liker å sitte for lenge i samme stillingen. På rygg, med lukkede øyne, hører jeg småfugler synge sine vemodige sanger.

Da dukker opp i minnet tredje verset:

– «Men ofte ensom i brott og brann, i uværs netter jeg seiler. Da ingen kjenning jeg har av land, og intet fyrtårn jeg peiler. Men når jeg nær tror mitt skip begravet, da kommer Jesus på bølgehavet, om først i siste nattevakt.«

Takk, Henry Albert Tandberg for en sang til dypsindig ettertanke; hvil i fred!

Mot ettermiddag ser jeg Utsjok dukke opp. Utsjok er forøvrig Finlands nordligste kommune. Jeg passerer utsjoki og fortsetter litt til innen jeg igjen finner en fin slette til å sette opp telt, det ble kveldsstell i 7 tiden om kvelden. Lite holder meg våken nå, det er alltid første kvelden som kan være mer besværlig i jakt på søvn. 

Tredje dags seilas siger unna. jeg passerer Laksnes, så forbi Sirma, så holmen Jeagelveaissuolo. Gjør strandhogg på holmen og får en to kilos gjedde. Ikke favorittmaten, men jeg koker den til kveldsmat. Tredje dags overnatting foretok jeg nær Storfossen camping, med leir nær Båteng. 

Neste dag forsvant i ett mer rutinepreget tempo. Tar aldri for hardt i, elvestrømmen gjør jobben. Fjerde dag passeres Nuorgam. Heretter renner Tanaelva videre bare på norsk side. Slutt på Finland. Passerer Holmsund og Skippagurra. Rett før Tana bru går jeg i land for fjerde  overnatting. Fra Tana bru er det bare 11 km. til Masjok. Jeg skal stoppe rett før Masjok, neste dag. 
Det er ennå tidlig kveld. Med dårlig tro slenger jeg ut en dubb, og ved femte forsøket hogger en trekvart kilos ørret på. Stekt ørret til kvelds. Min fiskestang er bare en billig teleskopstang som sammenslått er bare tredve cm. lang. Etter å ha drevet av gårde i dagevis ser jeg av og til gamle stengsler anordinger på norsk side. Men det er langt mellom stangfiskere på norsk side. På finsk side, derimot, står det langt flere fiskere. Stedvis står de tett.

I 2004 ble det ennå tatt mye laks i Tana, selv om det ikke var som i glansårene da det hvert år ble tatt langt over hundre tonn hvert år. I skrivende stund er det andre året på rad med fiskeforbud. Lakseoppgangen er drastisk redusert.

Det er kveld. Jeg ligger på rygg med lukkede øyne og nennsomt dukker sorgfulle minner frem: Hin maikveld valgte nærmeste nabojenta som var ca. tredve år gammel å avslutte livet. Store smerter som aldri tok slutt etter at hun hadde vært i en trafikkulykke ble for tungt å bære. 

Pinefullt trekker det nyfødte barn pusten for første gang. Like pinefullt oppgir den gamle mann sin ånde. Alle hans dager var fulle av sorg, smerte og savn, en lengsel etter noe uoppnåelig. Likefullt klamrer han seg til det livet han aldri trodde på, der han ugjenkallelig står på dødens høye stup, og døden jager hans visne hender ned i asken fra døde bål. En vannkilde bryter fram fra jorden  ett sted, stusser litt umerkelig først før vannet setter seg i sakte bevegelse. En  aning av en bekk er født, den klukker nesten uhørlig der den vandrer videre. 

Jeg minnes et barfotet barn løpe livlig, leende i hagen straks bortenfor. Livet lekte i gråt og latter så bekymringsløst og fritt, det var sommer og fargene bugnet. 
En høst tok ende, vinteren kom så brått.  Og snøen er så myk og ren, men kald, den viser ingen nåde. 

Livet er som en elv. Begge renner ubønnhørlig en vei; ut mot evigheten, mot det uendelige hav der alt stilner og viskes ut som et fordums minne. Visker ut alle vakre farger som utgjorde hverdagen. Visker ut selv det minste bølgeskvulp; den minste krusning.   For noen er elvas og livets ferd fra ende til annen en stilleflytende seilas, mens det er blitt andre til del å måtte seile ned den strie elva. Den som tok ett kvelende grep om livet. Ofte nok fins det uutholdelige smerter som knuger det prøvede mennesket ned i kne i et uforsonlig jerngrep!

Elvas ferd fra sitt utspring små bekker som sildrer liflig, blir umerkelig til en stilleflytende elv, der livet leende er en sorgløs hverdag. Men mange elver har sine stryk og bunnløse kulper, som er vanskelig, enn si umulig å forsere. Bakevjer kan dukke opp, fange opp ett hjelpeløst menneske som blir virvlet rundt og kommer ikke løs, ingen redningsgivende hjelp er å oppdrive. Intet håp synes å eksistere!
En storflom i elva kommer gjerne brått; slokner ut bakevja, nå er fossende stryk ut mot havet endelig. Livet som en gang lekte og lo er brakt til ende, der storsøvnen ble en kjærkommen venn.

Farvel, kjære Ronja! Farvel, hvil i fred!.. Det ble så stille og smertefritt til slutt. Nå er det fredfulle alt som er tilbake.

Jeg sov godt denne natten og tidlig neste dag bærer det avgårde mot noe jeg har visst om på hele turen. Jeg har ikke sett Berit` eller Nilas på mange år nå. Men har brakt i erfaring at Berit` ble pensjonist i 1990. I 92 har det eldre paret bygd en hytte som planlagt på Tanaelvas bredd. Der har de bodd lenge.  
Min foreløpige siste dags roing/driving starter denne femte dagen, og snart passerer jeg under Tanabru-brua. Vannføringen er blitt større og større som dagene har gått. Utallige småelver og bekker har munnet ut i tana som derfor har vokst. Som jeg antok hadde jeg ingen problemer med å passere strykene. Min kano med tykk plastbunn hadde stor oppdrift. Jeg slapp likevel ut litt luft før stryk. Er kanoen sprengfyllt av luft er sjansen større for skade/revning om jeg tok mot bunnen. En stiv aluminiumskano, f.eks. ville hatt lettere for å velte om man mister kontrollen og kommer på tverra. Min kano ga fjærende etter her og der og jeg hadde full kontroll.

Der Baisjohka renner ut i Tana, litt før Masjok, ser jeg det jeg endelig har nådd: En rødmalt hytte oppe på en liten bakketopp, omlag tyve meter fra elva. Jeg ror i land og trekker kanoen opp på elvebredden. Der setter jeg meg nedpå en stein med ansiktet vendt mot elva. Fem minutter går. Så hører jeg varsomme skritt stoppe opp bak ryggen min. – Buorre idit, god morgen, sier en stemme jeg ikke har hørt på mange år! – Ipmir latte, ja Gud gi, svarer jeg,mens jeg reiser meg opp. Jeg rekker ut hånden og griper Nilas`hånd. -Og boris! takk for sist.  – Jeg kjente igjen din krokryggede gange da du gikk i land, sier Nilas, som ikke visste at jeg skulle komme. Snart bega vi oss opp til hytta begge to. Måtte jo hilse på Berit`også, og så ble det mye kaffedrikking de neste timene. Mye å prate om, selvsagt.
Berit`hadde tatt fram reinkjøtt,nå skulle det lages bidos! Festmat!  Slik samene lager den med lite vann blir bidosen nesten like tykk som lapskaus og er fryktelig god mat.  Berit`sine 81 til tross sa hun hadde god helse og hadde allerede plukket 30 liter moltebær. Mesteparten ga hun vekk til slektninger når de en sjelden gang dukket opp. 
Deres rødmalte stue var ikke veldig stor, men med stue, kjøkken soverom, bad og en stor bod hadde de plass i massevis. I ene kroken i stua sto en stor vinkelsofa der to stykker kunne sove i full lengde, om nødvendig. De sa jeg kunne velge selv om jeg ville sove på sofaen, eller ute i lavvoen på bjørkekvister med reinskinn over. Etter å ha spist meg stappmett på bidosen gikk jeg derfor ut i lavvoen og tok en middags-strekk på en time. 
Mot kveld der vi hadde pratet om alt mulig kom Berit`som jo hadde vært sykepleier all sin tid inn på noe hun var mektig irritert på Nilas for: Han hadde i månedsvis gått med umiskjennelige symptomer på at ett hjerteinfarkt kunne være nært forestående. Smerter som ett grep inne i brystet. Begynte gjerne i halsen og forplantet seg ned i brystet og ofte ut mot armen. Et slikt anfall kunne vare noen minutter, av og til lengre.  – Men, setter Berit`i, tror du den slasken kommer seg til legekontoret en mil unna, ved Tana bru? Å, nei du, han vet bedre enn alle legene, og ingenting er galt. -Bare slitasje, sier han! Jeg snakker mye frempå overfor Nilas at i morgen den dag må han se til å snaske seg til lege, dette var alvorlige greier! Det ble midnatt før vi la oss. Nå la jeg meg på sofaen, og sovnet fort, tror jeg.

Allerede i seks tiden sto jeg opp. Hadde kokt kaffe om kvelden så termosen hadde holdt kaffen varm nok. Uten mye mårraskaffe, var jeg omtrent utilsnakkelig, har jeg sagt en annen gang.
Så ble klokken åtte på morgenen og utifra soverommet kommer Berit`gående med tårer rennende nedover begge kinn! En nesten lydløs hikstende gråt følger med henne. Jeg ante øyeblikkelig hva som foregikk. Hva som hadde skjedd: – Nilas let jabmi!, sier Berit`, og setter seg ved siden av meg. -Nilas er død. Jeg legger armen rundt henne, og nå renner tårene ned hos meg også. Så trist. Så sjokkerende. Så forferdelig!  Jeg trøster henne og sier at vi skal gå inn på soverommet begge to. Jeg må se Nilas. Vi går inn og hun setter seg på sengekanten. Jeg blir stående og kan ikke noe for at jeg blir stående der. Nilas har lukkede øyne, han har antakelig dødd mens han sov. Det er jo fredfylt nok, men ikke mindre trist.  Jeg kan heller ikke noe for at jeg med brusten stemme stemmer i med fjerde vers på jeg er en seiler: 

«La ankret falle jeg er i havn, i ly for brenningens vover. Jeg kaster meg i min frelsers favn, han som har hjulpet meg over. Og kjente elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller; i evighetens lyse land«.

Hvil i fred, Nilas!

Så satt vi i stua. Nå måtte vi få tak i både lege og begravelsesbyrå fra kommunesentret Tana bru. Berit`  hadde mange å ringe til i løpet av formiddagen.  Berits søster sa hun skulle komme fra Karasjok neste dag. Da ble det jo til at jeg ble der en natt til.

Utpå formiddagen hadde legen vært der, og begravelsesbyrået hadde tatt Nilas med seg. Det ble en lang dag der begge for det meste satt uten å si noe. Berit`hadde nok forstått hva jeg delvis tenkte, og hun sa- Nei biera, det fins ikke sammenheng med at du kom og at han døde. Hans hjerteproblemer hadde hun visst om lenge, og hun hadde fryktet at det skulle gå slik det gikk. 
 

Neste dag kom Berit`søster. Ut på dagen kom min samboer fra Lakselv der hun hadde vært hos ett søskenbarn i mange dager. Det var der utfor den rødmalte hytta jeg valgte å avslutte turen. Hadde ikke lenger lyst til å fortsette til utløpet av tanaelva. Ut mot havet og uendeligheten der alle spor viskes ut, farvel igjen, Nilas…