Forbannelsen

Av Per Henning Olderdal

Det smalt kraftig i en gammedør. Ottar satt krumbøyd foran åren ved kortveggen og slengte ennå en vedskie inn i døende glør. Det var den fordømte naboen, Lars, som i vrede smalt i døra i det han gikk ut i september skumringen. Heller ikke i denne kvelden, med langvarige diskusjoner var de blitt enige om noen ting. Det største stridens eple var rettigheter til myrslåtten på øversiden Savvan.

Giistekiila ligger på venstre siden av Skavlevarri. De hvite steinene ses best fra Vaddassida.

Dette er sagnet om Giistekiila,  som fortalt meg i 1957 av min bestemor Tina, som på dette tidspunktet var 81 år, men helt åndsfrisk, om ikke veldig flink til å gå lenger. Derfor pleide hun å sende meg, 7 åringen til krambua til Tinola, min far, for å handle. I min hånd bar jeg hennes loslitte hestehandler pengbok som det gjerne var en blå papirfemmer og noen mynter i. Skulle kjøpe 2 mark melange, og 1 mark kaffe. 1 mark, for ordens skyld, var 250 gram. Så fikk jeg lov til å kjøpe en karamell til 2 øre, rene julekvelden!

Tina døde året etter, i februar 58. Pussig, forresten, at en måned senere ble Vigdis, min kone, født. Hun ble jo mor til mitt første barn,Tina, det også. Hva mer er at Tina Olderdal ble født i 1876, mens vår datter, Tina Palmer ble født i 1976. Altså 100 år i mellom oldemora og oldebarnet. Ordet Giistekiila er nok ikke korrekt samisk, men er heller noe jeg vil kalle for  «Olderdalsk samisk.»

«Tina» Olderdal

Min bestemor satt der og fortalte meg om disse to, Ottar og Lars. Hun var selv blitt fortalt dette av andre da hun var 14 år i 1890. De godeste naboene Ottar og Lars hadde aldri vært gode venner. Hun mente at tilspissingen mellom dem kom i rundt 1850.  De var da middelaldrende menn begge to, og hadde begge to utslitte koner, og to, tre barn.

Som vanlig på den tiden var det en todelt gamme begge bodde i. I den største delen bodde folk i ett eneste stort rom, der brisker langs to vegger var soveplasser for folk. Der lå de på en bonster som var stappet med treull og saueull. Som teppe over seg hadde de sauskinnsfellen lagd av flere sauskinn sydd sammen. Ildstedet var en åpen åre/peis ved en kortvegg.

I den minste delen av gammen var det fjøs for en ku, noen sauer og gjerne geit, også. Det var Ottar som hadde flere geiter. Av geitemelk laget de ost.

Sommerstid foregikk slotta med ljå overalt hvor det vokste litt gress.  Starrgress og til og med sennagress ble slått overalt hvor gress fantes. Det var på myrslåttene øverst i Vinterdalen, på øversiden dalbakken at de fant mye gress.

Tjatsadalen

Som decenniene svant var det stadig gnissninger mellom Ottar og Lars. På Dalbakken kunne man se opp mot Tjatsadalen. På høyre siden av Tjatsadalåpningen sto det noen store berg. Her trivdes geitene til Ottar å beite. Geiter er viden kjent for å klatre i berg.

Spetakkel var å oppdrive på andre områder også, om det de mente var egne rettigheter, som den andre ikke hadde krav på. For eks. gjorde de begge krav på å ha rett til å sette både flynder og torskegarn  på de beste plassene. Plasser der det vanligvis var mest flynder å få.

Javisst, som årene sneglet seg av sted hendte det jo at det ble håndgemeng, også! Hvem som egentlig var sterkest var ikke godt å si. Begge var glad idet sterke, når det høvde slik. Om da Ottar visste at Lars var dritafull en dag, gikk han hjem til Lars og ga denne rundjuling! Han overså glatt at kjerringa til Lars holdt på å slå han ihjel med sopelimen. Ved en annen anledning var det Ottar som var dritings, da så  Lars sitt snitt til å hevne seg ved å slå to kraftige kavler av noen blåveiser på Ottar! Heller ikke Lars tok særlig notis av at kjerringa til Ottar slo ham i hodet med børtreet, åket!

At slikt ett naboskap utartet seg etterhvert måtte man bare forvente. En dag forsvant ett flyndergarn som Lars hadde satt. Lars oppsøkte momentant Ottar, og la ikke fingrene i mellom; nå ville han ha tilbake garnet sitt! Ottar, på sin side, bedyret på tro og ære at det ikke var han som hadde tatt garnet. 

Ullkarder, Hespetre og Smørkinne

Marta hette kona til Lars. Ottar sin kone hette Sandra. Disse to var ikke perlevenner, men det var ikke verre enn at ettersom den ene eide rokk, hespetre og ullkardere, og den andre var i besittelse av en smørkinne hadde de gjensidig nytte av hverandre. Dette var ting de byttelånte, av og til. Det fantes jo noen sauer, og ull var en nødvendighet, alle trengte jo både lester og votter. 

Oppe i Vinterdalen hadde de hver sin teig til å stikke torv midtsommers. Også her sto teigene deres side om side. Med firkantete spader stakk de ut lumper på ca. 25×25 cm. Disse ble med en annen, tynn spade kløvet i ca. 4-5 cm. tykke skiver, og lagt ut stående til tørk på en finurlig måte der disse ferdigkløyvde skivene støttet hverandre. På sensommeren var torven tørket. Så bar det til dalen for å mue opp torva i en stakk. Lars foretrakk å hente torva ned med en tohjulet kjerre, med seg selv spent fast mellom sjekene. Han tok vel rundt 100 kg. på hver tur. Det ble mange turer før nok torv til vinterforsyning var kommet på plass i stakken bak gammen.

Handvogn

Ottar, derimot, hadde laget seg en fin kjelke for å få ned torva etter at det hadde vært snøfall. Også han var selv fastspent mellom sjekene. Ingen av dem hadde råd til å kjøpe hest. En hest kostet kanskje 6-8 speciedaler, og hvor i himmelens navn skulle de få tak i en slik formue? 1 speciedaler= 5 ort= 120 skilling. De eide sjelden mer enn noen ort hver for seg. Som oftest bare skillinger. En armodstid var til å ta og føle på.

Kroner og øre ble forøvrig de nye myntenhetene i Norge i 1875. 

Nei, spikkesild og poteter var basismaten. Fisk fra fjorden kom godt med, og nedover kjakene rant tran fra lever i seimøljekalas en gang i uka sommerstid da stabbseivøene kokte i Atno! Enkelte kjevlingstorsk kom også inn over rekka. Kaffe var luksusvare, og det ble kokt mye kaffe på utarmet grut!  Kua var det hellige dyret som ga melk. Men det ble bare drukket skummet melk. Melkespann sto i bekken sommerstid og det dannet seg fløte på melka. Fløten ble alltid skummet av og samlet i noen dager til det var nok til å kinne smør. Geitemelk ble det laget ost av. Med ost og smør på brød var det velstand i gammen. Men det gikk mye i selvplukket blå og tyttebær. Da måtte man ofre noen skillinger på sukker til sylting. Mel var også luksusvare. Det ble ikke til at det fantes brød i huset hver dag. Og ofte måtte barna legge seg med tomme mager til å sove.  

Slik svant årene og Ottar og Lars ble mer krumbøyd og grå. Mer bitter og innesluttet ble de også bare ved tanken på hverandre. En september ettermiddag ser Lars at noe brenner oppe i dalen. Tydelig røyk er å se fra torvmyrene. Han begir seg i veg oppover stien til dalen. På Dalbakken ser han at det brenner noe i torvstakkområdet.  Han forter seg videre mot det flammende området. Kommet frem ser han at det er hans torvstakk som står i store luer!?

Ottar!!, for det gjennom hodet hans, ingen andre! For, hadde ikke den satana perkeles naboen montert hjul på sleden sin for noen uker siden, og hentet sin torv for flere uker siden, jovisst! Selv hadde han tenkt å begynne med torvhenting neste dag! Jumala, hva har jeg gjort, eller ikke gjort? Hans kvenske tenkemåte lå ulmende og tykt i de rynkede svartsinte øyebrynene. Munnen var sammensnurpet i ett bittert grin!

Perkeles Ottar! Denne gangen gikk du over alle grensene! -Hadde ikke Ottar i alle år karret til seg mest slåtteområder? Hadde ikke han alltid stjålet seg til de beste fiskeplassene!   Årtier på denne måten!  Flyndergarnet som forsvant! Lars ser alt mulig passere revy i de neste minuttene. Svartsinnet har nå overtatt hans sinn, og fordrevet den smule fornuft som en gang rådde. Hevn!! var det eneste som sto for han nå! Nå måtte han bruke uker i vedskogen til å sage ved for  ikke å fryse i hjel til vinteren. Det er en målbevisst, krumbøyd eldre mann som begir seg ned mot Dalbakken. Bak ham står torvstakkene nå i voldsomme flammer! det var ikke mulig å få slukket ildmørja.

Dalbakken

Der Dalbakken vipper mot nedoverbakke synker Lars ned på kne: Han stirrer opp mot berget på høyre siden av inngangen til Tjatsadalen. Der ser han de fire geitene til Ottar står og beiter på flogene. Lars kneler forover som i bønn! Men det er alt annet enn bønner som presses ut mellom sammenknepne lepper! Det er edder og galle som strømmer ut mot geitene der oppe på berget!! Av bestefaren hadde Lars lært å gande, og nå tok han en slik ganding i bruk for første gang! 

Langsomt stivnet geitene der oppe på berget og ble til stein. Fire hvite geiter ble til fire hvite steiner, og slik har de stått i snart to hundre år!.

Giistekiila, geitekjeberg/geitekjeflåget. Fra andre sida av dalen kan man se hvite prikker i berget. Derav navnet.

Jeg har selv vært der oppe både på sauesanking og rypejakt, oppe på tjatsadalsaksla. Jeg har selv sett de fire hvite steinene stå der. Men, jeg var aldri nær nok til å se om det var tryne og ører på steinene Jeg går likevel ut i fra at slik er det: Min tippoldefar gjorde nok ett grundig arbeide, ingen ganding forble halvgjort.

Ett sagn, sa bestemor, men jeg vet bedre, det var den rene sannhet, og hadde bare helsa min fremdeles vært inntakt, og jeg ikke hadde veid 115 kilo, skulle jeg gått opp og regandet de arme dyra, slik at de kunne ha fortsatt med beiting. Ganding går som før nevnt i arv.

Siden den gangen, rundt atten noen og femti har dette berget blitt kalt for Giistekiila; geiteberget…